Noe av det verste med dagens samfunn er sykeliggjøringen av det som viker fra det statistiske gjennomsnittet. Måten autister blir behandlet av stat og samfunn er et typisk eksempel på dette.

Det samme kan for øvrig sies om homofile, lesbiske, bifile, transpersoner, ikke-binære og andre som viker fra samfunnets normer rundt kjønn og seksualitet.

Jeg vil diskutere likhetene i hvordan autister og skeive blir diskriminert og fremmedgjort , for å vise hvordan diskriminering kan henge sammen – og komme fra den samme kilden.

La oss begynne med sykeliggjøring.

Sykeliggjøring som maktmiddel

Dette tilsynelatende voldsomme behovet for å holde samfunnet optimalt for dette statistiske gjennomsnittet, får følger, som at det kan gjøre samfunnet uegna for alle andre.

Det oppleves til tider uutholdelig.

Hvordan de som har makt bruker sykeliggjøring og psykologisering for å si «du er feil, du er syk», er slitsomt å måtte hanskes med.

Det er sant for autisten, og det er sant for LHBT+-personer.

Vi kommer gjerne med konkrete tiltak og oppfordringer til hva ikke-autister kan gjøre for å gi autister et bedre liv.

Folk som bryter med normer for kjønn og seksualitet sier gjerne ifra om hvordan de ønsker å bli behandlet, men blir ofte ignorert av de som passivt følger samfunnets normer for kjønn og seksualitet, uten og egentlig stille spørsmål ved dem.

Nettopp på grunn av maktarroganse og sjåvinisme hos det statistiske gjennomsnittet av folk i samfunnet.

Istedenfor å lytte til rådene, snakker ikke-autister og ikke-LHBT+-folk ofte over hodene våre, og dytter på oss løsninger som vi aldri har bedt om.

Spesielt leger og fagpersonell kan være ille på nettopp dette punktet. Fagpersoners faglige arroganse kan til tider få alvorlige konsekvenser.

Vi ser dette blant annet gjennom ABA og EIBI blant autister, og vi kan se det når det kommer til behandlere på rikshospitalet når det gjelder transfolk.

Det er utrolig frustrerende når samfunnet bruker sykdom for å undertrykke en hel befolkningsgruppe.

Måten samfunnet blir klamt på

Sånn er det å være autist i dagens Norge. På grunn av en statistisk annerledeshet og på grunn av gjennomsnittets tidvis store vrangvilje, føler man seg uvelkommen i eget samfunn.

Det er på samme måte for folk som bryter gjennomsnittets oppfatning av normer for kjønn og seksualitet.

Sykliggjøring fra majoriteten kan skape følelsen av at ens form for eksistens er feil og må elimineres enten gjennom anvendt adferdsanalyse, medisiner eller «å skjerpe seg» og derav maskere bort sitt sanne jeg. I hvert fall når du er autist.

Ironisk nok, stammer konverteringsterapi for autister, homofile og transpersoner fra samme sted. Det vil si Ole Ivar Lovaas.

Til tross for at det finnes alternativer og at begge tradisjonene har en pil råtten rot, får folk fortsette å bruke dette på autister, mens det har blitt forbudt å bruke på LHBT-folk.

Jeg blir helt matt av dette statistiske gjennomsnittet som skal være så vrange og rigide overfor autister, bare fordi de tror på ideen om at: «dere er syke fordi dere er annerledes enn gjennomsnittet».

Autister fungerer godt i sosiale situasjoner når premissene er på deres side

Sykeliggjøring av forskjellige nevrotyper er ganske vanvittig hvis vi tenker oss om. For hvorfor skal det å skille seg ut og fungere annerledes automatisk bety at du er syk?

Når autister kommuniserer med hverandre, oppstår ikke de samme problemene. Problemene oppstår først når autister møter på ikke-autister.

Dette blir omtalt som det doble empatiproblem, nettopp fordi mangel på forståelse går begge viser.

Autister forstår ikke ikke-autisten, og ikke-autisten forstår ikke autisten.

Dermed kan vi konkludere med at et samfunn med bare autister hadde fungert like godt som et samfunn med bare ikke-autister.

Dette er jo derfor en unødvendig diskriminering.

Det er ikke sånn at vi ikke fungerer, men at vi fungerer annerledes, og den fungeringen er kompatibel med andre med fungering som oss.

Det får en til å spørre: Er det egentlig noe bedre enn å si at du er feil på basis av nevrotype enn å si at du er feil fordi du er farget, trans eller homofil?

Nei, det er jo egentlig ikke det hvis man bruker hodet litt.

Å påstå at nevrodiverse er syke kun fordi de er annerledes, er en sjåvinistisk og diskriminerende ytring. Akkurat som når du sykeliggjør de som bryter med normer for kjønn og seksualitet.

Mesteparten av tiden følger autismen min med gode eller helt nøytrale kvaliteter. Akkurat som det er for skeivhet.

Problemet oppstår først når jeg møter rigide ikke-autister som ikke klarer å forstå virkeligheten på en annen måte enn deres egen.

Du kan si at de er like lite fleksible på sosial organisering, som enkelte autister kan være på rutiner og romslig organisering.

Dette gjelder ikke alle ikke-autister, men jeg har lagt merke til en tendens som har gått negativt utover livet mitt. Både som skeiv og autist.

