– Vi trenger denne markeringen

I dag er det ett år siden tragedien på Utøya og i Regjeringskvartalet. AUF-leder Eskil Pedersen håper at han klarer å sette ord på den store fortvilelsen han deler med alle de som står igjen. Han håper også han kan fortelle dem at det er lov til å leve videre.    

Hvordan skal du markere denne dagen?

– Jeg skal jobbe fra tidlig morgen. Jeg skal møte media. Så skal jeg tale i Domkirken og på Utøya. Jeg skal legge ned krans på Utøya og i Regjeringskvartalet. Jeg skal holde pressekonferanse og så skal jeg selvfølgelig på minnekonserten på Rådhusplassen.

 I tillegg til å være AUF-leder er du også mennesket Eskil. Hvordan forbereder du deg? Gruer du deg?

- Jeg kan ikke si at jeg gruer meg, jeg kan ikke si at jeg gleder meg, heller. Jeg vet det blir godt å komme sammen. Selv om jeg har rollen som AUF-leder er jeg opptatt av at jeg også skal få kjenne på min egen personlige sorg. At jeg må passe på at det er lov å bare være Eskil også. Jeg kan ikke våkne opp dagen etter og bare huske at det var jobb. Jeg har behov for å reflektere over egne følelser. Jeg kommer til å trenge å gråte. Ved å skrive de to talene jeg skal holde i morgen fikk jeg tid til å tenke veldig over hva jeg følte og over hvordan ting har vært. Da gråt jeg mye.

Hva er det AUF og Norge trenger av deg som AUF-leder i morgen?

– Jeg håper jeg klarer å sette ord på det folk føler. At jeg kan være der for mennesker og at jeg kan være en skulder for de som trenger en å gråte på. Og kanskje få lov til å gråte på noens skulder selv. Det skal være plass til å kjenne på fortvilelsen. Samtidig vil jeg snakke om at det er lov til å forberede seg på tiden som kommer. At det er lov til å se frem til ting. Glede seg til nye skoleår, reiser og opplevelser. At det er lov å leve videre!

Du gikk selv foran i homoparaden, og du forkynte lykkelig på twitter at du hadde sett en søt fyr. Er du opptatt av å være en rollemodell for akkurat det å kunne leve videre?

– Mange som var på Utøya har slitt med å ta hverdagen tilbake. Slitt med å gjøre det de pleide å gjøre. Være sammen med venner. Ha det gøy. Jeg vil si høyt at ved siden av å sørge er det også lov til å leve. Lov til å være glad. Så jeg vil vise det i praksis. Ved å gå i parade. Ved å bli småbetatt av en søt fyr. Mitt liv er ikke over. Det er heller ikke livet til de som overlevde utøya. Derfor vil jeg leve livet mitt fullt ut.

Hva betyr det for oss i Norge å markere denne dagen?

– Denne dagen er en milepæl. Akkurat som rettsaken var det. Vi mennesker er jo slik at vi trenger å markere store hendelser. Både det som er fint og det som ikke er fint. Dette var en hendelse som rakk langt utenfor AUFs rekker. Det påvirket en nasjon. Det berørte oss alle. Jeg tror det betyr mye å samles denne dagen og reflektere over det som skjedde. Hvordan hver enkelt av oss opplevde det. Ha tid til ettertanke. Jeg tror det er viktig at vi tillater oss å markere. Vi trenger det!

Er du opptatt av at vi har lært noe av 22 juli og tiden etter?

- På denne dagen skal vi først og fremst minnes de som har gått bort. Og sørge over tapet av dem. Når hverdagen kommer håper jeg vi har lært å ta debatten når fremmedfrykt, ekstremisme og rasisme kommer opp. Respekten for hverandre. Det er noe jeg tror vi aldri kommer i mål med. «Nå er vi et antirasisktisk land, cheque» liksom. Her må arbeiderpartiet og AUF kjenne sin besøkelsestid, noe jeg synes vi har gjort blant annet i debatten om romfolk. Å angripe rasistiske ytringer og en rasistisk tone når den bobler opp. Akkurat det synes jeg også vi ser blant folk i denne debatten. Det er flere som tar til motmæle og flere som løfter frem grumset fra dypet av nettdebattene. Det er bra.

Etter tragedien i fjor var det en ting som berørte hele Norge. Det var mangfoldet og alle de forkjellige unge menneskene som utgjorde AUF. Har dere hatt enda større fokus på nettopp det i året som gikk?

– Ja, det mener jeg vi har sett i enda større grad. Det var mennesker av mange forskjellige etniske bakgrunner, samfunnslag, trosretninger og legninger som ble drept. Og det var mennesker med det samme mangfoldet som sto igjen. I tillegg inspirerte det unge folk til å engasjere seg. Ett eksempel er Lara, søsteren til Bano som mistet livet på Utøya. Hun har nå blitt lokallagsleder på Nesodden. Jeg har akkurat vært og talt i en Moské. Der snakket jeg om at jeg er stolt over landet vi bor i. At mennesker av forskjellig legning, forskjellig tro, forskjellig etnisk bakgrunn står sammen.

I dag 15.03 sendes det programmet av «Sommer i P2» der du er gjest. Det er en halvannet times program som sendes i Norge, Sverige, Danmark og Finland. Du prater om livet ditt og det som betyr mest for deg. Hva forteller du lytterne?

- Det er veldig personlig. Jeg spiller sanger som betyr mye for meg, jeg forteller om barndommen og oppveksten min, om hvorfor jeg ble politisk aktiv og så ble med i AUF, om at jeg er homo og også om Utøya og hvordan den opplevelsen artet seg for meg. Det var fint å få muligheten. Det er blant annet det programmet med mest lyttere i Sverige. To millioner hver uke. Det er fint å kunne snakke til dem om noe de også har tatt del i. Terrorhandlingen påvirket jo land i hele verden, men kanskje aller mest de nordiske landene. Dette var en mulighet til å sende en takk til alle som støttet oss og viste omsorg. Samtidig ga det meg en mulighet til å oppsummere det som har skjedd.

Hvordan har det siste året vært for deg?

– Det har vært beintøft. Intensivt. I det året opplevde jeg det vondeste jeg noen gang kommer til å oppleve. Utøya. Å måtte velge hvilken venn jeg vil gå i begravelsen til fordi flere venner ble begravet samtidig. Og så har jeg opplevd noe av det flotteste jeg kommer til å oppleve. Å være en del av det store fellesskapet. Rosetogene. Omsorgen mennesker viste hverandre.

Håper du det blir slik i dag også?

- Jeg håper og tror jeg vil kjenne på det samme fellesskapet. Jeg tror ikke vi skal bli skuffet hvis det ikke blir like mange som møter opp. Når noe akkurat har skjedd har mennesker behov for å handle. Nå må folk markere som de ønsker i sitt liv. For alle har et forhold til denne dagen. De husker hvor de var, hva de gjorde, hva de følte. Jeg tror nordmenn kommer til å være flinke til å gi hverandre omsorg i dag. Og gjøre fine ting for dem de er glad i.