– Hvordan er det å være skeiv på Kirkemøtet?

Kirkerådsleder Kristin Gunleiksrud Raaum startet Kirkemøtet med en åpningstale hvor hun satte ord på det som gjør vondt.

«Å bli avvist er vondt. Men når du får høre at Gud snur ryggen til deg fordi du er den du er eller elsker den du elsker, da bryter det virkelig på dypet».

Dagen etter ble det sagt fra talerstolen at å komme ut som skeiv er propaganda og at skeive vil ikke arve Guds rike.

Det stakk hardt. Kroppen reagerte fysisk, og jeg var på kanten til å måtte melde fravær fra resten av Kirkemøtet. Jeg lå på sofaen resten av dagen og kjente på akkurat den samme følelsen som da skuddene falt 25. juni. Den umenneskelige følelsen av hatet på kroppen. Jeg er den samaritanske kvinnen som gråt ved Guds føtter. Den som ikke har syndet, kan kaste den første steinen.

Det kostet både kropp og sjel å gå opp og si at min seksualitet og identitet er ikke propaganda. Jeg merket i ettertid at dette klarer jeg ikke gjøre igjen. Etter ordene oppe på talerstolen kom flere med LHBTQ+ identitet bort til meg og sa takk. De selv ble lammet og slått av hva som ble sagt og visste ikke hva de skulle si.

Det er mange ord som sitter igjen etter Kirkemøtet. Noen kom bort til meg i en av pausene og sa: «det er så viktig det du gjør Anna. Vi trenger noen som kommer og roter det opp litt så vi får rydda». Jesus var en som rota. Han var den som tok bort skammen til den samaritanske kvinnen. Han døde jo akkurat for våre synder. Han rotet opp i maktstrukturene og han utfordret oss.

Kirkemøtevedtaket fra 2016 sier at prester som ikke ønsker å vie likekjønnede par, kan la være. Det kan jeg akseptere, selv om jeg synes det er tøft. Kommentaren om at skeive ikke vil arve Guds rike, derimot, er noe helt annet.

Jeg, og flere andre med LHBTQ+, blir utrygge av slike uttalelser. Vi får ikke komme til Gud som hele mennesker, og vi må til tider fortsatt skjule vår identitet for å unngå diskriminering og vold, nettopp på grunn av slike uttalselser.

Kirkemøtet har vedtatt å skape trygge rom. Vi kan ikke si at vi tar vare på skaperverket hvis kirkerommene ikke er trygge for alle, og det inkluderer kirkemøtet! Vi har alle et ansvar for diskrimineringen og skammen som kirken har påført og fortsetter å påføre LHBTQ+.

Jeg har bestemt meg for at jeg ikke kan ta denne kampen alene lenger. Vi må stille de med makt ansvar for å stå opp mot uretten. Det koster meg alt for mye å gå opp der og stå opp mot en urett som rammer meg selv. Det koster heterofile, cis personer veldig lite å gå opp på en talerstol. Nettopp fordi dere ikke vil bli møtt med fordømmelse og hatretorikk om deres egne private liv.

Det er et privilegium alle må ta innover seg. Tiden er inne for at vi tar opp farlige holdninger i vårt eget trossamfunn og snakker om skaden de påfører LHBTQ+.

Sånn er det.