«Selma & Sofie»-regissør Mia Engbergs nye feministiske pornoprosjekt «Dirty Diaries» har nå fått norsk distribusjon.
Mia Engberg fikk 350 000 kroner fra Svenska Filminstituttet for å lage en erotisk filmstafett er en feministisk reaksjon på den pornoen som finnes i dag. Hun inviterte tolv kvinnelige kunstnere, filmskapere og feminister til å lage hver sin pornografiske kortfilm. Alle ble filmet med mobilkamera. Resultatet ble «Dirty Dairies: 12 Shorts of Feminist Porn», og markedsføres som en «mangfoldig samling av svensk feministisk porno», bestående av «hardcore action og vaniljesex, queer og streit, flashing & fucking, provokasjon, penetrasjon og poesi».

Dvd-en, som skapte mye debatt da den kom ut i Sverige i september i fjor, har nå fått distribusjon i Norge og ble gitt ut på dvd 22. mars via selskapet VME.

Fem av filmene har kvinner som har sex med kvinner i sentrum. Et par av de andre filmene er ikke kjønnsbestemte. En byr på onanerende menn ikledd parykk og damestrømpebukser. En annen er en hyllest til analsex. Felles for dem alle er at filmene viser alt annet enn den sedvanlige heterosexen.

 

Mobilfilmet sex

Ingrid Ryberg og Åsa Sandzén står for to av lesbefilmene, henholdsvis «Phone Fuck» og «Dildoman».
– Det filmene våre har til felles er vel at de objektiviserer kvinner. Begge handler jo om kvinner som nyter sammen, på andre måter enn bare rett opp og ned-sex.

Forhåpentligvis blir du tent av å se filmene. Det er vel halve poenget. Men samtidig er filmene små kinderegg med en kunstnerisk og en politisk dimensjon, i tillegg til den rent seksuelle.

Åsa Sandzéns «Dildoman» er et eksempel på det. Det er en animasjon, henlagt til en strippeklubb for menn. Vi ser en gjeng gubber onanere mens de glor på en kvinne som slikker en annen kvinne på biljardbordet. To av mennene har trekkene til Göran Hägglund og Alf Svensson, to fremtredende politikere i Kristdemokratene.
– Da jeg laget filmen, tenkte jeg mye rundt spørsmålet om hvem som var tilskueren. Hvem er det som ser på hvem? Du har både mennene på klubben som ser på kvinnene, samtidig som den som ser filmen, også ser på kvinnene, men også på mennene. For kvinner som meg, som liker å se på andre kvinner, blir mennene ganske forstyrrende i det hele. Derfor bestemte jeg meg for at kvinnene på biljardbordet skulle hevne seg på mennene.

 

Mellom fantasi og virkelighet

Og hevnen er søt, og framfor alt veldig våt.

– Men blir man kåt av å se den stakkars kristdemokraten Alf Svensson ende sitt liv som dildo?
– Nei, kanskje ikke. Da jeg tegnet den, syntes jeg imidlertid enkelte av scenen var opphissende i seg selv. Og en venn av meg sa at kvinnene var jo veldig fint tegnet, da. Underforstått: Jeg hadde ikke lagt så mye vekt på mennene … Jeg har alltid lest mye erotiske tegneserier selv og har syntes det har vært en ok ting. I tegnet porno slipper du å fundere over produksjonsvilkårene, hvordan den har blitt laget, hvem som stiller opp og alt sånt, slik man må med den «vanlige» pornoen på TV1000. Det er deilig.

Ingrid Rybergs «Phone Fuck» er en intens historie om to kvinner, to senger, to telefoner. Den er inspirert av en annen, amerikansk pornofilm med tittelen «Hard Love». En femme sitter og onanerer på et kjøkkenbord, og foran henne står en butch og runker en dildo samtidig som hun har hånden nede i herreunderbuksene. De har nesten ingen fysisk kontakt, men de snakker dirty talk med hverandre mens de tilfredsstiller seg selv.
– Det er noe med den filmen, noe med spenningen mellom en fantasi og hva som faktisk hender, som jeg synes er utrolig eggende, og som jeg også ville gjøre med «Phone Fuck». De to kvinnene i filmen min har et seksuelt møte over telefonen, og de klarer å berøre hverandre, selv om de egentlig ikke tar på hverandre. Det blir på en måte ulike lag mellom det de beskriver med ord og det de faktisk gjør. Det skaper en slags motstand som jeg tenker kan gjøre ting enda mer opphissende.

 

Retten til å være kåt

Flere av de andre «Dirty Diaries»-filmene har også elementer av denne typen motstand, av å være så nær, så nær, men likevel ikke helt der. I åpningsfilmen «Skin» av Elin Magnusson er for eksempel de to elskende iført hver sin heldekkende, hudfargete drakt, som de sakte klipper i stykker – først et hull for munnen, så et for øynene, så et for kjønnsorganene … Ulidelig langsomt skrelles den kunstige huden av.
– I den vanlige pornoen er det ofte minimalt med motstand. Men jeg tenker at den gjør det hele sterkere ved å vekke andre følelser, som for eksempel lengsel. I «Phone Fuck» får du for eksempel ikke se kvinnenes fitter, bare hendene deres nede i trusene. Dermed blir det en lek med hva du får tilgang til og ikke, sier Ingrid Ryberg.

«Dirty Diaries» følges av et politisk manifest, der det blant annet heter at «vi er vakre som vi er», «du skal slåss for retten til å være kåt», og «a good girl is a bad girl». Og ikke minst: «Bekjemp den virkelige fienden. Det er umulig å endre forestillingene om kvinnelig seksualitet så lenge visuelle framstillinger av sex er tabu. Ikke gå til angrep på kvinner som viser fram sin seksualitet.»

– Men klarer et prosjekt som dette virkelig å utfordre og påvirke den gigantiske heterosexistiske delen av pornoindustrien?
– Nei, hvordan skal den egentlig klare det? Men kanskje den kan påvirke de utrolig kjedelige og forutsigbare sexskildringene i den vanlige svenske spillefilmen? Regissører er nok ganske usikre og feige når det kommer til sex, og da havner man lett i klisjeene. Forhåpentligvis kan «Dirty Diaries» vise at man kan gjøre sex på en langt mer kreativ måte, håper Ingrid Ryberg

– «Dirty Diaries» blir jo uansett et alternativ, i og med at den skal selges både gjennom vanlige pornosjapper og alminnelige dvd-butikker, sier Åsa Sandzén.