Intervju
Gode Grunde
Grunde Almeland liker ikke å ta æren alene for noe.
Lovforbudet mot konverteringsterapi ble vedtatt i Stortinget tirsdag 12. desember. Leder av familie og kulturkomiteen Grunde Almeland (V) har ledet arbeidet som førte til at det nå er forbudt å krenke noen «ved å utføre systematiske og planmessige handlinger med mål om å få en person til å slutte å være eller leve som homofil eller transperson.»
Og de som har vært utsatt for denne «terapien» er overraskende mange, viser det seg. I en rapport fra Nordlandsforskning som ble publisert i oktober 2023, den første i sitt slag, svarte 1 av 4 religiøse skeive at de har opplevd forsøk på «homoterapi», som for eksempel er forbønn, sjelesorg, ydmykende samtaler, offentlig irettesettelse, eller eksorsisme.
47 prosent av de spurte har opplevd situasjoner der noen hadde forsøkt å endre, eller påvirke deres seksuelle orientering eller kjønnsidentitet.
Du går aldri alene
Det var tidligere kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen (Ap) som i juni 2023 la fram regjeringens lovforslag om å forby konverteringsterapi. Men da hadde forbudet allerede vært et omdiskutert tema i flere år, mye på grunn av dokumentarserien «Homoterapi», som Morten Hegseth laget for VGTV i 2019.
– Det har vært en lang prosess. Å få lede arbeidet har vært litt emosjonelt, og å se at forbudet faktisk ble vedtatt, var stort. Dette er et lovverk som oppriktig skal gi beskyttelse for folk vi vet utsettes for grove krenkelser, sier Almeland.
Strafferammen er tre års fengsel, i grove tilfelle seks års fengsel.
Han er særlig fornøyd med det brede politiske flertallet som lovforbudet fikk. Etter mange omkamper ble Venstre, Høyre og SV omsider enige med Arbeiderpartiet og Senterpartiet om denne historiske lovendringen. Flere andre partier har også ønsket et forbud.
– Det betyr at loven vil stå seg over tid, og sikrer en reel beskyttelse, sier Almeland som også roser den skeive bevegelsen for forarbeidet som gjorde det mulig å vedta forbudet.
Det finnes politikere som soler seg i glansen for lagseire, og så er det dem som synes at det viktigste er at folk får det bedre. Almeland tilhører, sympatisk nok, sistnevnte kategori.
– Jeg liker ikke å ta æren for noe. Du går aldri alene for å få gjennomslag i viktige saker. Det er aldri én person, eller ett parti. I det norske demokratiske systemet, og i det skeive miljøet internasjonalt, så er det når folk kommer sammen at det skjer noe.
Sovnet på sofaen
Som for de fleste andre skeive i Oslo, satte terroren 25. juni en spesiell støkk i ham. London Pub er, som han sier, mer enn et utested. Det er en samlingsplass, og han skulle selv ha vært der den kvelden hvis han ikke hadde sovnet på sofaen. Da han våknet, så han på mobilen at det var skyting på London, og resten av natten satt han våken og prøvde å ringe venner for å sjekke at folk var live.
– Det var en vekker. Man tar litt for gitt at kampen er vunnet, at ting går litt av seg selv. Men det gjør jo ikke det. Og for noen med en så privilegert posisjon som meg, som har mulighet til å påvirke, så må vi være dette ansvaret bevisst.
– Hvorfor har du søkt deg til en slik posisjon med dette ansvaret?
– Ingen blir politiker på slump. I hvert fall ikke på Stortinget. For min del har jeg alltid vært opptatt av rettigheter, skeiv politikk og det å bidra, og bli hørt. Det har vært en tråd i alt mitt engasjement at man skal høre på de som berøres.
Dette var også utgangspunktet da han på ungdomsskolen skrev sitt første leserinnlegg. Det handlet om skolenedleggelse, og han opplevde at de voksne ikke snakket med dem som faktisk var elever.
Flukten til byen
Ungdomsskolen lå i Øystese i Kvam kommune i Hardanger. Begge foreldrene var lærere, noe som delvis kan forklare hans politiske engasjement. Selv om hans mor først meldte seg inn i Venstre for et par år siden. Han liker å tro det er hans fortjeneste. Han bedyrer også at bygda Øystese med 1600 innbyggere, siden den ligger tett på nabobygda Norheimsund, ikke er så liten.
Men det er likevel små forhold sammenliknet med bydel Gamle Oslo hvor han har bodd siden 2012. Almeland tror at hans historie er ganske vanlig for homofile med liknende oppvekst.
– Du tror du er helt alene fordi det ikke er noen andre synlige skeive i nærmiljøet ditt. Da blir det fort at du tenker at det ikke er noen andre enn deg. Da søker du deg til storbyene, Men det er jo en flukt, samtidig som du forsøker å bli kjent med hvem du er.
For hans del var nærmeste storby Bergen, halvannen time med buss unna. Ruta var sånn at han kunne dra inn til byen på morgenen, være der hele dagen, gå på kino, for så å gå glipp av de ti siste minuttene av filmen for å rekke siste buss hjem.
–Alt du blir vant til, hehe.
Å venne seg til tanken på at han er homofil, brukte han derimot tid på. Det hjalp heller ikke at han var en selvfornektende utvekslingselev på den konservative kristne Saint Paul Lutheran High School i Missouri i USA.
Simulering av liv
I ettertid kaller han det en sunn erfaring å ha levd så tett på mennesker med et annet verdensbilde. Han mener at å kunne se den andres perspektiv, er grunnleggende for å kunne gjøre endringer.
