Verdens kjedeligste sted

Thomas Skaalvik forteller hver søndag fra sin reise i Europa med hunden Hector i bobil i et år. Denne uka oppsøker han verdens kjedligste sted og blir angrepet av en flokk villhunder. Tid er et underlig fenomen. Egentlig skulle man tro at det er en noenlunde konstant faktor - tikk, tikk, og så går sekundene, dagene og ukene sin vante gang. Men helt sånn er det vel ikke verken for deg eller meg. Når jeg ser tilbake på disse månedene på landeveien sammen med Hector, så virker det som om vi startet i går. Problemet er bare det at når man har det gøy, så raser tiden av gårde. For min del har det vært et vell av opplevelser og svært så få dødpunkter. Massevis av nye steder, mennesker, atmosfærer og inntrykk. Kanskje på tide å roe seg litt ned og gjøre minimalt? Jeg kommer over en bok av Tony Buzan. Du kjenner kanskje til guruen som skal lære oss å tenke smart og få en IQ hinsides en hver forstand. Du finner bøkene hans i hyllene for selvutvikling. Og fyren har faktisk noen glupe idéer når det gjelder tid. I følge ham er et av problemene når vi skal på ferie at programmet er så fullspekket av ting og tang at før vi vet ordet av det er den etterlengtede ferien en saga blott. Borte vekk som et kommategn i historien. Hans konkrete forslag er å starte reisebyrået Boring Holidays hvor poenget nettopp er å gjøre de mest gørrkjedelige tingene som overhodet er mulig. Og det er akkurat det jeg er på jakt etter. Et gørrkjedelig sted hvor tiden har stoppet opp, og det ikke er noen verdens ting å gjøre. Verdens kjedeligste sted På kartet finner jeg stedet som kan svare til beskrivelsen. Isla Cristina, en fiskerlandsby bare noen få steinkast fra grensen til Portugal. Om du noen gang kommer kjørende inn til denne landsbyen, så skal jeg love deg at du er på sporet av å finne det gørreste landskap som er å oppdrive. Flatt som ei pannekake, sumper så langt øye rekker og vegetasjon i fargene grått brunt og trist. Vel, kanskje ikke for fugletitteren som hekker rundt i området, og synes det er en paradisisk opplevelse å studere gråspurv i alle mulige variasjoner, men ihvertfall for meg. Når du kjører inn til byen ser du en masse rustent skrapjern, falleferdige rønner og dekk i grøftene. Bare en liten hake ved det hele. Isla Cristina er en juvel av et sted. Det vil si, alt som er rundt stedet er møkka kjedelig, men i det du triller inn i selve byen skjer det en forvandling som fugl Phønix opp av asken. Ikke spesielt gammelt, bare 250 år, eller noe sånt, men nærmest som revet ut av en bok av Steinbeck der nedslitte hermetikkfabrikker fremdeles produserer sildebokser, fiskebåtene i farvene hvitt, turkis og rødt ligger i fjæra, saltfabrikkene står side om side, og status blant de arbeidsløse mannfolka ligger i hvor furet ansiktet er etter år på sjøen i med brennende sol. Selve byen, som slettes ikke er noen prikk på kartet når du først har oppdaget den, er kanskje noe av det mest idylliske og sjarmende du finner av spanske småbyer på Atlanterhavs-siden. Åltrange gater, hvite småhus med smijernsporter og potteplanter i vinduet. La gå at det i full fart settes opp noen leilighetskomplekser langs stranden og hoteller i Hilton-stil, men tross alt en med en sødmefylt sjel blandet med saltvann, tang og tare og lukt av nykokte reker. Det perfekte sted for å kjede seg, etter at de første inntrykkene er fordøyd. Trodde jeg. Nei, vent litt. Campingplassen er perfekt den. Full av livstrøtte oldiser fra Finland, Nederland og Tyskland der høydepunktet på dagen er å henge opp truser ala Dovre, som kunne ha gitt noen og enhver gnagsår under armene. Og så er vi i god gang med kjedingen, Hector og jeg, Forresten så dumt at han må ut og heise på benet av og til og sette vaktmesteren i kok på grunn av en liten skvett. Det blir rabalder hver gang. Også kjerringa i resepsjonene ser sitt snitt til å vise sin makt ved å skjelle ut alt som er to- eller firbeint. Alle får