Tyngdekraftens lover gjelder ikke i Nairobi

Åshild Marie Vige og Stian Amadeus Antonsen fra Skeiv Ungdom blogger videre om homoaktivisme i Kenya. På Blikk Nett kan du hver uke lese blogg fra oppholdet. 8. februar 2010I dag er det en uke siden vi kom til Nairobi, og jeg begynner å innse at det blir vanskelig å gjengi alt vi har opplevd denne første uka – og sender dermed en oppfordring til oss selv om å blogge oftere heretter.For å gå rett på sak; tyngdekraftens lover gjelder ikke i Nairobi. Og neppe i landet på generell basis, men det vil tiden vise. Stian og jeg har nemlig hatt gleden av å bli kjent med konseptet Matatu. Dette framkomstmiddelet er en slags minibuss, av typen folkevognbuss som er svært fargerik – gjerne med et høyttaleranlegg som får oslorånernes til å blekne i forhold. Lyden er dermed tilsvarende sjenerende, og det hender stadig at Matatuene blir stoppet av politiet med beskjed om å dempe lyden. I disse tilfellene sympatiserer jeg med politiet, men det er ikke alltid slik. Forleden dag ble vi stoppet på vei til jobb, og billettøren ble bedt om å hoppe av. Samtalen foregikk på swahili, men Yvonne (vår medutveksler) kunne fortelle at politiet stadig stopper Matatuene uten nødvendigvis å ha en legitim grunn. I dette tilfelle begynte politibetjenten å kommentere at dekkene så slitne ut og holdt igjen sjåføren. Siden vil hun be han om penger for at fartøyet ikke skal bli anholdt av politiet på ubestemt tid. Et trist eksempel på korrupsjonen som finnes i landet.Tilbake til dette med tyngdekraften; Matatuene kjører ikke på veiene, de flyr. Og for oss som har hatt litt naturfag på skolen virker det fysisk umulig at vi ikke skal velte i hver sving. Billettøren (eller pengeinnsamleren, man får ingen billett) dingler halvveis inni og halvveis utenfor den vidåpne døra i rundt 150 km i timen, og mennesker hopper inn og ut i fart. For å sitere Stian, som tilbrakte høsten i Sør-Afrika: Trafikken i Johannesburg er som Disneyland i forhold til trafikken i Nairobi. Matatuene er også den eneste formen for kollektivtransport i byen og blir hovedsakelig brukt av den fattigste delen av befolkningen og yngre mennesker uten bil. Dette resulterer i at de resterende tusende(?) kjører rundt i hver sin bil og skaper fullstendig stopp på veiene, som har kapasitet til å bære omtrent en fjerdedel av bilmassen. Selv om det stort sett bare er to filer i hver retning, sniker drosjene og Matauene seg innimellom bilene der det knapt er plass nok til en sykkel. Men det funker hver gang. Og selv om det skal innrømmes at vi puster lettet ut hver gang vi forlater Matatuen (litt skjelvende og med sjøgange), har sjåførene stålkontroll.Til sene utflukter etter kveldstid er det ikke anbefalt å kjøre Matatu, så Stian og jeg har stiftet bekjentskap med drosjesjåføren Mina som kjører oss når som helst på døgnet, rett til døra. Mina er bare et av mange eksempler på vennlige mennesker vi har møtt denne uka, av lokalbefolkning generelt og de som vanker på senteret (kontoret) til Gay and Lesbian Coalition of Kenya, GALCK. Selv om dagligspråket er swahili, eller kishwahili (en blanding av swahili og engelsk,) slår folk alltid over på engelsk når Stian og jeg er i nærheten for å inkludere oss i samtalen - noe vi nordmenn kan bli litt flinkere til. Jeg har også fått flere ”best friends” når jeg på kafé stadig blir overfalt av mennesker som vil invitere meg til kontoret sitt for å selge meg hva de har å tilby. Disse vennskapene tror jeg at jeg skal forbigå i stillhet.Vi har derimot fått flere gode venner på GALCK-senteret, både blant de ansatte og de frivillige. I