«Hvem taler vår sak?»

Dette er en kronikk. Teksten står for skribentens regning.

Sist uke var jeg tilstede på kontrollhøring om terroren 25. juni. Fredag var jeg med som bisitter for Støttegruppa 25. juni og mandag var jeg publikum fordi saken berører meg sterkt. Jeg er engasjert fordi flere av mine venner er direkte berørte, jeg kjenner mange som har blitt så redde at de ikke fungerer i arbeidslivet, jeg føler meg angrepet som skeiv, jeg føler meg usikker på om sikkerhetstjenestene er gode nok til at det ikke vil skje igjen. 

Og jeg var leder i Oslo Pride, hvor jeg i løpet av tre dager måtte gi budskap om to avlysninger av politiske markeringer som betydde mye for oss skeive.

I kontrollhøringen deltok organisasjonene Oslo Pride og Støttegruppa 25. juni. Jeg mener at begge disse aktørene hadde en viktig rolle i høringen, og fikk frem viktige poenger fra arrangøren og de berørtes side. Men jeg savnet den politiske medlemsorganisasjonen FRI som jeg er medlem av, og som jeg har en forventning om at kjemper for mine rettigheter og krav.

Terror treffer enkeltpersoner og rammer enkeltskjebner, og disse enkeltpersonene trenger hjelp og støtte. 

Terror treffer også demokratiet vårt, og 25. juni traff terroren skeive som minoritet. Hele minoriteten er rammet og så og si alle skeive har fått et nytt forhold til tillit og trygghet. Og det mener jeg det er FRI sin oppgave å snakke om. FRI kan ikke delegere dette ansvaret til lokallagene, aktivitetsgruppene, pridene eller enkeltpersoner.

Jeg forstår at de skeive organisasjonene også er berørte i terrorsaken og at det gjør noe med kapasiteten. 

Likevel forstår jeg ikke at FRI valgte å prioritere vekk deltakelse i en så viktig kontrollhøring. Hvis det stemmer at FRI ikke ble invitert, mener jeg det ville vært på sin plass at FRI krevde en plass i den høringen. Jeg kan ikke tro at Stortingets kontroll- og konstitusjonskomite ikke hadde ønsket å høre fra FRI i denne saken.

Jeg har savnet FRI på banen i denne saken helt siden terroren skjedde. 

Da jeg fikk vite at FRI sitt 25. juni-utvalg ikke var et politisk utvalg, men en arrangementskomite som skulle organisere en samling i Oslo rådhus 25. juni, ble jeg rimelig forbauset. Er oppgavene snudd helt på hodet? Mens festivalarrangøren Oslo Pride springer i møter og forsøker å belyse denne saken politisk, sitter den politiske organisasjonen FRI og planlegger et arrangement. Jeg håper at jeg har misforstått noe i denne arbeidsfordelingen.

Jeg synes FRI gjorde en god jobb da evalueringsrapporten fra 25. juni-utvalget ble lagt frem. Da følte jeg at tre-enigheten mellom Oslo Pride som festivalarrangør, FRI som politisk medlemsorganisasjon og Støttegruppa 25. juni gjorde at mediene fikk belyst saken i tre ulike, men viktige perspektiver.

Det er trist å lese om de interne problemene i FRI som har kommet frem i det siste. Det er trist at organisasjonsdemokratiet vakler nå, for jeg trenger et sterkt FRI mer enn noen gang. Jeg trenger en ledelse som vet hvordan man forankrer beslutninger og jobber i lag. Jeg vil ha en tydelig stemme som taler min sak. Og jeg forventer en ledelse som jobber på medlemmenes vegne og stiller krav til politikerne slik at 25. juni aldri får skje igjen!