Blikks guide til podkastpåsken

«Lyden av MELK: Dekknavn Smørblomst»

Det skeive kulturtidsskriftet og nisjeforlaget MELK startet podcast i 2015. Fram til nå har episodene stort vært høytlesninger, hvor et utvalg forfattere har lest skeive tekster. I det siste har MELK lansert en mini-sesong med utgangspunkt i historiene fra tegneserieboka «Dekknavn Smørblomst – & andre historier du ikke fikk høre på skolen». I podcastserien tar de for seg én skeiv person hver episode, og

Det er forfatter, oversetter og litteraturviter Marjam Idriss, og MELK-redaktørene Martine Johansen og Anna Nafstad som loser lytterne gjennom de ulike portrettene. De interessante kulturelle analysene styrker de allerede spennende fortellingene. Blant annet tar de for seg historiene om forfatter Gunvor Hofmo og Ruth Maier, Henki Hauge Karlsen, som var den første til å stå frem som hiv-positiv i Norge.

I februarnummeret av magasinet skrev Blikk om Alfhild Hovdan (1904-1982), Oslos kontroversielle og skeive turistsjef. Lesere som nøt denne saken kan glede seg over at Idriss og Nafstad også har viet en episode til Hovdan. Her graver de dypere i hva det vil si å være i skapet og hvordan man skriver om skeiv historie i en tid før regnbueemojier og åpenhet. Idriss og Nafstad jobber nå med en (etterlengtet) biografi om Hovdan.

«Elsa och Cornelia gör barn»

Elsa Swärd Brattström og Cornelia Axelson har hørt ryktet om at det begynner å bli mangel på spermdonorer i Sverige, og skynder seg derfor å stille seg i kø. Det gjør de, selv om de ikke er helt enig med seg selv om hvem av dem som skal bli mor, eller når det skal skje. Sverige har lenge hatt gratis tilbud om inseminasjon for lesbiske, men det er lange ventelister. Alternativet er å dra til Danmark og betale behandlingen selv.

Brattström og Axelson prøver å smi mens jernet er varmt, og i 49 podkastepisoder inviteres lytterne til å følge prosessen deres fra begynnelse til slutt. Og læringskurven er bratt. Paret er uvitende om alt, bortsett fra at de vil bli foreldre.

De må derfor skaffe rede på framgangsmåten og alle forberedelsene som må gjøres før inseminasjon i hele tatt kommer på tale. De snakker om fertilitetsundersøkelser, gynekologiske undersøkelser, praktiske utfordringer, valget av Axelson som den som skal bære fram barnet, svangerskapets bokstavelig talt kvalmende sider og ikke minst lykken når lille Ragnar endelig melder sin ankomst.

Nå holder de på andre sesong, og denne gangen er det Elsa som skal bære barnet. Er det lettere gang nummer to? Vi får følge med.

«Bad Gays»

Historien er full av forkastelige individer. Noen av skurkene var homofile. Men når lhbt+bevegelsen ser bakover, er det som regel for å finne forbilder å identifisere seg med og gode historier om skeive som har bidratt til samfunn og kultur. Men også helter har sine tvilsomme sider og alle tider har sine reinspikka drittsekker. Dette er premisset for Huw Lemmey og Ben Millers podkast «Bad Gays».

I starten handlet serien bare om skrekkelige homser. Etter hvert har programlederne oppdaget at det også finnes svært tvilsomme kvinner, og i rettferdighetens navn inkludert forfatterne Radclyffe Hall (1880 – 1943), som skrev romanen «Ensomhetens brønn» («The Well of Loneliness»), et banebrytende arbeid i lesbisk litteratur, og Gertrude Stein (1874 – 1946) som holdt litterære salonger i Paris med viktige menn, med sin livspartner Alice B. Toklas på kjøkkenet.

For begges del er det en viss lefling med fascismen som påkaller podkastvertenes oppmerksomhet, mens det er uhyggelige forbrytelser som preger gjennomgangen av livene til den amerikanske seriemorderen Aileen Wuornos (1956 – 2002) og nazitorturistenog spionen Violette Morris (1893 – 1944).

