Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.

Da jeg entret norsk teater som 17-åring i 1972 var det så og si ingen åpne homofile i bransjen.

Tross dette var teateret et fristed for skeive i alle varianter, som det selvfølgelig ikke het skeive da.

Jeg var en litt feminin ung gutt med lys stemme, kledde meg noe aparte, og da jeg fortalte at jeg ønsket å bli skuespiller fikk jeg straks gode råd, som selvfølgelig ble gitt i beste mening:

Gå som en mann, kle deg som en mann, og snakk som en mann.

Jeg søkte Teaterhøgskolen en rekke ganger slik jeg var, men kom ikke inn.

Jeg begynte å spille mann, senket stemmen til et dypere leie, kledde meg mer maskulint, lærte meg å gå slik heteromenn tydeligvis skal gå, og etterhvert slapp jeg unna med det.

Etter årevis med kamp, avslag og fornedrelse ville scenen og filmkameraet endelig ha meg.

Selvfølgelig hadde tidene endret seg, folk begynte å komme ut, men rammen for å være homo som skuespiller var – og er fortsatt – av og til trang.

For det skjer ett eller annet når du offentlig går ut og forteller om din seksuelle legning når yrket ditt er å spille mennesker av alle slag.

Rommet begrenses litt, eller for noen mye.

Du får for eksempel ikke spille den trygge gode heterofile familiefaren, førsteelskeren eller machomannen som redder kvinner i nød.

Du ender opp som han slemme, han som dør, den narkomane, bad guyen, «venninna» til den kvinnelige hovedrollen som trøster og sier gøyale ting, den bittersøte tragiske homoen som leter etter mannen i sitt liv, men aldri finner ham, han som tar livet av seg fordi det er så jævlig tøft å være homo.

Klisjeen rett og slett.

Selv måtte jeg vente i førti år til jeg endelig fikk spille den heterofile mannen som ikke kan realisere seg selv uten kvinnen som forløste ham kunstnerisk i «Når vi døde vågner» i 2022.

Heldigvis var det en regissør som hadde tro på at jeg kunne greie å fylle rollen som kunsteren Rubeck.

Ja, det virker som om levd liv er et krav og et must for å kunne bli tildelt en rolle, og om man som homofil mener at levd liv kan være en fordel ender det med voldsomme protester.

De blinde flekkene er ofte så blinde at selv homofile ikke får øye på dem, eller forstår at de skygger for eget blikk og erkjennelse.

Nå «raser» det en debatt i norsk teater, eller mest i redaksjonen til Subjekt, om at koreograf Magnus Myhr har krevd at når det store teater-eposet «Arven» om de homofiles historie skal settes opp så SKAL både regi og rollebesetning ha erfaring fra levd liv som homofile.

Det har han faktisk ikke har krevd.

Det han sa er at det hadde vært en gylden mulighet til å gjøre et unntak denne ene gangen.

Han sa overhodet ikke at en heterofil regissør eller heterofile skuespillere ikke kan spille homo, men det var visst det store deler av bransjen trodde han sa, eller trodde han mente.

Og så var spetakkelet i gang.

Vi som er åpne skeive skuespiller har levd, og kan fremdeles til tider leve med begrensinger.

Når vi løfter fram en tanke om at denne ene gangen, så kunne vi få lov til å fortelle vår egen historie, så er visst ikke det greit.

Da beskyldes vi for å gå til angrep på heterofile regissører og skuespilleres evner og talent til å kunne spille en annen legning enn det de er privat. 

Det sier INGEN av oss som tror eller mener at gode skuespiller kan spille hva det skal være av død, gru og kjærlighet.

Det er jo yrket vårt å kunne fremstille mennesker som ikke ligner på oss selv.

Så vi mener ikke at bare katter kan regissere eller spille i musikalen «Cats» eller at du må ha myrdet for å kunne spille morder.

Vi kom bare med en ydmyk tanke om at vi synes det hadde vært litt fint å kunne skildre egen sorg, angst, utenforskap og historie selv. Det var bare det.

Og det var visst ikke greit.

Til avslutning vil jeg dele noe av det vondeste jeg har opplevd som skuespiller i norsk teater:

Jeg skulle voldta en ung kvinne på scenen og regissøren tok meg til side og sa: 

«Jeg skjønner at dette er vanskelig for deg, du er jo ikke så vant til kvinner.»