gjennomgå. Fint det når halve campingplassen rømmer etter to dager, men sikkert deres måte å fordrive tid på. Ellers svært lite som skjer her. Men på tur må vi uansett. Søndag morgen er ikke noe unntak i så måte. Det pleier som regel å være stille og rolig da, men ikke helt sånn her i utkanten av byen hvor haugevis av ungdommer med utslitte discotryner fortsetter festen videre. Bærepose på bærepose med øl, dundrende technomusikk som må ha sprengt trommehinnene for lengst, og klining i baksetet. Sikkert ikke så mye annet å finne på. Nå har jeg aldri vært noen rægger og kommer vel kanskje (jeg sa kanskje!) aldri til å bli det. Og det sikkerte til Hectors store fortvilelse. For før jeg vet ordet av det hopper han like så godt inn i bakset til et par jenter som plystrer på ham. Litt voldsomt det der, men han mener ikke så mye vondt når han slikker ansikter og synes det er stas å bli kjent med noen unge spanske damer - til min store fortvilelse. Men jentene synes det gøy de, så jeg spretter likegodt inn i baksetet jeg også. En gylden sjanse til å prøve meg på ræggelivet og kanskje trimme på noen spanske gloser jeg har lært i den møkka kjedelig grammatikkboken. Men disse jentene er nok ikke så opptatt av å bøye og brekke spanske verb. Nei, her skal det kjøres. Avgårde bærer det i en voldsom fart. Hector på fanget til hun i passasjersetet, og jeg bak. Frem og tilbake. Full brems, hvinende jul og på'n igjen så gutta spretter ut i grøften og bilen river med seg et par søppeldunker. Sirkelkjøring, åttetallskjøring og masse støving. Ingen tvil om jentene kan håndtere rattet, men om jeg ikke har sittet inne i en sentrifuge på full omdreining før, så vet jeg hvordan det føles nå. Dritgøy og spennende på samme tid, så det er godt mulig at jeg finner veien til torget i Brummundal neste høst for å rægge litt mer. Litt av en kunst det der. Men det var kjedelig jeg skulle ha det, så jeg velger å la ungdommene få holde på med sitt og finner en nitrist sti som fører ut mot sumpene. Kratt og møkk overalt, og svært så lite spennende. Perfekt for en kjedelig tur videre med Hector. Men ikke langt av gårde får Hector ferten av et eller annet. Enten ser han det, eller så lukter han det lenge før meg. Han stopper opp og pelsen reiser seg. Noe lusker i buskene. Og det ser ut til å forfølge oss. Jeg kjenner at pulsen stiger og får de merkeligste tanker om øksemordere og den slags. Noen betrakter oss og følger med. Samme følelse som å se skrekkfilm, med den lille forskjellen at dette er virkelig. Som lyn klar himmel kommer det byksende ut av buskene og angriper med lynets hastighet, flekker tenner og knurrer noe voldsomt mot oss. Hector tar vanligvis rotta på de fleste om han gidder, men denne tispa av en villhund er noe annet. Hun gyver på som en ulv og skal rive kjøtt. Hakk i hæl på henne kommer to valper som hveser kraftig og tydeligvis signaliserer noe til andre hunder om inntrengere på territoriet. En etter en dukker de opp, som troll ut av eske, melder seg på krigen mot Hector og meg. Gneldrende, rasende, og livsfarlige. Snart danner fire fem hunder en sirkel og gjør støtvise angrep mot oss. Hadde det ikke vært for den lange kjeppen som jeg smekker etter kjøterne med all kraft jeg klarer å mobilisere, og klarer å lirke meg gradvis tilbake mot veien, så er jeg ikke så sikker på hvordan dette hadde endt. Men spesielt lett å dra med seg en like så rasende Hector og slå etter beistene samtidig, kan jeg forsikre om at det ikke er. Men bra gikk det til slutt, og de krigstente villhundene forsvant like fort som de hadde dukket opp. Sikkert for å kaste seg over neste idiot som synes campingplassen er et trøtt sted. Men det var kanskje ikke akkurat det jeg hadde i tankene når det gjaldt å strekke på tiden. Jeg har i hvert fall prøvd å kjede meg her i Isla Cristina. Uten særlig hell. Og tiden flyr. Thomas Skaalvik Har du lyst å sende Thomas en mail, kan han nås på: tskaalvik@mac.com