Tatt-for-gitthetenes klamme klør

Problemet er jo at måten ikke-autister sin sosiale organisering er rigid, og har blitt en tatt-for-gitt for dem. Nærmest som et togspor som de ikke klarer å hoppe av.

Med sosial organisering, mener jeg normene folk, i dette tilfellet ikke-autister, går ut ifra når de sosialiserer med andre.

Mange ikke-autister tar disse normene som en selvfølgelighet, men for en autist, kan noen av normene deres føles meningsløse. Ikke fordi de er uforklarlige, men fordi de ofte oppleves som dysfunksjonelle og skadelige.

Jeg synses for eksempel at å måtte krympe meg selv for å kompensere for andres dårlige selvbilde er en vond og skadelig tatt-for-gitthet mange ikke-autister organiserer livene sine etter.

Et annet eksempel er når min naturlige måte å vise empati på, blir avvist av ikke-autister. Min måte å vise empati for andre, er å fortelle om lignende opplevelser jeg har hatt selv for å vise at de ikke er alene.

For mange ikke-autister kan det oppfattes som frekt, og at jeg tar vekk fokuset fra dem. Ved å avvise dette, avviser de også mange autisters primære måte å være empatisk på.

De er fanget i dette systemet i større grad enn det jeg er, nettopp fordi jeg kan se at det er et system som eksisterer og kunne vært annerledes. At jeg empatiserer ved å fortelle historier om lignende opplevelser, er jo nettopp et eksempel på det.

For dem er det «å bare leve"» nettopp fordi de alltid har levd sånn. Enkelte av dem er ikke villig til å gjøre en innsats fordi det er vanskelig eller føles rart.

Hvordan tror de det egentlig er for oss autister? Er de klar over hvor mye energi vi må bruke på dem?

Det har fungert for dem, og når de ser at folk ikke takler «å bare leve», hopper de til konklusjonen at det må være noe galt med oss, og ikke tatt-for-gitthetene de har bygd rundt sin egen fungering, og som de håndhever med en jernhånd.

Derfor blir de sjokka når man bryter med forestillingen deres om det normale.

Istedenfor å stille spørsmål med måten de organiserer det sosiale på, prøver de å tvinge autister inn i disse boksene med voldsomme og skadelige virkemidler.

Følelsen av å bli fremmedgjort på grunn av fungering, føles ganske lik ut som fremmedgjøring på grunn av legning. Jeg føler meg verken syk på grunn av legning eller autisme.

Den uvelheten dukker bare opp når jeg møter på folk som vil håndheve det de ser på som formelen for hvordan et mennesker skal være.

Et hegemoni som bør utfordres

La oss meg snakke rett fra levra her: Håndheving av rigide sosiale normer er snakk om å opprettholde et hegemoni rundt en ideologi basert på mental fungering.

Det samme kan vi si om rigide normer for kjønn og seksualitet.

Sosial organisering er på ingen måter absolutt, men er dypt forankret i ideologi, og all ideologi er hva enhver person tar for gitt som sant og selvfølgelig.

Denne ideologien tar grep om samfunnet vi lever i og blir altoppslukende til noen bryter normen og utfordrer dens hegemoni.

Mange ikke-autisters og ikke-skeives rigide sosial organisering, er jo på ingen måter nøytral, men er en ideologi utviklet ut ifra et kroppslig perspektiv som følger med visse tatt-for-gittheter, nemlig de ikke-autistiske og de ikke-skeives tatt-for-gitthetene.

På samme måte kan vi si at folk som oppretter hegemoniet rundt kjønn og seksualitet, holder LHBT+-folk tilbake på grunn av at de sliter med å forstå at folk kan leve i en annen virkeligheten enn dem.

En virkelighet som ikke nødvendigvis inkluderer mor, far og barn, slik tradisjonalister skal ha det til.

En virkelighet som også kan være to damer/menn og fire katter, eller en polycule med fire katter, tre papegøyer og en dvergflodhest.

Det kan for så vidt også bety skeive par med adopterte barn, men personlig foretrekker jeg dvergflodhester.

Å dra i samfunnets vev av tatt-for-gittheter

Svært få ting er selvsagt her i livet, selv om de er vevd inn i samfunnets selve struktur. Selv når det nesten er som om de var usynlige og glir ubemerket inn i samfunnsveven.

Trådene som går inn i hver krik og krok av samfunnet er ikke selvsagt. De kan dras opp og sys på nytt.

Jeg har brukt mye av mitt voksne liv på å dra kraftig i disse trådene, nettopp for å vise at det er en tråd der som holder ting på pass, og at det finnes alternative måter sømmer som kan sys på.

Det må jeg gjøre for å skape et samfunn jeg tror på og kan føle meg inkludert i. Slik samfunnet fungerer på i dag gjør ikke at jeg gjør det.

Det er slik min forståelse av rettferdighet fungerer også, og som er utvilsomt koblet til måten jeg fungerer på og derav eksisterer som menneske.

Jo mer du bryter med samfunnets normer, jo synligere blir disse for deg, nettopp fordi du møter friksjon i møte med normer som ikke passer deg så godt.

Da har man ikke noe annet valg enn å utfordre dem. Alternativet er selvutslettelse, og det er ikke et godt alternativ.