Bøker
– Hva kan antirasistiske aktivister lære av skeive aktivister?
Det er et av spørsmålene Guro Jabulisile Sibeko stiller i sin nye bok «Alle blir fri».
– Kampen for universelle menneskerettigheter er ikke vunnet for alltid. Den har i alle fall ikke blitt vunnet så langt, selv om jeg håper vi kommer dit, sier Guro Jabulisile Sibeko til Blikk.
28. oktober utgir hun «Alle blir fri», en bok der hun presenterer forskning teori og erfaringer fra Norges fremste antirasistiske aktivister og sin egen historie.
Gjennom en kombinasjon av poesi og prosa spør hun seg – og oss – hvordan vi blir kvitt rasisme og hvordan vi skaper en verden der alle kan være fri. Veien lang, mener hun, men det er ikke umulig. Ikke om vi alle står sammen i kampen.
– Menneskeverd kan ikke utslettes, så kampen kan aldri tapes. Det er bare å holde det gående. Jeg håper at vi skal kunne komme til et punkt hvor vi faktisk praktiserer universelt menneskeverd. Jeg tror det er mulig.
I boka diskuterer hun blant annet hva den antirasistiske kampen kan lære av kampen for skeive rettigheter.
– Den skeive kampen er en pedagogisk gullåre. Det er så mye man kan lære, både om alt som gikk bra og alt som ikke har gått så bra. Det er for eksempel veldig interessant å se forskjellen på hvordan vi får til ting når vi står samla og når det intern splittelse. Hvor stor skade splittelse kan gjøre på alle, når noen av oss går løs på andre av oss. Det er en veldig viktig lærdom å ta med seg.
Kampen trenger meningsmangfold
Sibeko skiller tydelig mellom splittelse og uenighet, når hun forklarer hva som gagner og hva som skader kampen for minoriteters rettigheter. Hun tror ikke vi hadde kommet så langt som vi har gjort i den skeive kampen, om vi ikke hadde hatt både enighet og uenighet. Samtidig har nyere tids interne splittelse satt den felles rettighetskampen i fare.
– Jeg tror ikke vi hadde kommet så langt som vi har i dag, hvis vi ikke hadde vært uenige om mye. Den skeive kampen har vært så ekstremt mangfoldig. Gjennom 1990- og 2000-tallet var vi ekstremt flinke til å tåle hverandre. Det har vært store uenigheter, folk har vært veldig sinte på hverandre, men det har ikke blitt splittelse av det, sier Sibeko.
– Det var først da uenighet gikk fra å være noe vi alle kunne leve med til å utvikle seg til hat og hets at det begynte å gå nedover. For det må vi bare innse at har skjedd. Vi gikk fra å ha årlige drap på homofile menn på 1990-tallet, til ingen på 2000-tallet, også lander vi i terror mot Pride. I denne perioden har det skjedd noe med den offentlige debatten og jeg tenker at mye av det som har skjedd har kommet innenfra.
– På hvilken måte?
– Det er enkelte grupper i den skeive bevegelsen som velger å gå løs på andre grupper innad i bevegelsen, på måter som nedvurderer deres menneskeverd, som angriper deres rett til å eksistere. Omverdenen ikke ser forskjell på transekskluderende, reaksjonære lesbiske feminister og lesbiske transkvinner. Effekten er da at det ser ut som om gruppa «lesbiske» går løs på seg selv. Dermed opplever folk at de har lesbiskes tillatelse til å rakke ned på lesbiskes menneskeverd.
– Ser vi noe lignende i den antirasistiske bevegelsen?
– Dette er ikke unikt for den skeive bevegelsen, men de siste åra er det der man har hatt en sånn type intern splittelse. Jeg syns den antirasistiske bevegelsen de siste åra har vært relativt god til å være inkluderende, til å skjønne at nedvurdering av andre er et angrep på sitt eget menneskeverd. Men historisk sett har man jo kjent litt på det innenfor antirasistisk kamp også. Vi kan jo nevne Gandhi, som var ekstremt opprørt over apartheid fordi han synes indere fikk en for lav plassering i hierarkiet. Det er jo ikke sånn man vinner kampen mot apartheid.
Å kjempe for de mest marginaliserte
En anne ting vi kan lære mye av, er at kampen for homofile og lesbiske cisfolk har vært veldig vellykket, men den har ikke fått så store ringvirkninger for for eksempel transpersoner og bifile som man skulle trodd. I alle fall ikke som jeg hadde trodd, sier Sibeko til Blikk.
I «Alle blir fri» skriver Sibeko blant annet at «det ikke er mulig å drive en frigjøringsbevegelse basert på likhet». Hvis man driver en frigjøringsbevegelse basert på likhet, driver man i prinsippet ikke en frigjøringsbevegelse, mener hun.
