SELVLYSENDE HVERDAGER

SAUDRE LORDE-sitatet er hentet fra boka «Sister Outsider: Essays and Speeches» (1984). Den amerikanske forfatteren og aktivisten som kalte seg «svart, lesbisk mor, kriger, poet», utforsket gjennom hele karrieren hvordan kompleksiteten i moderne sosial rettferdighetsaktivisme ligger i skjæringspunktene mellom våre individuelle forskjeller, som inkluderer kjønn, klasse, etnisitet og seksualitet.

Det norske forlaget Fanfare har nettopp gitt ut to av hennes bøker på norsk. Diktsamlingen «Hvem sa det var enkelt», og biomytografien «Zami – en ny måte å stave navnet mitt på», der Audre Lorde blander selvbiografi med myter og historier.

Blikk spurte Guro Sibeko om å skrive om bøkene hennes og fortelle hvordan Lorde har påvirket henne selv som aktivist, forfatter og slampoet.

«Lorde hadde sagt alt først», konkluderer Sibeko i essayet om henne.

I OPPVEKSTEN blir vi vant med å tenke at vi kanskje er helt alene om å være sånn som vi er. Vi oppfattes av både andre og oss selv som en minoritet, og de fleste av oss klarer noenlunde å fordøye at vi dermed regnes som «annerledes».

Vi innser etter hvert at samfunnet også behandler oss som en litt brysom pressgruppe de ikke nødvendigvis har så lyst til å høre på. Som når Solberg-regjeringen nå drøyer med å lage en lovtekst som beskytter oss mot å bli utsatt for «homohelbredelse» i alle trossamfunn. Eller når staten ennå ikke har tatt ansvaret for trans- personer, som den tidligere har tvunget til å gjennomgå kastrering for å få kjønnet sitt anerkjent.

Alt ved oss skeive blir derfor så lett koblet til en offerrolle fordi vi har måttet kjempe så hardt og lenge for å våre rettigheter. At vi i Pride- måneden juni nå kan feire seirene våre høylytt, skyldes nettopp denne kampen. Men det blir så lite plass igjen i offentligheten til å beundre styrken, utholdenheten og integriteten som kan holde oss sammen i alle de andre månedene i året.

Vi i Blikk-redaksjonen kan derfor ikke tenke oss en mer passende forside enn Lordes sitat og portrett på et nummer der det gjennomgående temaet er stolt synlighet.

Synlighet som motsatsen til å skjule seg. Gjemme seg. Skamme seg.

Synlighet som en kraft til forandring. Inspirasjon. Selvrespekt.

Synlighet som en forpliktelse til også å anerkjenne og akseptere andres rett til å definere hvem de er. Slik vi selv kjemper for vår rett til det samme.

IFØLGE SSB-undersøkelsen «Livskvalitet i Norge 2020», utgjør skeive 7 prosent av Norges befolkning. I så fall er vi rundt regnet 377 000 skeive i Norge. Litt flere enn det er innbyggere i Innlandet fylke, eller Hedmark og Oppland som det het før 1. januar i år. Så vi er egentlig ikke så få som mange later til å tro.

Men hvor er alle sammen? Bortsett fra når vi går i Pride-parader i juni? Den ene måneden i året der vi har fri fra representasjonsoppgaven som «den eneste skeive» i hverdagen.

Selvsagt er vi overalt hele tida. Men vår identitet hviler ikke på fylkesgrenser, slektshistorie og lokal kultur slik en geografisk definert befolkning gjør. Skeiv identitet er vokst ut av historien vår som kriminelle inntil forbudet ble opphevet i 1972. Skeiv kultur ble født i illegale barer og hemmelige klubber. I 2021 er skeive fortsatt en minoritet som forstyrrer det heterofile blikket. Vår eksistens representerer et brysomt seksualitet- og kjønnsmangfold dette blikket ikke vil forstå.

SKEIV SYNLIGHET er fortsatt stort sett fraværende i hverdagen. Til tross for mange tiår med rettighetskamp, har det ikke blitt så mye mer rom for individuell åpenhet om variasjoner på tvers av kjønn og begjær. Vi tåles som «en gruppe», og omtales fortsatt som «en legning».

Uhelsa det medfører, gjør at skeive kommer dårligst ut i SSB-undersøkelsen «Livskvalitet i Norge 2020». Hele 34 prosent er lite tilfredse med livet. Mot 22 prosent blant heterofile. Prisen for å forsøke å passe inn, kamuflere følelser og kjønn, og anstrengelsen med å unngå å irritere de mest irritable i majoritetsbefolkningen, er skyhøy.

Dette nummeret har Blikk derfor viet til alle skeive synlige som gjør et nødvendig opprør mot den kvelende heterokonformiteten som gir så mange skeive en dårligere livskvalitet. Alle de skeive synlige som gjør en forskjell - også når det ikke er Pride. De som ikke bare inspirerer andre med sitt mot til å være seg selv, men også så selvlysende tydelig viser at ingen er alene om å være den vi er.