.

I år er det 50 år siden avkriminaliseringen av homofili Norge. For å markere dette tok Nasjonalmuseet, Nasjonalbiblioteket og Skeivt arkiv i 2020 initiativ til at dette skulle bli Skeivt kulturår, som fikk støtte fra daværende kulturminister Abid Raja.

Raja bevilget 5 millioner til markeringen. Til sammenligning ble det i 2006 bevilget 19 millioner til Ibsenåret. I dagens pengeverdi tilsvarer det mer enn fem ganger så mye som det Kulturdepartementet har bevilget til skeivt kulturår.

At Ibsen er en del av norsk kulturarv, skal vi ikke krangle på, men skeive og skeiv kultur er også utvilsomt en del av vår felles arv: Gunvor Hofmo, Jens Bjørneboe og Alf Prøysen var alle skeive. I vårt tid har også kunstnere som Bjarne Melgaard, Ingar Dragset og Marie Ulven (Girl in Red) markert seg nasjonalt og internasjonalt med eksplisitt skeive uttrykk. For ikke å glemme at vår sittende kulturminister, Anette Trettebergstuen, som også er åpent skeiv.

Statistisk sett utgjør skeive minst ti prosent av befolkningen (jmf. Bufdir). Likevel blir vi fra statlig hold vurdert å være mindre viktige for norsk kultur enn Henrik Ibsen.

Den i utgangspunktet beskjedne bevilgningen fra KUD ble gitt til Kulturrådet som lyste ut en egen ordning for prosjekter til Skeivt kulturår. Denne mottok i alt 264 søknader, av disse ble 25 innvilget. Dette viser at det finnes interesse og engasjement rundt skeivt kulturår, samtidig som det også synliggjør at midlene ikke strekker til.

Tonje Kristin Moser kritiserer dette i et intervju i Forskerforum. Videre retter hun også kritikk mot hvordan Kulturrådet har valgt å prioritere få og store aktører heller enn mangfold i markeringen av Skeivt kulturår. Dette stiller vi oss bak.

På den korte listen over bidragsmottakere finner vi både skeive lesninger av Gustav Vigeland og Knut Hamsun. To bautaer i norsk kulturliv – hvis arv det årlig bevilges flere skattemillioner til å ivareta og aktualisere. Vi finner det både problematisk og absurd at dette prioriteres når det åpenbart er en knapphet på ressurser. Hvorfor prioriteres ikke skeive kunstnerskap i skeivt kulturår? Og, er det ikke Kulturrådet sin oppgave å støtte den smale kunsten i stedet for de opplagte storkarene?

Tradisjonelt har skeiv kultur befunnet seg i ytterkanten av det etablerte kunstlivet og vært gjennomgående mer tuftet på frivillighet enn heteronormative uttrykk. Skeivt kulturår burde derfor være tid for at disse prekære uttrykkene får komme til sin fulle rett i etablerte institusjoner og hvor disse aktørene mottar lønn og honorar for arbeidet. Ikke bare er det bevilget for lite til skeivt kulturår, midlene er også fordelt slik at de store får mest og prioriterer etablerte aktører over mindre grasrotinitiativ.

Avdelingsleder for samfunn og arena i Kulturrådet, som har ledet arbeidet med søknadene, Torbjørn Urfjell, sier til Forskerforum at de hadde mange gode søkere og at mye av dette «heldigvis kommer til å bli gjennomført uten støtte». Vi stusser på at en representant for staten mener det er greit at profesjonelle kulturaktører jobber uten finansiering.

Skeiv kultur er ikke gratis. Vi forventer at Kulturdepartementet, med Trettebergstuen i spissen, åpner lommeboka slik at markeringen av skeivt kulturår blir like mangfoldig som den burde være!

.

Signert av Marin Håskjold, Christa Barlinn Korvald, Maria Refsland, Heiki Eero Riipinen, Herman Breda Enkerud, Lærke Grøntved, Desiree Isabel Bøgh Vaksdal og Una Mathiesen Gjerde.