Den skeive regissøren Tomer Heymann besøkte nylig Oslo med sin nye film «The Queen Has No Crown». En film som utfordrer staten Israel og regissørens egne familiære bånd. Mange skeive nordmenn ble kjent med den israelske dokumentarfilmskaperen Tomer Heymann da Skeive Filmer viste hans nære dokumentarfilm «I Shot My Love» i 2010. Filmen starter når Heymann returnerer til sine forfedres Tyskland for å presentere sin film «Paper Dolls» under filmfestivalen i Berlin. Her treffer han en mann som endrer livet hans fullstendig, danseren Andreas Merk. En 48-timers romanse utvikler seg og Andreas flytter til Tel Aviv. Her må han ikke bare forholde seg til en ny partner, men også det komplekse livet i Israel. På årets Film fra Sør-festival kom Tomer Heymann selv til Oslo med sin nye film, «The Queen has No Crown». Det er en film som egentlig skulle være ferdig før «I Shot My Love», men det skulle vise seg at filmens nærgående observasjoner rundt relasjoner og nær familie ble vanskelig og den ble satt på vent. I år var den klar for publikum og vi får et innblikk i livet til Tomer Heymann og hans familie. Ikke minst Tomers mor, født og oppvokst i Israel, som har fem sønner som en etter en forlater Israel. Hun klarer ikke la være å påvirke Tomers liv, den eneste sønnen som er igjen, og vi blir utfordret med en personlig, men universell kjærlighetshistorie som følger trekantforholdet mellom Tomer, Andreas og Tomers mor.I forbindelse med visningen på Film fra Sør var Tomer Heymann på plass i Oslo, både for å presentere filmen «The Queen Has No Crown» og for å diskutere forholdet mellom Israel og Palestina, sett med skeive øyne. Blikk Nett møtte regissøren, og før samtalen dreide over til konflikten mellom Israel og Palestina var det ett spørsmål som måtte besvares: Hva skjedde med forholdet til Tomer og Andreas når «I Shot My Love» var ferdig og kameraene ble slått av?– Vi er fortsatt et par og vi bor sammen i Tel Aviv, sier Tomer Heymann til Blikk Nett.
– Var det gitt at forholdet skulle vare selv etter at du slo av kamera?
– Jeg har lært mye av Andreas. Han er en rar, nydelig og kompleks mann. Tomer Heymann sier til Blikk Nett at han aldri ser sine egne filmer.– Men så, mens jeg var på en reise ut av Israel, bestemte jeg meg for å se «I Shot My Love». Og det er en scene som betyr mye for meg i den filmen. Det er når Andreas spør: «Hva er jeg for deg? Er jeg bare nok en scene og en karakter i en av filmene dine? Eller vil du ha et forhold til meg? Ser du på meg som partneren din?» Måten han spurte på rørte meg veldig, og da bestemte jeg meg for å satse på forholdet. Jeg elsker han. Det er ikke bare kjæresten Andreas som stiller han til veggs når det gjelder filmene til Tomer Heymann. Familien hans stiller også mange spørsmål om motivet hans for å filme nære og private relasjoner.– Men det er min mor som eksponeres mest. Jeg husker under visningen av «I Shot My Love» på Berlin International Film Festival i 2010. Det ble rett og slett for mye for tyskerne.
– Hvordan da?
– Det at jeg går så nært inn på moren min.
– Protesterte hun aldri?
– Nei. Hun vet at det er mitt prosjekt og at jeg alltid vil gjøre det jeg føler er riktig. Hun har ikke noe problem med det. Jeg kan ikke ta ansvar for at andre opplever det som alt for intimt eller nært. Men for resten av familien, min far og brødrene mine, har det vært tøft og vanskelig. Heymann er i en vanskelig situasjon. Filmene hans utfordrer det israelske samfunnet, både i forhold til homoseksualitet og ikke minst når det gjelder konflikten rundt okkupasjonen av Palestina. Likevel er det viktig for han å fortsatt bo og jobbe i Israel.– Spesielt nå, fordi regjeringen beveger seg i feil retning, Jeg har tysk pass og kan bo fritt i Europa. I tillegg hadde det vært bra for min egen økonomi å bo i Europa og det hadde vært positivt for karrieren min. Jeg har ingen ambisjoner om å bli den neste Nelson Mandela, men det er viktig for meg å være i Israel og forsøke å forandre ting fra innsiden som en utøvende kunstner. Filmene mine har gjort det bra i Israel, til tross for at de stiller spørsmål som mange ikke liker.
– Med «The Queen Has No Crown» stiller du mange spørsmål ved dagens Israel. Er det farlig å stille slike spørsmål?
– Både ja og nei. Men det viktigste er at det oppstår en dialog. Det som er interessant akkurat nå i Israel er at den unge generasjonen ser ut til å bevege seg i en konservativ retning. Det står i sterk kontrast til revolusjonen vi ser ellers i Midtøsten.
