– Vi må snakke om rasisme

Publisert

– Vi har lyttet og samlet tanker og erfaringer fra folk som har kjent rasisme på kroppen, skriver Martine Johansen og Anna Nafstad i kulturtidsskriftet MELK. Vi vil først poengtere at vi kun snakker for oss selv, og ikke for Skeiv Verden eller FRI eller noen andre organisasjoner.

Vi er enig med nevnte organisasjoner om at sketsjen er problematisk

, og vi mener dette må tas alvorlig. Men debatten om Jostein Pedersens forsvar av drag-sketsjen til Dean-Erik Andersen, dreier seg om mer enn denne ene framføringen. Den dreier om hvem som bør definere hvorvidt en handling er rasistisk og hvordan vi skal kunne snakke om rasisme i det skeive miljøet, for vi må snakke om det.

Åpenbart er det uenigheter om hva rasisme, hverdagsrasisme og rasistiske mikroaggresjoner er

. Å foreslå at vi skal avfeie de som sitter på betydelig kompetanse om hvordan det er å være skeiv + flerkulturell i Norge, er vi i MELK uenig i.

Allikevel er det ikke sagt at hvite mennesker ikke kan ha en mening

: som vi skriver i kronikken vår: «Det er ikke å si at hvite mennesker skal være stumme, men vi kan ikke rope høyest. Vi må lære å lytte, med begge ørene, og det er vanskelig om man roper samtidig.»

Altså kan man uttale seg, men man må kunne LYTTE og ikke ROPE

over dem som sitter med spisskompetanse og empiri. Ellers blir diskursen lite gunstig og heller stagnert. Dette er ikke en ren hudfargedebatt, men en maktubalansedebatt når det kommer til definisjonsmakt. De som påvirkes negativt må lyttes til når man definerer hvorvidt noe er rasisme, hvorvidt det er et problem, hvorvidt man er støtt.

Her vil vi trekke fram begrepet «white fragility»

. For dette finnes det mange eksempler på i debatten og kommentarfeltene. «White fragility» er et begrep innført av Dr. Robin DiAngelo (PhD. i Multicultural Education ved University of Washington i Seattle), og refererer til hvite menneskers defensive reaksjoner på samtaler om rasisme.

Vårt hvite privilegium betyr at vi sjeldent utsettes for «racial stress»

, og er dermed dårligere stilt til å forstå og takle dette stresset når vi konfronteres med det. Men det er viktig at denne «skjørheten» (som de færreste av oss vil innrømme at vi besitter) ikke får styre debatten. Likevel er det tydelig at den ofte gjør det, og sørger også for å avspore samtalene omkring rasisme. Spørsmål om hensikt, relativisme, og beskyldninger om oversensitive og/eller humørløse flerkulturelle, eventuelt at man «kriger mot sine egne» (noe som totalt overser interseksjonalitet; er man mer skeiv enn flerkulturell?), tar over og punkterer debatten.

Kanskje du kjente på fenomenet

når du leste denne tekstblokken, for det var litt ubehagelig å bli kalt skjør, var det ikke?

Argumentene må være utrolig sterke for å kunne delta i denne debatten

hvis man skal ta et slikt standpunkt som Jostein Pedersen har tatt. Som forrige kronikk viser, og som Pedersen selv går med på i sitt svar: «Min hensikt var etter fattig evne å forklare hva dragshow er og min forbauselse over at det blir assosiert med rasisme», er ikke argumentene sterke nok. Samtidig er heller ikke nye argumenter tilført den siste kronikken, etter denne innrømmelsen om «fattig evne» og «forbauselse».

Da blir vi stående igjen med en slags poengtering

av at alle kan være rasister fordi blackface og whiteface er det samme (#AllLivesMatter), men drag er aldri rasistisk. Det må vi kunne diskutere.

Jostein Pedersen har ikke direkte sagt det som kanskje er hovedpoenget

slik vi ser det: for noen er fremførelser som oppleves rasistiske fortsatt morsomme. Det er kun viktig å poengtere dette hvis det skal være en etablert sannhet at humor på bekostning av utsatte demografer er akseptabelt. Med tanke på denne saken, og Eddie Murphy-saken for den saks skyld, er det tydelig at dette ikke er tilfelle innenfor underholdning - det finnes grenser også for hva som kan gjøres i humorens navn. Og i dette tilfellet, er det ikke opp til en hvit stemme å definere hvor den grensen går.

Kommentarfeltet under Pedersens innlegg og vårt viser en manglende forståelse

for hva rasisme faktisk er, da det her snakkes blant annet om å bli solbrent (og dermed ikke lenger være hvit) og å være bergenser i Oslo (og bes om å dra hjem til Bergen) som om dette er paralleller til opplevelser av å være ikke-hvit i Norge. Hvis poenget ene og alene er at noen synes at det er morsomt (eller en uinteressant debatt fordi den ikke «angår dem») så er ikke det nok til å forsvare blackface.