Om den engelske prinsen Albert Victor (1864 – 1892) heter det at han kom til verden med så lite bagasje og med så mange privilegier at han uheldigvis kunne følge alle sine stupide og onde innfall. En annen brite, den elskede komponisten Benjamin Britten (1913 – 1976), hadde en tvilsom dragning mot barn. Likevel tilhørte han samfunnets toppsjikt der de reserverer en egen moral for seg selv og sine.

Episodene er pedagogisk oppbygget og akademikerne Lemmey og Miller er påpasselige med å se flere sider av menneskene de tar for seg. Og selvsagt har de plass til en smart humor, av det britiske slaget. Det gjør lyttingen både opplysende og intellektuelt simulerende, og ikke minst at man slipper å kjenne seg moralsk tvilsom av å la seg underholde av et skeivt skrekk-kabinett.

«Queer as fiction»

Amanda Holland tilhører en kreativ gjeng skeive kvinner som lager miniserier, for eksempel om hvor slitsomt det er å være nabo til den festglade gjengen i «The L-Word GenQ» og video-podkasten «Are Stright People Ok?».

I podcastserien «Oueer as fiction» har Holland med seg Ashly Perez og Kirsten King, som følgere av Youtube-kanalen GirlShip vil kjenne. De er ofte gjester når Amanda Holland benker seg i sofaen for å se film under vignetten «Drunk Lesbians Watch». De tre har felles bakgrunn som manusforfattere og innholdsprodusenter for egne internettbaserte tilbud rettet mot det skeive miljøet, men de skriver også for store filmselskaper.

Men der får de ikke ta ut hele sin kreativitet kapasitet, så i «Queer as fiction» tar kvinnene for seg filmer, bøker og serier og dikter dem skeivere enn de (allerede) er. I god gaybait-tradisjon passer nemlig de fleste regissører og forfattere i dag på å ha med karakterer som skal lokke et skeivt publikum. Men de går sjelden dypere med historiene. Igjen og igjen blir skeive snytt for story-lines som reflekterer dem og deres liv. Det gjør «Queer as fiction» noe med.

Alt er gjort med humor, men det ligger også et alvor bak, som når en lytter fra Egypt skriver at hun elsker å høre på, men må gjøre det i hemmelighet fordi det hadde blitt alvorlige represalier om noen fikk vite at hun er lesbisk. Hun gjør det likevel, fordi det er den eneste måten hun får høre om skeive som lever gode liv.

«Race Chasers»

Med RuPauls tv-show «Drag Race» som utgangspunkt, tar de to vertinnene Alaska (Justin Andrew Honard) og William (William Belli) opp alle tenkelige og utenkelige sider av fenomenet drag, og særlig det som foregår i og rundt «Drag Race». De to er selv ikoniske deltakere i reality-showet, og har øye for detaljer andre kanskje ikke plukker opp.

Med lupe dissekerer de for eksempel magasinet Cosmopolitans oktobernummer med RuPaul på forsiden. Fokuset ligger på hvorvidt RuPaul har brukt den samme kjolen før, når det kunne ha vært, og «er ikke den parykken litt for rød»? At utgaven er historisk i den forstand at det er første gang en mann i kvinneklær er avbildet på forsiden av glammagasinet, nevnes bare i en bisetning. Jentene vet hva som er viktig!

Når det er sagt, innholdet er selvsagt noe bredere, men ikke mye. Vertinnene streifer innom covid-virusets konsekvenser for drag-scenen og bruker også litt tid på valg og politikk. De er sikre på at Trump kommer til å ødelegge Det hvite Hus før han hylende forlater det. «And Melania already trashed the gardens», heter det om fru Trumps juledekorasjosevner.

Talen er direkte, diksjonen tydelig og lytterbrevene blir tatt seriøst: «Jeg anbefalte han jo å gå ut og ligge med noen, men å delta i veldedighetsarbeid er jo et mye bedre råd!», konkluderer Alaska etter at en leser har bedt om tips til å bli kjent med nye mennesker. En feel good pod med humor og sass, og gjerne en liten improvisert sangsnutt byr de på også.

«The Laverne Cox Show»

«Orange Is The New Black»-stjerne og aktivist Laverne Cox (48) har slått seg sammen med produsent Shonda Rhimes (51) i den nye podkasten «The Laverne Cox Show». Cox beskriver podkasten som en intim samtaleplattform, hvor ulike gjester inviteres til å drøfte spørsmål og problemstillinger som ligger skuespillerens hjerte nært.

