Hvor ellers skal du kunne speile deg?

Under årets Oslo Pride sto jeg et par timer på Blikks stand i Sofienbergparken. Det var hyggelig på mange måter, ikke minst som påminnelse om hvorfor vi finnes, hvorfor skeiv journalistikk er viktig.

Særlig inntrykk gjorde fortellingen til en ung mann om hvordan han hadde pleid å gå på biblioteket i småbyen han vokste opp, for å lese nettopp Blikk. I et hjørne hvor han følte seg usett hadde han blitt sett, speilet, mens han leste om andre som liknet ham selv. 

Han så både kulturpersonligheter og helt vanlige folk som var åpne om hvem de var – og ville være. Han forstod han ikke var alene, fant ord for å kjenne seg bedre. Han fikk forbilder som sa ham at det gikk an å gjøre seg kjent og anerkjent, som hele seg.

Behovet for noen å se opp til, til å finne et språk for å forstå seg selv, er også et gjennomgående tema i den siste magasinutgaven av Blikk.

I to av intervjuene deles det vi kan kalle klassiske komme-ut-historier. I disse tilfellene som henholdsvis ikke-binær og panfil. Kanskje er det heller ikke tilfeldig at begge historiene omhandler musikere. Den skeiveste av alle kunstformer, ved siden av og overlappende med scenekunsten. 

Den britiske journalisten og forfatteren Jon Savage leverer gode argumenter for at populærmusikken spesielt, og popkulturen generelt, er skapt skeiv. 

I den ferske boken «The Secret Public - How LGBTQ Resistance Shaped Popular Culture (1955–1979)» dokumenterer han ikke bare hvor mange toneangivende utøvere og bakmenn som har vært skeive; homofile og kjønnsnormbrytende oppgjennom pophistorien. Savage forklarer også hva kulturuttrykk kan bety. Så vel for kunstnere som alle oss andre. Som han sier det; hvor ellers enn i kulturen skal vi kunne speile oss? 

Mange har fortsatt ikke foreldre eller omgivelser som formilder aksept eller fortellinger om hvem vi kan være utenfor normen – eller innenfor alternative normer, i subkulturer, og på toppen av festivalplakatene. 

Pophistorien forteller også noe om kostandene ved å leve skjult. Det være seg for seg selv, for de nære, eller offentligheten. Og hva det kan koste å stå frem. For synlighet har også en pris. En av dem er økt motstand, tilbakeslag for fremkjempede rettigheter eller henfall til hatefulle handlinger. 

Historien om «Disco Demolition Night», brenningen av tusenvis av diskoplater 12. juli 1979, har faretruende likheter med mye som skjer i den såkalte kulturkrigen nå. 

Disko, som musikksjanger, var anerkjent homo i sin samtid. Dansen var radikal, frigjørende og på mange måter vel så revolusjonær som pønken. Reaksjonære krefter (den forrige høyrebølgen, den som ga verden Reagan og Tatcher, osv) ville den til livs. De lyktes. Disko, som spesifikk sjanger, døde den natten. 

Men de mislyktes. Disko levde videre, under nye sjangernavn, med nye uttrykkstilfang, og hadde senest en gjenoppstandelse som uttalt listetopputtrykk ved inngangen til pandemien. 

Den nye moralismen, den nye vinden fra ytre høyre, likner til forveksling den gamle moralismen. Musikere er de mest forfulgte kunstnerne verden over. Scenekunstnere følger hakk i hel hva overgrep fra myndigheter angår. 

Forbudene mot – eller opprop om begrensninger av opptredener for - dragartister, i USA, følger kjente mønstre, fra rockens begynnelse, fra diskobål, fra 80-tallets Tipper Gores senats- høringer, osv... Mens for eksempel Georgia følger i Russland (og Ungarns) fotspor når de innfører såkalte familieverdi-lover. 

Kunstnerne står ofte i fremste, utsatte, rekke når slike livsinnskrenkende lover innføres. Som Andro Dadiano, multikunstneren vi har snakket med i Tbilisi, som har skapt seg et liv på en scene som står i fare for å bli stengt ned, fordi den, og hen, har skeive uttrykk. 

Selv må hen kanskje, motvillig, rømme landet. 

«Kulturkrigen», som det pågående tilbakeslaget ofte skrives inn i, er ikke en skinnkrig. Det er ikke slag og stikk med penn, tastatur eller videoer på sosiale medier. Det er dirkete angrep på folk – og særlige skeive folks – liv. 

Sensur, som de pågående kampanjene mot skeive bøker på amerikanske bibliotek, har større ringvirkninger enn at det er noen bøker som ikke blir lest. Å innskrenke seksualundervisning, slik det er gjort i blant annet England, og enkelte partier her til lands tar til orde for, likeså. 

Kunnskap og dannelse er vesentlig, for å forstå både seg selv og verden. Slikt får man på skolebenken, på biblioteket. Men også gjennom kulturen. I mediene, som også formidler den. Og via platespilleren, strømmetjenester, kino, teatersaler, museer, bøker, tegneserie og ute på konserter og festivaler, eller diskoteket, klubben og utelivet. 

Det er i kulturen vi finner – og skaper – mening i livet.