Bård Ydén har tilbrakt sommeren i svart-hvitt dokumentarstil - slik han har gjort med flere av de foregående: Innelåst på et kontor med kaffe og sigaretter. Her har han jobbet med å få alle puslebitene til å falle på plass i festivalprogrammet til Skeive filmer. Panikkangsten har kommet og gått. Blir det festival eller ikke? Klarer han å få noen sponsorer til å være med på å finansiere festivalen? Selv tjener han ikke en krone på å jobbe året rundt med Skeive filmer.
– Hvorfor gjør du dette egentlig?
– Jeg vurderer hvert år å gi meg, sier Bård Ydén som har vært leder av festivalen de siste fem årene. – Tidligere i år var jeg skikkelig lei, men så traff jeg Selena Blake som laget «Taboo ... Yardies». Dokumentarfilmen belyser homofobien som er så inngrodd på Jamaica. Hennes lidenskap og engasjement er så sterkt, og da jeg opplevde det, fikk jeg gnisten tilbake. Det er så jævlig mange bra historier der ute som jeg vil at folk skal se. Jeg vil dele opplevelsene, samtidig som jeg sitter med en følelse av at det er mitt ansvare å gjøre det. Og vil noen overta hvis jeg slutter?
– Ja, vil noen det?
– Vi undersøkte for et par år siden om flere ville sitte i styret, sier Bård som når han sier «vi», mener styremedlemmene Heidi Christensen Gaukås og Hans-Petter Rode. – Ti stykker meldte seg. Da de fikk vite at arbeidet var ulønnet og innebar jobb gjennom hele året, hørte vi ikke mer fra dem.
Aldri mer krigsfilm
Hans første møte med Skeive filmer var tredje eller fjerde året festivalen ble arrangert.– Jeg måtte manne meg skikkelig opp for å tørre å gå. Jeg var ikke helt ute av skapet ennå. Skeive filmer lå nede i Kvadraturen, husker jeg, men jeg er ikke helt sikker på hvilken film jeg så. Kan det ha vært Andy Warhol's «Trash»? Jeg gikk i alle fall alene, og den gangen kunne man røyke og drikke inne, så jeg gjorde det med begge hender.
– Hva ser du fram til ved årets festival?
– Jeg velger jo stort sett filmer jeg selv synes er bra, men jeg har rykte på meg for å like dokumentarer, så jeg gleder meg til åpningsfilmen «Vito», om Vito Russo, han som skrev «The Celluloid Closet», som også åpnet Frameline, filmfestivalen i San Francisco. Bård oppdaget dokumentarer omtrent samtidig med indiefilmer og undergrunnfilmer - etter at han var ferdig på gymnaset. Men før dette var det grøssere som gjaldt.– Jeg husker at søsteren min leide «Halloween» som kom i 1978. Jeg var ni år gammel og lå bak sofaen og så den, med påfølgende mareritt etterpå. Den filmen sitter skikkelig igjen. Dessuten var faren min og kompisene hans opptatt av krigsfilmer, og hjemme hadde vi en betaspiller på størrelse med et kjøleskap. Disse krigsfilmene inneholdt mye grafisk vold, så i dag klarer jeg ikke krigsfilmer.
I Jehovas helvete
Men ikke bare skrekk- og krigsfilmer satte sine uslettelige spor i et følsomt barnesinn.– «The Christine Jorgensen Story» som handlet om den første mannen som gjennomgikk kjønnsskifte, gjorde et voldsomt inntrykk på meg som seks- eller sjuåring. Jeg var tiltrukket av gutter, men ante ikke hva homofili var. Denne filmen ble min eneste referanse for hva jeg følte, og jeg trodde lenge at jeg måtte skifte kjønn når jeg ble voksen - noe jeg selvsagt egentlig ikke ville. Min mor som var Jehovas Vitne, var grunnleggende mot homofili og begynte tidlig å innprente i meg at homofile var en vederstyggelighet, og at de ville brenne i helvete. En forvirrende og kompleks barndom, men jeg fant jo rett sti etter hvert. Og jeg vil uansett heller tilbringe evigheten i helvete enn i Jehovas Vitners himmel. For snart et år siden ble Bård pappa til en sønn som han har fått sammen med et lesbisk vennepar.– Han begynner å bli veldig bestemt, og det er like før han begynner å gå. Det er kjempestas, men samtidig føles det fremdeles litt uvirkelig.
– Hvilke filmer skal dere se sammen en dag?
– Jeg vil vise han noen rariteter etter hvert. Han skal få se mye som ikke er mainstream. Det er viktig.
Flyttet festivalen
Mange som i årenes løp reiste til Oslo for å være med på Skeive dager, dro gjerne noen dager tidligere for å kunne få med seg Skeive filmer først. Etter at festivalen ble flyttet til september, har publikumstallet sunket merkbart.
