Uvær og fergekaos

Thomas Skaalvik har kommet fram til Diano Marina i Italia på sin et års tur i Europa med schäferen Hector som reisefølge. Hver søndag skriver han reisebrev på Blikk Nett. Jeg går ofte på trynet. Bokstavelig talt. Sist her forleden da jeg kom til Diano Marina på den liguriske kysten ikke langt fra den franske grensen. Vanen tro tar jeg sykkelen fatt og småsykler frem og tilbake for å få en slags oversikt over stedet jeg besøker, se på folkelivet og ta inn atmosfæren. Og så har jeg lært at man skal se opp for å få med seg utsmykninger på bygninger og ikke minst hva hun senoraen der oppe på balkongen bedriver. Problemet er bare at noen ganger står ting litt i veien for meg. Som for eksempel denne palmen jeg suste rett inn i og ble tante på flekken. Nå kan det jo være spennende å studere grusen også, men ikke med blåmerker og skrubbsår og mangel på Donald Duck-plaster. Men alt går ikke på trynet. Etter noen dager på Sardinia, som ikke kan beskrives som noe annet en utrolig vakkert med sine mektige, rødaktige fjell, en kystlinje som kan få sørlandet til å blekne, Costa Smeralda og det hele, setter regnværet inn. Det regner og regner, plasker ned og stormer vilt rundt bobilen. Temperaturen er heller ikke helt i takt med mine forventninger, og dessuten er det heller ingen hjemme i feriehusene, bygget i beste Flinstones-stil, som vil komme ut og leke med meg. Forbanna stengt over alt. Fergekaos Hector og jeg tar en alvorsprat og skjønner at det er best å komme oss videre til Korsika og over på fastlandet så fort som mulig. Forte oss ned gjennom Spania og til en sol som kan tine oss opp igjen. Vi raser avgårde på to hjul i svingene for å rekke en ferge som skal ta oss over til Napoleons fødested. Jeg skjønner fort at jeg ikke er den eneste som har tenkt tanken om å komme meg ut av det miserable været. For om det ikke var en million halvgærne italienere i båthavnen, så kan det heller ikke ha vært så langt unna. Og midt oppi det hele en pitteliten dame fra fergeselskapet, med en stor platinablond parykk og noen voldsomme briller fra et eller annet motehus, som kunne forkynne at jo, fergen er innstilt på ubestemt tid - kanskje den går i morgen, eller i overimorgen, eller en eller annen dag for den sak skyld, hvem vet? Jeg skal vel sent glemme han fyren som frådende tok tak i dama, filleristet henne til parykken satt på snei, og ramset opp noen helt uforståelige gloser som sikkert ikke var pene. Til slutt kastet han en euro i bakken og spyttet etter den. En eldre, litt mer galant herre kunne forklare meg at båten var satt inn som erstatning for den vanlige. At det blåste litt for hardt for denne holken som hadde slingret inn i bergveggen ved anløp dagen før, og at kapteinen ikke hadde noen videre planer om å seile over stredet før sjøen hadde lagt seg en smule. For meg så det mest ut som små krusninger som det du ser på Mjøsa når det blåser svak bris, men ingen grunn til å utfordre skjebnen. Kapteinens ordre, er kapteinens ordre. Luksusliv Jeg ser på Hector, Hector ser på meg. Og med turen fra Sicilia til Sardinia friskt i minne, tar vi en schæferavgjørelse sammen: «Nei, jeg tror vi dropper denne turen til Korsika», sier jeg til ham. Han ser megetsigende på meg og nikker på sitt hundevis tilbake. «Tror det ja...». Med snakk om stengte veier og snø over fjellene på Korsika, utsikter for mer trøbbel og fanteri, finner jeg bråfort veien til nærmeste reisebyrå, med Hector hakk i hel. Pronto. Selvfølgelig snakket de ikke engelsk på dette reisebyrået, men hva gjør vel det når man har utviklet sitt eget lille språk, som jeg kaller Samlatin. Med noen gloser fra spansk, italiensk og fransk, og voilà, så har vi noe som funker de fleste steder. Språket er forøvrig kjemisk fritt for grammatikk som erstattes med kroppsspråk og tonefall. Alle forstår det og det er absolutt å anbefale. I hvert fall får jeg mine billetter på første klasse, egen seng til Hector og egen seng til meg. Full stas. Videre avgårde på to hjul igjen for å rekke båten som legger ut fra den andre siden av øya. Hadde jeg hatt blålys og sirener, hadde jeg vel satt på dem også. Bobilen er ikke akkurat bygget for Monaco Grand Prix. Det krenger litt her og der når vi setter klampen i bånn og leker Petter Solberg, men det gir vi blaffen i. Men vi rekker da å gjøre en liten stopp og kjøpe skinke av beste sort - ihvertfall etter prisen å dømme. For nå skal Hector og