– Respekt for forskjeller innad i bevegelsen er et nødvendig utgangspunkt for å kunne kalle det en frigjøringsbevegelse. Sånn sett tenker jeg vi har mye å lære av The Combahee River Collective, sier Sibeko.
The Combahee River Collective var en svart, feministisk, lesbisk og sosialistisk rettighetsorganisasjon, aktiv fra 1974 til 1980 i Boston, USA. De mente at man måtte kjempe for å frigjøre den mest marginaliserte i samfunnet. På den måten ville alle andre frigjøres på veien.
– I deres virkelighetsforståelse var svarte, lesbiske kvinner samfunnets mest marginaliserte. I dag kan vi tenke at det var litt optimistisk - det finnes folk som er mer marginaliserte enn svarte, lesbiske kvinner - men det prinsippet, om at vi leter etter det mest marginaliserte individet vi kan finne, også frigjør vi det. For da er alle andre fri. Det tenker jeg er en god rettesnor.
– Homokampen har vel ikke akkurat blitt ført på denne måten?
– Nei, den har ikke det og det tror jeg er noe av grunnen til at man nettopp har klart å få til en stor grad av frigjøring for gruppene man faktisk kjempa for, samtidig som den ikke har fått så veldig mye å si for de andre. Hadde man man derimot kjempa for de mest marginaliserte, hadde nok de minst marginaliserte hatt utbytte av det.
– En felles ekteskapslov er for eksempel et skritt på veien, men den felles ekteskapsloven hadde kanskje sett bittelitt annerledes ut om man hadde vært opptatt av å sikre alles rettigheter, ikke bare de det var lettest å få gjennomslag for. Det å sikre surrogatibarnas rettigheter er noe jeg tenker at vi burde ha stått hardt på den gangen. Jeg er ikke sikker på om det hadde vært politisk umulig heller.
Rasisme i skeive miljøer
I boka skriver Sibeko også om tiden som nestleder i Landsforeningen for lesbiske og homofile (nå Foreningen FRI) mellom 2006 til 2008. Der var hun en av få melaninrike.
Hvordan skiller den antirasistiske kampen innad i den skeive bevegelsen seg fra den antirasistiske kampen i majoritetssamfunnet? Sibeko tror den både kan være lettere og vanskeligere å kjempe.
– I den skeive bevegelsen har stort sett alle opplevd å bli marginalisert. Derfor er det kanskje lettere å få en forståelse for hva det innebærer og hvor skadelig det er. Samtidig er det vanskeligere å peke på majoritetsskeives privilegier fordi folk er så vant til å tenke på seg selv som maktesløse, sier hun.
– Når man er marginalisert skaper man seg et eget og helt nødvendig rom. Uten det rommet vet du ikke hvordan du skal klare deg, og for deg er det et godt rom, kanskje det eneste rommet. Når det da kommer noen som skal endre det for at de også skal kunne trives der, oppleves det ofte som truende.
– Vi bør ikke sløse bort krefter på å kjempe mot hverandre
Sibeko sier at hun følte seg velkommen i LLH og den skeive bevegelsen. Likevel opplevde hun at det var på den skeive bevegelsens premisser, som var hvite premisser, og ikke hennes egne.
– Jeg var velkommen til å være der, men ikke til å uttale meg om drag queens utkledd som «thaidamer». Det var ikke så populært.
Den største forskjellen mellom den tiden og nå, er at det har blitt flere synlige og politisk aktive melaninrike skeive. I dag er skeive minoritetsorganisasjoner som Skeiv Verden, Salam og Garmeres politiske premissleverandører, ikke bare «safe spaces».
– Det har blitt steder der folk fører en politisk kamp som burde ha blitt ført innad i FRI. Det er nok fordi man føler at det er begrensa hva man får gjort i FRI, fordi man må bruke så mye tid og krefter på for eksempel antirasistisk opplæring. Det er en distraksjon. Da får man ikke gjort det man egentlig vil.
– Jeg tenker jo at skeiv frigjøring er et interseksjonelt og felles prosjekt, og det bør føres felles. Vi bør ikke sløse bort krefter på å kjempe mot hverandre eller på å kjempe oss plass hos hverandre. Det bør ikke være noe «hverandre», det bør bare være «oss».
«Når jeg ikke opplevde at det ville være mulig å bevege rommet, forsvant jeg ut i stedet, og det gjorde de andre melaninrike også. Ikke for å være selvgod, men jeg tror det var et tap», skriver Sibeko i boka.
– Det er én ting når særorganisasjoner oppstår fordi man føler at man best kjemper kampen sin i en separat organisasjon. Men når særorganisasjonene oppstår fordi folk føler at de ikke har en plass i den store bevegelsen, mener jeg det er et tap, utdyper hun til Blikk.