Cox var første svarte transkvinne i en hovedrolle i en større kommersiell tv-serie og ble som første åpne transkvinne i 2014 nominert til en Emmy-pris for rollen som Sophia Burset «Orange Is The New Black» totalt fire ganger, men vant ingen.

Siden sitt gjennombrudd har Cox blitt en viktig talsperson for transrettigheter. Hun har blant annet anklaget den amerikanske offentligheten for ikke å ta tak i transhat, vold og trakassering. I fjor ble lyden i mikrofonen skrudd av da hun under utdelingen av en pris, kritiserte Emmy-prisen for å ignorere transpersoners prestasjoner i film- og tv-bransjen.

«Skeiv historie fra Skeivt arkiv»

Podcastserien «Skeiv historie fra Skeivt arkiv» åpner på makabert vis med en gjennomgang av hva som skjedde da en homofil mann ble myrdet i Bergen i 1972. Avisene visste godt at gatestrekket var et velkjent møtested for homofile menn, men ingen skrev om det som mulig årsak til at morderen valgte å skyte to tilfeldige menn akkurat her. Den andre overlevde.

Morderen ble tatt, men dømt til en kortere fengselsstraff. Vår nære fortid var taushetens tid. Ingen av de 15 som hadde hørt skuddene, våget å melde seg. Andre episoder i serien tar opp kjempende enkeltskjebner; som for eksempel Dermot Mack (1914–2001), overklassesønnen fra Kalfaret i Bergen som under krigen frimodig levde sitt skeive liv. Mack var en av pionerene i Det norske forbundet av 1948 (DNF-48), der han var leder i periodene 1953–58 og 60–62. Han gjorde en betydelig innsats som bidro til å hindre det som i praksis kunne blitt en forverring av den juridiske situasjonen for homofile.

Mack videreførte og befestet i sin lederperiode foreningens politikk som handlet om å bevare medlemmer og tillitsvalgtes anonymitet, og å kontrollere at de som ble medlem hadde en «respektabel» framtoning og var til å stole på. Dette mente han var nødvendig ut fra tidens fiendtlige samfunnsklima.

Serien ser dessuten nærmere på store politiske kamper og på stridsspørsmål innad i den skeive bevegelsen, for eksempel den opprivende diskusjonen om hvordan man best kunne møte aidsepidemien. Lytteren får dykke ned i Skeivt arkivs rikholdige samling sammen med kvalifiserte fagpersoner og blir udelt klokere av det.

«Drottningmötet»

Drag er ikke bare glamour, sminke, show og høy wow-faktor. Det er også kropp, kamp og politikk. I podkasten «Drottningmötet» inviterer Robert Fux (48) ulike svenske dragartister til dypdykk i de mange aspektene ved fenomenet.

Samtalene gir innblikk i personene bak de ofte flamboyante sceneframtoningene. Sammen med gjesten, reflekterer Flux som selv er en kjent svensk skuespiller og dragartist, over hvilke erfaringer som preger oppvekst og utvikling, som igjen leder til en karriere på scenen generelt, og dragscenen spesielt.

Akkurat det er et poeng for Fux som gjerne snakker om forskjellen mellom «hvem man er», og hvem man blir når man ikler seg sin dragpersona, enten som dragqueen eller dragking. Det er et stort og komplisert tema med utallige fasetter når det gjelder identitet og framstilling av identitet. De forskjellige gjestene belyser drag fra en rekke synsvinkler, alt etter hvilken genre og hvilken generasjon de selv tilhører.

Dragartisten Frøken Vega/ Hans Kristian Duran, opplever for eksempel seg selv som helt aldeles og annerledes kraftfull i hva han referer til som sin «dragrustning». Alt fra snert i replikken til umiddelbar og ubetinget selvhevdelse, opplever Frøken Vega at kommer fra denne valgte maktbrynjen av chiffon og sminke.

Både gjesten og Fux ser ironien i at det å framstille seg i attributter som vanligvis tilhører «det svake kjønn», kan oppleves så bemektigende: «Jeg forstår godt at en nesten tre meter høy skikkelse kan virke skremmende på andre», sier Duran som ikke har skapt Frøken Vega for å intimidere andre. Det er fordi han og de andre, skal bli mindre redd for seg selv.