jeg på middelhavscruise, og det skal ikke mankere på godsaker. Og jo visst, den knallgule båten har alt man kan drømme om av fasiliteter -restauranter, svømmebasseng, massasjerom og dempet heismusikk, selv på dekk, sikkert for å roe nervene på nordboere som meg som ikke akkurat er blitt skjemt bort på båtturer med Hector tidligere. Og det funker, for gjett om Hector og jeg koser oss med skinka der vi ligger og ljuger sammen på lugaren. Et par stearinlys på bordet og stemningen er perfekt. At Hector sveiper borti lysene og svir av seg halve halen, og det stinker brent hår, legger ikke noen demper på kosen. Tvert imot, bare å hoppe i dusjen og full runde med en litt vel parfymert hotell-shampoo og balsam det. Full treatment, takk! Men av og til kan det bli litt mye Hector og meg, så jeg lar ham få kose seg i lugaren med hundebenet sitt og sniker meg pent og pyntelig til den heller snobbete restauranten. Heterofordommer Oh, la,la.. mye vakkert å se på annet enn menyen der ja. Kjekke karer over alt, men selvfølgelig forbuden frukt der de sitter med kjerringemnene sine og ikke vet hva de går glipp av. Det samme kan forøvrig sies om kelnerne som flyter mellom bordene i sine kanarigule jakker og har det mer travelt med å svinse og svanse rundt ta seg ut, enn å ta bestillinger. Litt pikante de der piccolohattene som sitter på snei, men kanskje ikke videre kledelig på alle. Ikke alle har reisefølge av beste sort som det jeg har, og snart dukker det opp en kar som høflig spør om han kan få sette seg ned ved bordet mitt. Ingen grunn til å være vrang og vrien på det, kjekk er han også, og vi kommer lett i prat. Etter alt å dømme en språkmektig fyr, godt utdannet og ikke minst høflig. Ingen tvil om at jeg faller for sånne typer, og hvem vet hvor alt kan ende? Av og til kan man forregne seg litt på mennesker. Ikke langt inn i samtalen lurer han på hvor min kone er, akkurat som det er en selvfølge, og ikke minst barna mine? Jeg ymter litt frempå at denne kona i så fall ville ha vært en mann og ikke en dame. Han skjønner tegninga og holder et foredrag om at det er da skjønneste orden, så lenge jeg ikke har omgang med noen av samme kjønn, setter barn til verden eller andre syndige ting. Det hører ekteskapet til og er for mann og kvinne. Opplest og vedtatt. Ok, nå er det slik at man skal respektere andres syn på verden, og det skal noe til for å trekke meg opp. Men har du først gjort det, så garanterer jeg ikke for verken glosevalg eller innhold. Har han holdt foredrag, så kan jeg! Noen dessert blir det heller ikke på ham der jeg legger ut om eget barn, sjarmerende opplevelser i Palermo og andre morsomheter som sikkert må ha kræsja litt i hodet hans. Egentlig er det vel ikke så mye å oppnå. Folk har jo sine fasttømrede holdninger, og føler de seg angrepet, så forsterkes holdningene bare ytterligere. Jeg vet det. Men litt verbal judo, et kontroversielt emne og noen som liker mental håndbak, kan jaggu forkorte timene på en båtreise betraktelig, før man klapper til havn i Livorno etter 10 timer. Jeg er sikker på at han må ha tenkt det samme der han vinket Hector og meg høflig av gårde på vei nordover i Italia. Han er sikkert fornøyd med at det blir en stund til vi møtes igjen. Vakre Diano Marina Hvordan jeg fant stedet Diano Marina, er jeg ikke sikker på. Det går mest på tilfeldigheter og hva hun skvaldra i satellittnavigatoren beordrer meg til. Om du ikke har hørt om stedet, så glem hva det heter. Stedet vil jeg ha for meg selv. Ikke for å pynte på tingene, men antakelig et av de vakreste stedene langs den liguriske kysten med marina, palmeavenyer og noen sabla dyre leiligheter. Rent og pent overalt og ingen norsk kafé med dagens kjøttbolletallerken. Og om jeg går på trynet litt her og der, så er det andre som også gjør det. For mens jeg sitter her og hakker ned mine inntrykk fra bella Italia, stuper en rødbrystet fugl gjennom takluken, og smash, rett på vinduet og ligger som en dau sild over macen. Den er i live, men bare så vidt. Jeg skal finne frem en skoeske, legge litt mykt gress oppi og stelle pent med den. Overtroisk er jeg bare når det passer meg, men dette må være et tegn fra oven. Hva det skal bety, får jeg spekulere på nå som Hector og jeg har bestemt oss for å pleie skrubbsår, svidde haler og nyte julen her. Bedre med en fugl i hånda enn ti på taket! Thomas Skaalvik Har du lyst å sende Thomas en mail kan han nås på: tskaalvik@mac.com