– Hva er ditt syn på oppfordringen om kulturell boikott av Israel?
– Det er et stort spørsmål, og noe det snakkes mye om for tiden. Selv er jeg veldig ambivalent i forhold til det. Hva innebærer en boikott? Jeg er en kunstner som forsøker å forandre situasjonen fra innsiden av Israel. Se for eksempel på queerfilmfestivalen i Tel-Aviv, som er en veldig radikal festival som kritiserer dagens situasjon og okkupasjonen. Det er en viktig festival som stiller viktige spørsmål. Poenget mitt er, vil man presse Israel fremover og forandre virkeligheten, eller vil man bare kneble staten Israel, noe som igjen vil kneble alle de som er kritiske til okkupasjonen? La oss skape noe sammen, og ha en dialog. Det er mange positive krefter i dagens Israel. Og når det gjelder boikott, hvorfor stoppe ved Israel? Hvorfor ikke gå hele veien og boikotte Kina for eksempel? Jeg hører ingen i Oslo som oppfordrer til boikott av Kina. Debatten i etterkant av visningen av Heymanns nye film «The Queen Has No Crown» tok blant annet for seg kampen for lhbt-rettigheter i Israel-Palestina konflikten.– Men hva med menneskerettighetene i Palestina? Der er det ikke noe snakk om lhbt-rettigheter. Jeg mener veldig sterkt at vi ikke kan ekskludere lhbt-rettigheter når vi snakker om generelle menneskerettigheter. Jeg har palestinske venner og de forteller meg grusomme historier om hva de har opplevd. Historier som får Israel til å blekne i spørsmålet om menneskerettigher. La oss snakke åpent om disse sakene også! Men det er dessverre få som ønsker det. Menneskerettigheter skal komme alle til gode, hvis ikke fungerer det ikke. Selv mener Heymann at filmene hans snakker for seg selv.– Jeg begynner å bli litt lei av at jeg alltid skal konfronteres med konflikten. Jeg mener filmene mine snakker for seg selv. Jeg er et individ og jeg har mine meninger, og du trenger ikke nødvendigvis være enig med meg, men jeg stiller likevel spørsmålet. Derfor blir det absurd når noen mener at jeg skal boikottes kun fordi at jeg er fra Israel. Jeg lever i en virkelighet hvor israelsk politikk vil sensurere holdningene mine, og palestina-aktivister vil boikotte meg fordi jeg er jødisk. Israel kjører for tiden hardt på med reklamekampanjer for å få flere skeive turister til Tel Aviv. Heymann føler ikke at han er med på å rosemale hjemlandet.– Til tross for at Tel Aviv fremstilles som et paradis for homoer i reklamekampanjer, så viser jeg virkeligheten. Og har jeg i «The Queen Has No Crown» valgt å vise jøder som demonstrerer mot Gay Pride i Tel Aviv. Det er virkeligheten. Mange jøder ble sinte og opprørte fordi jeg tok med et klipp av en jødisk kvinne som sammenligner homoer med nazister. Ja, det er grusomt, men det skjedde. Tel Aviv er en by hvor homofile kan uttrykke seg, men samtidig er det en parallell virkelighet med mye homofob motstand. Det er viktig å vise begge sider. Men i Palestina kan de ikke en gang arrangere Gay Pride. Det hører også med til virkeligheten. Hvorfor er det så sterke krefter som sloss mot Israel, men som på samme tid ikke utfordrer Palestinas syn på homoseksualitet? Han føler heller ikke et ansvar for å ta kampen for lhbt-personer i Palestina.– Det er en annen kamp. Min oppgave er å sloss for at Israel skal bli mer åpent i spørsmålet som handler om lhbt-rettigheter. Jeg er ikke palestiner og kan ikke ta den kampen. Men jeg støtter dem. Samtidig er et verdt å spørre om hvor det blir av filmen om skeive palestinere? Hvorfor finnes den ikke? Det er på høy tid at vesten støtter queerpersoner i Palestina slik at stemmene deres blir hørt. Men det blir feil hvis det skal gå på bekostning av israelske kunstnere. Tomer Heymann går nært inn på familien i både «I Shot My Love» og «The Queen Has No Crown». Det koster å grave i egen familie. Likevel mener han at det finnes en film til, som vil fullføre en trilogi.– Den vil i så fall bli avslutningen på en trilogi. Jeg ønsker å møte og filme personer jeg har møtt de siste tyve årene. «The Queen has No Crown» handler i stor grad om familien min og mitt forhold til familien. Men trilogiens siste film vil handle om mennesker jeg har møtt, over hele verden, og de fleste bare for en natt. Det vil bli en sterk og personlig film. Hvis noen syntes at «The Queen Has No Crown» ble for personlig, så blir denne filmen garantert for mye for dem.
