PÅ VEGNE AV GUD

SYKDOMMEN BLE for første gang registrert i USA i 1981 da menn som ellers var friske og sterke, fikk uforklarlige symptomer og døde. Da den ble påvist i Norge i 1983, ble den i begynnelsen kalt for «homsepesten», og mange trodde at sykdommen var Guds straff for homofiles syndige liv. Det skyldtes ikke minst Den norske kirkes syn på såkalt «homofil praksis», den ville ikke akseptere at homofile skulle kunne ha et sexliv.

EN UNDERSØKELSE fra 1986 viste at seks av ti nordmenn mente at det var farlig å ta på, eller å omgås homofile. MMI-undersøkelser på midten av 80-tallet forteller oss at det var ingenting nordmenn var så redde for som aids. Forsikringsselskapene nektet hivpositive livsforsikring, og sosialdepartementet sendte ut et lovforslag til høring om at enkeltpersoner og grupper skulle kunne tvangstestes.

En overlege på Ullevål sykehus foreslo til og med at «hivsmittete burde få tatovert et kors i lyskepartiet», og ansatte på mikrobiologisk avdeling nektet i starten å undersøke prøver hvor det var mistanke om aids.

I årene 1984–2015 døde 703 mennesker av aids i Norge, ifølge Statistisk sentralbyrå, men mørketallene kan ha vært langt høyere på grunn av stigmatisering og skam. Da epidemien brøt ut i Norge, var det et tiår siden mannlig homoseksualitet var avkriminalisert og enda kortere tid siden homofili som psykiatrisk diagnose var fjernet. Men den offentlige seksualmoralen var fortsatt styrt av tabu og fortielse.

DET VAR EN tid da det blåste er sterk borgerlig vind over landet. Willoch-regjeringen fra 1983 til 86, var en kristenkonservativ samarbeidsregjering med Høyre, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet. Og nærmere 90 prosent av befolkningen var medlemmer av statskirken.

I en radiopreken i 1985 sa sognepresten Bjørn Bue, senere biskop i Stavanger, at aids var straffen for å bryte Guds lover. Bues biskop sa til avisa Vårt Land at han støttet sogneprestens uttalelser «fullt ut», og Kirken har aldri siden tatt offisiell avstand fra uttalelsen.

Da homo- og hivorganisasjoner i dette politiske klimaet, med offentlige midler, begynte å lage informasjonskampanjer med oppfordring om å bruke kondom for å bidra til å stoppe hivspredningen, ble myndighetene anklaget av Kirken for å «aksepterte homofilt samliv». Den etiske veiledningen som den oppfatter som en av sine oppgaver, ble i stedet til moralisering over homofile og aidssyke. Det var Kirkens fordømmelse som ble lyttet til ute i samfunnet, og ikke Kirkens Bymisjon og enkeltpresters stille engasjement for hivpositive.

Først på Kirkemøtet i 2003, det øverste demokratisk valgte organet i Kirken, ble hivepidemien løftet fram som et hovedtema, som «en av vår tids største diakonale utfordringer globalt og nasjonalt» - hele 20 år etter at sykdommen ble påvist i Norge.

48 ÅR GAMMEL døde Per Magne på Ullevål universitetssykehus, onsdag 3. juli 1991. Den ni år yngre samboeren Petter hadde dødd bare noen måneder tidligere. Historien om Per Magne er en sterk fortelling fra den gangen hiv var en dødsdom. Men den handler også om foreldre som etter å ha mistet en sønn, både kunne og ville være med på å bidra til at hans sykdom ikke skulle ramme andre.

Familien Flem testamentere nærmere tre millioner kroner til det som senere fikk navnet Hiv-fondet. I dag tilsvarer det 5,6 millioner kroner. For noen år siden arvet også HivNorge 615.000 kroner fra familien. Organisasjonen lager nå en dokumentarfilm om hiv- og aidshistorien på 80- og 90-tallet, om hvordan det faktisk var å få en hivdiagnose før det fantes en behandling. Den skal fortelle oss hvordan vi som samfunn møtte minoriteter som sto overfor en ukjent og svært skremmende trussel.

FORDOMMENE OG kunnskapsløsheten om hiv og aids var nesten umulig å få bukt med. Selv 25 år etter at Norge fikk sitt første hivtilfelle, ville 33 prosent ifølge FAFOs undersøkelse «Farlig å kysse?» (2008), ikke latt en hivpositiv passe barna sine og 24 prosent trodde at hiv kunne smitte gjennom kyss.

Med noen få akademiske unntak, er arbeidet som ble gjort den gangen aidsepidemien kom til Norge, forholdsvis upløyd mark. At homoaktivister, medisinsk ekspertise og helsebyråkratiet den gangen skjønte at det var viktig både å være i dialog med og å involvere gruppene som sykdommen rammet, var noe helt nytt og det bidro til å redde uttalelige liv. Deres innsats skal nå endelig dokumenteres på film, side om side med hivpositive og etterlattes egne historier.

Men hiv- og aidshistorien kan ikke fortelles uten at motstanderne mot kondomer og homofil kjærlighet konfronteres med fortida. Det er på høy tid at Kirken offentlig beklager skammen og skylden som prester og biskoper i Guds navn, påførte aidssyke og deres pårørende.