Å si «jeg ønsker at vi skal diskutere hva som er greit innenfor gitte rammer» er ok.

Selvfølgelig! Det må vi. Og at drag er smakløst noen ganger er en del av sjarmen. Men vi har aldri opplevd drag som noe spesielt provoserende. Morsomt? Ja. Men grensa går et sted for alle. Og når grensa er nådd må også denne uttrykksformen kunne ta selvkritikk uten å bli hårsår. Alles spillerom begrenses til tider om man skal oppføre seg på en måte som er sosialt akseptabel og ikke tråkker på andre på måter som ikke bør godtas. Det betyr ikke at en ikke lenger kan være morsom.

De stemmene som denne sketsjen faktisk går ut over

, må lyttes til. Hvis du vil diskutere bør du være klar over privilegiene dine og altså klar over hvordan dette påvirker debatten på et interseksjonelt nivå. Interseksjonalitet handler om hvordan makt og fordommer fungerer på tvers av sosiale kategorier.

Det finnes flere diskrimineringsgrunnlag.

Er du hvit og harselerer med ikke–hvite mennesker, heterofil og driver gjøn med homofile eller menn som skal spøke på kvinners bekostning - kan det komme kritikk. Og ja, det er kjedelig å høre. Det kan være ubehagelig. Men det er ikke for mye å forvente at man skal kunne gå på en skeiv festival uten å bli tråkket på, ovenfra og ned. De av oss som opptrer på en scene må kunne ta såpass ansvar. Hvis man sier noe fra en scene der en antirasistisk organisasjon gjør den som opptrer oppmerksom på at hva hen sa var en rasistisk ytring, må enkeltpersonen kunne ta ansvar for å endre på dette. Ingen har kalt personen på scenen en rasist.

Det er snakk om å bli gjort oppmerksom på potensielle fallgruver.

Hvis personen på scenen føler seg misforstått som hvit person må den samme personen, eller andre, kunne argumentere for hvorfor dette var en misforståelse på en måte som ikke bygger på egne "følelser" eller ønsker om hvordan noe skal være. For den hvite personens følelser kan ikke trumfe følelsene til de som påvirkes negativt av uttalelsene. Vi gjentar dette: hvite menneskers følelser kan ikke trumfe følelsene til de som påvirkes negativt av uttalelsene.

Det er ikke i seg selv negativt

å si at måten en person uttrykker seg på er skadelig, og be personen om å revurdere uttrykket. Det er positivt å gjøre noen oppmerksom på noe de kanskje er uvitende om at de gjør når dette skader andre. Hvis dette bunner ut i misforståelser kan disse oppklares. Men den hvite mann kan ikke ha carte blanc til å harselere med en sort kvinne. Beklager. Helst vil hvite mennesker lære å lytte og dermed mestre det å underholde og utøve sitt virke på en måte der balansen mellom humor, satire og spark bevares. Men noen enkle kjøreregler kan forenkle prosessen for at vi skal begrense tiden som brukes til å forklare for hvite mennesker hvorfor vi ikke skal si neger osv. Man kan kalle handlingen rasistisk uten at Dean-Erik Andersen kalles en Rasist.

Her er det forskjell mellom handling og identitet

. De fleste av oss går ikke rundt og er aktive, bevisste rasister. Det betyr ikke at du aldri trår feil. Når man gjør noe galt og blir gjort bevisst på dette, er det fint å be om unnskyldning og endre oppførsel. Det gjorde jo også Andersen til sist, selv om Jostein Pedersen ikke er enig.

Rasisme er ubehagelig.

Å oppleve, men også å snakke om. Mange foretrekker å bytte tema, si det ikke er så farlig, skylde på humor, avspore samtalen og sende den over på noe annet og «viktigere», men dette tar oss ikke fremover. Vi må ha de ubehagelige samtalene og lytte til de med erfaringene og kompetansen på området.

Og med det trekker vi oss tilbake

, og slipper til de virkelig viktige stemmene i debatten.Vi har lyttet og samlet tanker og erfaringer fra folk som har kjent rasisme på kroppen. Innleggene er ikke redigert, moderert eller rettet av oss i MELK. De legges ut slik de sendes inn. Vi håper at så mange som mulig vil ta seg tid til å lese gjennom erfaringene som blir delt. Dette er ment som dele- og læringsarena. Det er de av oss som ikke utsettes for rasisme som skal lære. Altså vil det ikke bli anledning for å ta over kommentarfeltene for å fortelle de som har delt hva de skal føle, eller hvorfor du selv mener noe annet. Les, lytt og lær noe nytt!

Powered by Labrador CMS