– Salam må svare

Terrorangrepet 25. juni rysta hele det skeive miljøet. Selv om det rammet oss alle var det likevel ikke likt for oss alle. Noen ble skutt, noen ble skutt mot, mens noen løp for livet. Andre fikk meldinger som gjorde at de satte seg inn i første taxi for å dra hjem, mens de sendte meldinger til alle de visste var ute denne kvelden: “Er du trygg?”

Noen sov og våknet til total forvirring. Og så var det noen som måtte kjenne på en frykt for å bli utsatt for både voldelig homofobi, transfobi og enda mer rasisme enn før.

I etterkant av skytingen har vi sett på at den hvite cishet (cishet er en forkortelse for ciskjønnet og heterofil. De som er cishet er ikke er lhbt) majoritetsbefolkningen ikke har håndtert dette noe godt. Alt for mange dro en rasistisk argumentasjonsrekke der de kollektivt la skylden for voldelig homofobi “på de andre”; i dette tilfellet muslimer.

Heldigvis har deler av det skeive miljøet vist motstand mot dette narrativet, og forklart at vi ser dette hatet vokse overalt. Det er hverken karakteristisk for eller unikt for de muslimske miljøene å være negative til skeive.

Skeive er ikke et tilfeldig mål som noen bare kom på ut av det blå, og gjerningsmannens handlinger skjedde ikke i noe trosbasert vakum. Vi lever i et samfunn som muliggjør hat mot skeive, og de senere årene har det foregått en målrettet og organisert innsats for å ramme norske pridemarkeringer. Det er alvorlig og skremmende. Gjennom Pride kan vi være oss selv, være synlige og å fremme politiske saker kollektivt.

Det er ikke tilfeldig at det er pridene spesifikt som angripes daglig i aviser og blogger av ytre høyre, anti-trans-bevegelsen og de kristenkonservative. (Miljøer som i all hovedsak består av hvite folk som ikke er muslimer.) Og det er lite trolig tilfeldig at det var under pride at det ble løsnet skudd mot Per på Hjørnet og London Pub.

På grunn av alt dette er det ekstra vondt for det skeive miljøet når det nå har kommet frem en lang rekke usikkerheter rundt hendelsesforløpet 25. juni. Usikkerheter som særlig rammer skeive muslimer.

For to uker siden kom det nemlig fram at en historie som daværende nestleder i Salam hadde delt i riksdekkende medier, hvor hun fortalte om å bli skutt og skadet på London pub, trolig ikke var sann likevel. Avisene som hadde delt den fjernet disse og ba om unnskyldning, og VG kunne blant annet informere om at vedkommende ikke hadde status som fornærmet hos politiet.

En slik avsløring er rystende for de fleste, men særlig rammer den de som selv var på London den kvelden og de skeive aktivistene som reagerte med sorg og solidaritet og delte historien videre med full tillit til at det som ble sagt var sannheten.

De siste ukene har Salam uttalt seg i én sak til Aftenposten som ligger bak betalingsmur. De har lagt ut en Facebook-post med stengt kommentarfelt som inneholder lite konkret informasjon. Nettsiden deres er nede og lister bare opp kontaktinformasjon til postmail og to ansatte som i ovennevnte Aftenposten-saken tydeligvis er midlertidig permittert fra sine stillinger.

Samtidig sitter resten av den skeive bevegelsen med en rekke spørsmål som fortjener svar, og om det er for tidlig å gi de svarene så trenger vi å få vite hva som blir gjort for å finne sannheten og hvordan prosessen ser ut videre.

Og i dette tilfelle er det kun Salam som kan svare:

- Hvilke bevis sitter de på som enten avkrefter (eller bekrefter) tidligere nestleders historie?

- Hva og hvor lenge har de visst om historien til deres tidligere nestleder?

- Hvordan har de håndtert situasjonen siden dette kom fram?

- Hva gjør de nå for å finne sannheten?

Er det slik at mennesker som har hatt grunn til å tro at historien kanskje ikke stemmer allikevel har valgt å bruke den aktivt i det offentlige ordskiftet? Har man innsatt en person som leder samtidig som man har visst at historien kanskje ikke stemmer? Det er i så fall så alvorlig at det må få tydelige og umiddelbare konsekvenser.

Vi har alle tenkt at de trenger litt tid. Det er deler av disse sakene som er sensitive og det er viktig at vår samtale om saken ikke påfører hverken enkeltpersoner, organisasjoner eller miljøet vårt mer skade enn nødvendig. Vi forstår også at det sittende styret har en utfordring i og med at mange i styret har trukket seg og det heller ikke finne arbeidene ansatte. Samtidig kommer det et punkt hvor stillhet og tilbakeholdelse av informasjon ikke lenger er forsvarlig.

I tillegg til disse spørsmålene er det også en del av bakteppet at det har kommet et varsel mot Salam som gir ytterligere grunn til transparens hos det sittende styret. Siden svarene ikke har kommet har ryktene vokst, spenning har satt seg i kroppen og mistilliten mellom skeive har økt. Dette har blitt en ryktedrevet konflikt som splitter et allerede traumatisert og tynnslitt miljø. Vi bruker tiden vår på denne konflikten fremfor å få oversikt over den siste omfattende offensiven fra anti-trans bevegelsen. Vi mister fokus, krangler i kommentarfeltet og sladre med venner fremover å lage sosiale møteplasser og planlegge alle de kule tingene vi faktisk skal gjøre med de ekstra pengene den skeive bevegelsen har blitt lovet på neste års statsbudsjett.

Aller hardest rammer dette skeive muslimer, som nå er utsatt for betydelig svartmaling fra ondsinnede aktører på høyresiden som verken kan eller ønsker å skille et fåtall uredelige personers handlinger fra gruppa som helhet. Det er nå skapt en historie om det skeive miljøet, skeive muslimer og 25. juni som nå eies alene av alternative medier som Nettavisen, Subjekt og Document og Facebook-vegger.

Narrativet skader hele den skeive bevegelsen, men vi kan ikke si imot, nyansere, komme med fakta eller ta over denne samtalen fordi vi ikke vet noen ting. Vi sitter handlingslammet igjen og bare ser på.

Den skeive bevegelsen trenger svar så vi kan ha en kollektiv samtale om hva vi skal gjøre. Vi trenger å vite hva som skjedde og vi trenger å begynne på prosessen med å bygge tillit internt. Vi må kunne tro på hverandre, når vi ikke kan det så rakner miljøet vårt og kampen vår. Skeive folk utsettes ofte for vold, diskriminering og hendelser vi av mange grunner ikke kan eller vil dokumentere. Vi er helt avhengige av tillit internt og derfor er den situasjonen vi nå står oppe i så vanskelig for mange av oss.

Hva er det egentlig som har skjedd og hvem kan vi stole på?

Vi velger å skrive denne kronikken fordi det ser ut til at “alle andre” enten ikke føler det er deres sak eller er redde på en eller flere måter. Og fordi vi mener den fortjener å løftes opp fra kommentarfelt, innbokser og lukkede møter med få inviterte, slik at alle som har behov for informasjon får det.