Helvetesangst

– Jeg vet ikke når jeg slutta å tro. Det finnes ikke et øyeblikk hvor jeg sa: nå tror jeg ikke lenger. Det er egentlig veldig rart. Jeg husker bare at jeg sluttet å tro og forsøkte å tro igjen. Da var jeg 17 år. Jeg var på et møte, reiste meg og gikk – og kom denne gangen aldri tilbake, sier Aslaug Olette Klausen.

Hun har nylig utgitt boka «Ingen er så trygg i fare», der hun blant annet spør seg hvordan barn påvirkes av religioners bilde av helvete og om barn i Norge i dag egentlig har reell religionsfrihet. Selv er hun litt for godt kjent med alt det vonde såkalt helvetesangst kan medføre.

– Det er vanskelig å snakke om den guden jeg ikke lenger tror på. For det var en veldig dømmende gud. Hvis det finnes en gud, er det uforståelig for meg at noen kan hevde å forstå guds vilje. Og hvis gud er interessert i hvem jeg ligger med, er det en ganske smålig gud.

Ensomt trosbrudd

Klausen jobber til daglig som kulturjournalist, og har tidligere jobbet for Humanetisk forbunds medlemsmagasin Fri tanke. Hun fikk inspirasjon til bokprosjektet etter å ha skrevet flere artikler for Fri tanke om mennesker som hadde brutt med troa si og sleit med helvetesangst. Det ble etter hvert til en bok.

– I veldig, veldig mange år huska jeg ikke min egen oppvekst. Det var helt merkelig. Jeg hadde klisterhjerne, men klarte ikke å huske noe som helst. Og jeg hadde helvetesangst selv da jeg ikke trodde lenger. Det begynte å gå opp for meg at mitt selvbilde bygger på at jeg er fortapt, som jo er en ganske meningsløs størrelse når jeg ikke tror på fortapelse. Det satt igjen og etter hvert ble det for mye for meg. Da krasja jeg, sier Klausen.

Noe av motivasjonen bak boka var å skrive ut opplevelsene til mennesker som slet med en lignende helvetesangst. Der så hun overraskende mange likheter. Felles for intervjuobjektene er blant annet frykten for å såre sine nærmeste.

– Alle har vært redde for å velge et annet livssyn. De har opplevd en veldig stor ensomhet i forkant av trosbruddet sitt. Flere i boka forteller også om fysiske smerter fordi de ikke er i kontakt med sin egen kropp. De forteller at de sliter med å sette grenser. Samtlige av de jeg har snakket med forteller at troen lærte dem å sette seg selv til side, og at de har brukt et helt liv på å lære seg hvordan de skal få kontakt med seg selv igjen.

– Vi snakker om Statskirken

Klausen har ikke tatt utgangspunkt i sekter og små lukkede religiøse samfunn. Hun ville vise at senskader fra en oppvekst med usunn religion ikke var begrenset til kun disse.

– Under arbeidet med boka ble det ble tydelig for meg at jeg måtte gjøre det bredt. Jeg ville normalisere dette. I det øyeblikket man sier at det er noe eksepsjonelt som tilhører «de andre», åpner man for en ansvarsfraskrivelse i alle ledd, sier hun.

– Jeg skriver ikke om lukka miljøer, det er ikke enormt karismatiske ledere, du blir ikke utstøtt. Vi snakker blant annet om Statskirken og Indremisjonsmenigheter, miljøer som ikke lukker seg og lager egne regler. Det er ikke ytterliggående miljøer som har tatt avstand fra resten av samfunnet.

Klausen mener alle som driver med forkynnelse bør være sitt ansvar bevisst.

– Jeg ser en tendens blant menigheter til å legge skyld på de som har hatt dårlige erfaringer. Jeg mener at skylden må legges på de som forkynner. Det er ikke din egen feil at du har angst når du hele livet er blitt fortalt at du havner i helvete hvis du ikke tror eller hvis du viker fra «normalen».

Må inn i utdanningene

Blant intervjuobjektene finner vi Emilie Nancy Eiken (23), en av initiativtakerne bak Skeiv kristent nettverk (SKN), som ble startet i 2019. Eiken sleit med å få hjelp, for «privatpraktiserende psykolog har hun ikke råd til, studentpsykologene vektla studieutfordringer og hun fant ingen i det offentlige med den kompetansen hun trengte for å bearbeide helvetesangsten.

– Jeg hadde to motivasjoner for å skrive boka: at menigheter skal vite om dette og at det offentlige helsevesenet er nødt til å tilby bedre hjelp til mennesker med religiøse erfaringer generelt sett, og spesielt negative erfaringer. Tilbudet i det offentlige helsevesenet er langt under pari når det kommer til mennesker med usunne troserfaringer.

– Hva mener du må gjøres?

– Livssynskompetanse må inn i psykologutdanningen, i alle utdanninger, helt ned til helsesøster på skolen. For noen som har dårlige erfaringer med menighetsliv så er det å bli henvist til å gå til presten kanskje ikke den beste løsningen. Mange av de jeg snakker med opplever ikke å bli tatt på alvor.

Har ikke alle svar

Hva tror så Klausen på i dag? Hun forteller at hun kaller seg en sekulær humanist og «en eller annen form for agnostiker».

– Hvis jeg sier at jeg med absolutt sikkerhet vet at det ikke finnes noen som helst form for gud, gir det like lite mening som om jeg sier at jeg vet hva gud vil.

Når det kommer til barneoppdragelse, mener hun det viktigste er å være tydelig på at man ikke sitter på alle sannheter, verken når det kommer til religion eller andre tema.

– Jeg tror også at boka bærer preg av at jeg ikke har alle svarene. Jeg har bare en tro på at dialog virker. Jeg vil at vi skal snakke sammen, for hvis vi ikke gjør det, taper alle.