Hvorfor vie en Blikk-utgave til temaet tro og traumer?

Alle har et livssyn. Men de færreste kan velge hvilket livssyn, eller eventuelle gudsbilder, foreldrene forfekter. Ei heller hvilke religiøse praksiser de utsettes for i familie, nærmiljø eller fra øvrige omgivelser.

Tallenes tale er klare. Det er færre som vokser opp i hjem med et religiøst livssyn enn for bare et par tiår tilbake. Det året jeg ble konfirmert, 1991, var over 90 prosent av den norske befolkning medlem i Den norske kirke (DnK).

I dag er tallet 62 prosent, men for første gang på årtier melder DnK det nå om vekst i antall unge som melder seg inn. Den bratte nedgangen har også flatet ut.

Antall medlemmer i frimenigheter og andre trossamfunn har økt betydelig i samme tidsperiode, men utgjør fortsatt ikke mer enn nesten 10 prosent av befolkningen. 

Så selv om man kan notere at rundt 30 prosent av befolkningen står utenfor registrerte trossamfunn, er det fortsatt veldig mange mennesker som har hatt personlig erfaring med religionsutøvelse, enten egen eller hos nære slektninger.

I boken «Ingen er så trygg i fare – samtaler om tro og traumer», som jeg skrev for et par år siden, intervjuet jeg både streite og skeive frafalne og troende, samt en rekke fagpersoner om det å leve med traumer etter en såkalt normalkristen oppvekst – og hvordan man skal ivareta barns trosfrihet i møte med foreldre og menigheter.

Jeg fant at det er stor variasjon, også innenfor familier, hvordan en religiøs oppdragelse påvirker barn og unge, og den senere voksne. Sårbarhet er ulikt fordelt. Men et trosoppgjør, med påfølgende endrede relasjoner, både til seg selv og andre, økte risikoen for lidelse og psykisk uhelse.

Om man utsettes for forestillinger om en dømmende gud, vil en lettere skades enn dersom man møter en inkluderende menighet og et åpent gudsbilde.

Og skaden, eller traumatiseringen, sitter ikke bare i hodet, men er, som psykoterapeut og prest Marie Farstad påpeker i denne Blikk-utgaven, kroppslig. Det kan dreie seg som angst, søvnvansker, muskelsmerter, nedstemthet. PTSD.

Motivasjonen for å skrive boka, og motivasjonen for å søke Fritt Ord om støtte til denne Blikk-utgaven var den samme. Personlig erfaring som skeiv frafallen, og de mer overordnende spørsmålene:

Hva gjør det med deg om du blir fortalt at du er syndig, eller haram, ikke for noe du gjør, men for noe du er?

Hvilken trosfrihet har du om du ikke kan være deg selv?

Det være seg i trossamfunn eller det skeive miljøet.

For noen vil troen på en gud være en del av identiteten. For andre vil det å ha en religiøs overbevisning virke latterlig – eller synes forutbestemt skadelig.

Skeive troende vil mer enn andre kunne falle imellom både livsynsbåser og tilhørighet, med utenforskap som en følgefeil. I menighetslivet kan man oppleve å måtte ta avstand fra den man er, i et skeivt miljø kan man oppleve forventninger om å ta avstand fra eget livssyn.

Det må ikke være slik. Både «Inge» og Paul Omar Lervåg forteller om hvordan de først kunne finne seg selv etter å ha forlatt menigheten og sin kristne identitet. For førstnevnte ble det skeive miljøet et udelt gode.

Andre har ikke hatt den samme opplevelsen. Simon Stisen, som har beholdt troen, ser livsbegrensende likhetstrekk mellom konservativt menighetsliv og rettskafne, frilynte skeive. 

Wesam Almadani er inne på noe av det samme, når hen møter folk som ikke tåler en skeiv muslimsk identitet. Mens Frederick Nathaniel har blitt hetset for å ha samarbeidet med DnK.

Det er liten tvil om at religiøse miljøer, mildt sagt, har svin på skogen når det kommer til behandling av skeive. Undertrykkelse, utstøting, overgrep og fordømmelse osv. foregår fortsatt, selv om majoriteten i DnK, har endret seg. 

Det er også, som oftest, en religiøs komponent i strømningene av hat mot lhbt+-personer, verden over.

Et uttalt sinne mot religion er forståelig, og iblant nødvendig. 

Sinne kan være en sunn reaksjon på en usunn tilstand. Følelsen kan være motor i aktiv motstand, rettighetskamp, løsrivelse fra dogmer og tilgang på en god selvhevdelse.

Samtidig kan det være verd å huske på at generalisert aggresjon har en tendens til å ramme hardest dem som allerede er utsatt. I tillegg kommer liberalitetens paradoks, når man i frihetens navn godtar det illiberale.

Denne intervjuserien, som på nett vil bli publisert over de neste par ukene,  gir ingen enhetlige, enkle svar eller løsninger. Kanskje finnes det heller ikke. For det handler tross alt om livet, om hvordan leve meningsfulle skeive liv. Uavhengig av livssyn.