– Hvem vil ha dette ansvaret, denne synligheten?

Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.

Samfunnet vårt har kommet langt med inkludering, og jeg vil gjerne gratulere Tromsø kommune med en ny revidert handlingsplan for kjønn- og seksualitetsmangfold. 

Likevel kan veien ut av skapet fortsatt føles som å gå rett inn i nye begrensninger og utfordringer.

FRIs kampanje «Støtt skeive barn og unge», som ble startet i oktober i år, viser dystre tall om mobbing og skeive unges framtidstanke

«Bare halvparten av skeive unge tror de vil få et godt og lykkelig liv», skriver Viljar Eidsvik, leder av FRI - foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold.

Mobbing og trakassering slutter dessverre ikke på skolen. 

Nyere forskningstall viser at mobbing oppleves i arbeidslivet også. 

I tillegg har vi hvert år debatt om flagging og parader. Debattene blir fulgt av hatefulle ytringer og hets, brenning av flagg og en kaldere skulder mot det skeive samfunnet.

Samtidig er det gledelig å se at organisasjoner, både private og offentlige, setter seg mål om inkludering. Det er fokus på mobbing i skolen.

Likevel kan det å komme ut som skeiv oppleves som en ren balansekunst. 

 Samfunnet vårt har blitt ganske gjennomsiktig, sosiale medier legger opp til at vi deler de mest intime detaljer om vårt liv og vår identitet. Det kan oppstå et press om å komme ut. 

Det kan oppleves som en forventning om åpenhet og selv-utlevering også om legning og kjønnsidentitet for skeive personer. 

Er jeg skeiv nok hvis jeg ikke deler? Hvis jeg ikke er på sosiale medier? 

Et slikt press for å utlevere seg selv for å «tilhøre», kan skape unødvendig stress. Særlig kjennes det for dem som enten ikke vil komme ut, eller ikke kjenner seg trygge nok.

Sosiale medier er ute etter salg. Blir jeg brukt som salgstriks? Eller et offer for regnbuevasking?

Er jeg feig hvis jeg ikke kommer ut offentlig? Er det et svik mot andre skeive og hele det skeive samfunnet? 

Slike tanker eller bemerkninger kan være skadelige. Du kjenner på presset samtidig som du føler deg uvel. Det er ikke greit å la folk føle skam og svik. 

Å komme ut er dypt personlig. 

Det kan skje i barndommen, det kan skje i pensjonistalderen. Hvorvidt den prosessen skal være personlig eller offentlig må bli en avgjørelse for den enkelte. 

Samfunnet, familie, arbeidsgiver og venner må sørge for en trygghet og respekt - uansett reisen og uansett valget. Det er ikke ord som gjelder, men handlinger.

Hvordan blir jeg tatt imot dagen jeg kommer ut? Som en «annen» person selv om jeg er den samme? 

Vil jeg miste mine nærmeste? Vil jeg miste jobben? 

Disse og mange flere spørsmål skal ingen måtte tenke på om natten når mørket senker seg.

Har du kommet ut, så kan du risikere å bli satt i en ny bås. Er du skeiv, så kan du oppleve at det føles som at du representerer alle skeive, hele det fargerike LHBT+-samfunnet. 

Det blir et nytt press, nye krav og nye forventninger. 

Hvem vil ha dette ansvaret, denne synligheten? 

Ikke alle ønsker å være aktivister, debattanter eller politikere. De fleste vil bare leve.

Jeg drømmer om et samfunn der vi ikke skal måtte komme ut. 

Et samfunn der vi kan være dem vi er uten å måtte verken utlevere oss eller presse andre til å gjøre det. Der kjønn, seksualitet og identitet ikke lenger er et spørsmål. Der alle er likeverdige og like verdsatte. 

Finnes det et håp? Jeg velger å tro det! 

Mens jeg venter på noe så godt og trygt, går jeg i en Pride Parade i sludd og gufs, midt i november i Tromsø.La oss ta vare på dem rundt oss. 

La oss komme oss forbi regnbuevasking og populismen, forbi kalde gufsne vinder som blåser over verdens skeive. 

La oss ikke marginalisere. La oss bare gi en klem eller et smil i gave.

Fordi ingen er fri eller trygg før alle er det. Fordi handling er viktigere enn ord.

Happy Arctic Pride!