– Var det likevel riktig å flytte festivalen?
– Ja. Når festivalen er i juni, får vi ikke filmer som har premiere på Frameline og Outfest, og vi må vente et helt år på dem. I august er det skolestart, og i oktober arrangeres Film fra Sør. I september kan det fortsatt være sommervarmt, og vi har et aktuelt og sterkt filmutvalg. Og vi har jo fortsatt filmvisninger en helg i forkant av Skeive dager, så folk får litt i pose og sekk.
– Hva gjør du hvis publikum svikter i år?
– Jeg ville orket et år til, men jeg har ikke økonomi til å fortsette. Vi fikk redusert støtte til festivalen i år, og om det blir dårlig oppmøte i år også, får vi se om det blir et års pause fra ledervervet på meg. Det er vanskelig å få sponsorer og å få mediene til å skrive om oss, og mange tror også at homofilm er dårlig. De argeste kritikerne vet jo ikke hva vi viser. Mange blir overrasket når jeg forteller at Skeive filmer faktisk viste «Weekend» i fjor.
– Er Skeive Filmer like viktig som før?
– Oslo er liberalt, men på mange små steder er det ikke like akseptert å være skeiv. Å vise filmer som beskriver situasjonen for skeive også i resten av verden, er veldig viktig, og noe som absolutt trenger oppmerksomhet. I tillegg blir skeive filmer bedre og bedre fra år til år. Men filmene kommer ikke opp på vanlige kinoer, så hvor skal folk ellers se dem?
Korsting i tv-sofaen
Fra februar til juli ser han minst en film per dag. Etter festivalen forsøker han å catche up på tv-serier.– Jeg har alle sesongene av «Mad Men», men jeg har bare sett tre episoder. «Justified» står også på lista. Når jeg ser tv-serier, hender det at jeg driver med geriljabroderi. Da noen venner hadde 15 års bryllupsdag, lagde jeg et broderi etter et passfoto av dem. Det tok dritlang tid, men var verdt det. Jeg skulle også gjerne lest flere bøker. Jeg har holdt på å med Patti Smiths «Just Kids» i ett år nå. Jeg bruker litt lang tid på serier og bøker jeg liker godt, for jeg vil at de skal vare. Slik var det med serien «Deadwood» også.
– Gråter du når du ser film?
– Ja, det kommer med alderen. Jeg kan også bli rørt når folk vinner noe. Jeg ser ikke på «Idol» og sånn, men hvis noen vinner i sport for eksempel. Da blir jeg rørt. Det trenger ikke ligge en historie bak, noen ganger holder det med vinnerseremonien. Som mange andre filminteresserte har også Bård drømt å lage film selv.– Jeg ville egentlig det etter videregående, men så gikk jeg inn i en alternativ periode med sorte klær, kjettinger, sminke og oransje hår. Etter det begynte jeg å jobbe, så filmstudier ble ikke noe av. Og samtidig har jeg alltid vært interessert i skrift, og da jeg oppdaget en kalligrafiskole i London, brukte jeg tre år på en bachelorgrad. Jeg savner litt å holde på med noe kreativt. Så jeg kunne nok tenke meg å prøve meg på å lage noen kortfilmer.
Sjelden på kino
Bård tilhører den eksklusive 13 prosentgjengen med røykere som er bosatt i Oslo. Hver gang han tenker at han burde følge strømmen og slutte, er det plutselig snart festival igjen ...
– Savner du røyking på kino?
– Jeg savner egentlig ikke røyking inne, men i sluttfasen mot festivalen blir det mye røyk sammen med daglige termoser med kaffe. Når det gjelder røyking på film, så irriterer det meg når jeg ser karakterer på film røyke, og det er helt åpenbart at de ikke gjør det til vanlig.
– Du har sett mer film enn de fleste, har det også blitt mer klining på bakerste rad?
– Aldri. Jeg har gjort det på teater, men ikke på kino. Jeg var på en kinodate en gang på slutten av 80-tallet. Jeg ble sjekket opp på Metropol, og vi gikk på Gimle kino. Han ville holde meg i hånden, men det var ikke noe for meg. Jeg går egentlig sjelden på vanlig kino. Det blir for mye papirknatring, sms-skriving og prating. Jeg leier heller filmer fra nettet.
– Her kommer spørsmålet vi har gledet oss til å stille til lederen av Skeive filmer, Oslo Gay & Lesbian Film Festival 2012: Hva er den beste heterofilmen du har sett?
– Den er nesten umulig, men jeg sier James Camerons «Aliens». Intens og ren rock'n roll fra begynnelse til slutt.
Mer info om Skeive filmer:
oglff.org