motsetning til de ganske rolige forholdene på Skeiv Ungdom-kontoret i Norge, er det svært folksomt her. For noen er senteret og menneskene her hele deres sosiale nettverk, der de kan være seg selv og blir akseptert for hvem de er. Noen har blitt avvist av familiemedlemmer og har problemer med å få seg fast jobb. På et arbeidsmarked som allerede er trangt stiller ikke nødvendigvis åpne LHBT-personer (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) i første rekke.Hvor viktig det sosiale er ble ekstra tydelig da GEAP (Gender Education and Advocacy Program, transorganisasjonen i GALCK) på lørdag arrangerte seminar. Det første som var påfallende for oss fra Norge, var hvor mange som dukket opp på seminaret. Der vi i Norge ofte strever for å engasjere folk til å komme på faglige arrangementer, strømmet folk inn dørene gjennom hele seminaret. Det vil si at til tross for at seminaret i følge programmet startet klokka 12, var klokka nærmere kvart over tre før første foredrag startet, og da fortsatt med en jevn folkestrøm og bæring av flere stoler for å få plass til alle. Mot slutten antar jeg vi var rundt 30-40 deltakere. Selv om det ikke var så lett å få med seg det som ble sagt på grunn av all aktiviteten som foregikk underveis, var stemningen strålende. En 8-10 av guttene hadde i anledning tema valgt å kle seg i kjoler og sminke seg, det vi kaller draging. Stemningen var som sagt høy, men det var tydelig at det var flere av deltakerne som var vel så interessert i å treffe vennene sine som å følge med på det som ble sagt. Stian og jeg var glad for å få en liten ”advarsel” om hva vi kan vente oss når det er vår tur til å arrangere seminarer.Hva foredragene angår, ble det snart tydelig at vi i Norge ligger et godt stykke bak kenyanerne. Her er fagområdet trans og intersex noe de har arbeidet lenge med, og organisasjonen har opparbeidet seg mye kunnskap og mange medlemmer på området. For de som ikke har så nærgående kjennskap til disse begrepene: transpersoner er en gruppebetegnelse på personer som er mer eller mindre kjønnsoverskridende «om det gjelder sosial kjønnsidentifikasjon, personlig kjønnsidentitet, fysisk kjønnstilhørighet eller simpelthen et behov for å uttrykke seg gjennom å bryte de tradisjonelle kjønnsuttrykk ( mann eller kvinne)» (Wikipedia). Intersex er personer som blir født med både mannlige og kvinnelige kjønnsorganer, eller der det er vanskelig å bestemme individets kjønn.Mens vi i Norge har kommet langt i å kjempe for lesbiske og homofile, er veien fortsatt lang for transpersoner. Når LLH og Skeiv Ungdom kaller seg LHBT-organisasjoner burde også B’en og T’en være inkludert i vårt arbeid i større grad enn det gjør i dag. Forøvrig er en av hovedmålene i prosjektet å jobbe for å inkludere marginaliserte grupper i egne miljøer, for eksempel transpersoner, intersex og hiv-positive. Det var gledelig å se at alle organisasjonene i GALCK var representert på møtet, selv om trans og intersex ikke direkte angår alle de oppmøtte. I Norge er vi ofte flinke til å støtte opp om vår egen minoritet, men ikke alltid så flinke til å støtte de andre.Til slutt kan jeg bekrefte at Stian og jeg er godt ivaretatt her i byen. Clare, som vi bor hos, er flott vertinne med mye humor som vi allerede har blitt svært glade i. Det eneste vi har å utsette på stedet er antall myggestikk på kort tid – jeg telte 14 på den ene armen og er fullstendig oppspist fra topp til tå. Vi har imidlertid gått til anskaffelse av myggspray og regner med at problemet er håndtert.Har du innspill, spørsmål eller kommentarer?Send oss gjerne en e-post på;

stian@skeivungdom.no