– Det gleder meg stort at det er naturlig for mange i Oslo å komme ut tidlig. For egen del kom jeg ikke ut før jeg var ferdig på videregående. Jeg brukte tiden til å lære å akseptere meg selv, etter lenge ikke å ha vært i kontakt med min egen seksualitet. Jeg var redd for hva folk skulle tenke om meg.
For den tidligere statssekretæren i Kunnskapsdepartementet og nåværende leder av Stortingets familie- og kulturkomite, har kultur vært veldig viktig for å kunne finne seg selv.
– Alt fra litteratur der jeg kunne lese om andres liv, til å flykte inn i andres liv på film, men også i dataspill.
Særlig viktig var spillet «The Sims».
– Det er simulering av liv. Du lager din egen karakter der det ikke er noen sperrer på hvilke forhold du kan ha. Du kan lage din egen familie. For meg var det en måte å utforske skeivhet på, men jeg var veldig redd for at noen skulle oppdage det. Jeg slettet alltid loggen etter at jeg hadde spilt.
Mannen til Grunde
Nå kan han kalle frykten for at noen skulle oppdage det for irrasjonell. Men den gangen var frykten for ikke å bli akseptert, og at familien skulle se annerledes på ham, reell.
– Men jeg har bare møtt støtte etter at jeg omsider kom ut, dessverre er det ikke alle det er slik for. Heldigvis er det sånn i Norge at de fleste som kommer ut, innser at de tross alt har ganske fine venner, og at den familien de har også er ganske fin.
I 2019 kunne Almeland danne sin egen familie da han etter et flere år langt forhold, giftet seg med kjæresten han hadde møtt på Gaysir.
– Vi skrev lange meldinger til hverandre siden vi bodde i forskjellige i byer. Så møttes vi, og har vært sammen siden.
Noe navn, eller annen informasjon om ektemannen vil han imidlertid ikke dele.
– Jeg har et liv der jeg er mye i offentligheten. Han har ikke lyst til å være en del av mitt offentlige liv. Til og med alle premierene jeg går på, takker han nei til å bli med på. Det respekterer jeg.
Ektemannens valg gir også politikeren selv mer privatliv, noe han setter stor pris på.
– Det er veldig mange som mener mye om hva en politiker gjør. Alle handlinger har potensiale i seg til å bli diskutert. Det kan være slitsomt, og du blir veldig opptatt av det du holder på med. Da kan det være godt å komme hjem og få en realitetsjekk på at det er andre ting i livet som er viktig. At det finnes andre måter å forstå ting på.
Hvite homofile menn
Denne høsten har det imidlertid blitt lite tid til familieliv, lesing eller venner. Under intervjuet med Blikk kunne han, uten å kokettere, litt skuffet konstatere at han «bare» hadde fått lest 26 bøker hittil i år.
– Jeg har ikke barn, så den fritiden jeg har brukes mye til politikk. Men alle dager er jo ikke som det har vært i høst.
Helt siden slutten av juli har Almeland jobbet som saksordfører i Stortinget for tidenes verste habilitetsskandaler som involverer fire statsråder og en tidligere statsminister. Behandlingen av sakene til Tonje Brenna, Anette Trettebergstuen, Ola Borten Moe, Anniken Huitfeldt og Erna Solberg har foregått i hele høst. De første åpne høringene var i begynnelsen av november, og stadig nye opplysninger har ført til at endelig uttalelse fra komiteen er utsatt til februar.
Ikke at han ikke har hatt det travelt tidligere. Fra 2018-2020 var han, ved siden av stortingsjobben, også medlem i Rådet for kjønns- og seksualitetsmangfold i Oslo som leder for Oslo Venstre. Det lærte han mye av.
– Hvite homofile menn er ikke den mest stigmatiserte gruppen lenger. Vi har det ganske bra. Vi skal derimot huske på at det i Oslo er folk som vokser opp i ulike familier, i ulike kulturer. Blant skeive er det fryktelig deprimerende tall når det kommer til psykisk helse, særlig for transpersoner. Det er også deler av byen der kanskje familien er aksepterende, men likevel så vokser de opp i et miljø med hets.
Folks intensjoner
Arbeidet mot hatkriminalitet var for øvrig det aller første Almeland adresserte fra talerstolen på Stortinget. Han har, sammen med andre, som han ofte gjentar, vært aktiv pådriver for at kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk kom inn i straffelovens paragraf 185, den såkalte hatparagrafen, og altså også loven mot konverteringsterapi.
At han har måtte drive opplysningsarbeid om skeive til sine kollegaer på Stortinget syndes han nesten bare er hyggelig.
– Det handler ofte om at folk er usikre på hva de skal si, at de er redde for å omtale folk feil, eller ikke forstår hva ord betyr. At de ringer meg for å få en oppklaring, viser først og fremst at de ønsker å gjøre rett. Det er et godt utgangspunkt for forbedring. Og så hender det jo at jeg må korrigere uoppfordret. Men det er noe av det ansvaret jeg har.
Almeland understreker også at det må stilles andre krav til forståelse fra stortingsrepresentanter enn til bestemor på 80 år.
– Vi som er skeive, må prøve være flinkere til å lese intensjonene til folk. Det er ikke alltid folk mener noe vondt med det. Noen ganger vet de bare ikke bedre. Samtidig skal det ikke være opp til den enkelte der ute å drive denne opplæringen. Sånne som meg må ta mer av den børen.
Igjen skal han snakke om hvor viktig det er å ha allierte. For noen ganger er saken viktigst.
– Jeg er i politikken for å få ting gjort. Det er ikke for min personlige vinnings skyld. Den dagen jeg mister motivasjonen, så tror jeg at det er andre krefter som kan trå til. Men så lenge jeg opplever at jeg kan gjøre en forskjell, så skal jeg også kjempe for å være politiker.
