«Autistiske tenke- og handlemåter i møte med det skeive miljøet»

 Dette er et essay. Teksten står for skribentens regning.

 Fra mitt ståsted er det vanskelig å si. Samtidig som at jeg vet at jeg vil ha det, kan jeg ikke si at jeg vet hvordan. I de tilfellene jeg har kommet nær en annen person, så føles det som flaks som følges av en enda større uflaks. Ikke som noe jeg planlegger eller forstår stien til. Som homofil autist er det ikke nødvendigvis rett fram for meg, og det er heller ikke sikkert at relasjoner og praksiser som føles trygt for ikke-autister føles trygt for autisten og så videre.

Men hva betyr egentlig denne ferden mot det udefinerte intime som vi jakter eller søker etter i uvante farvann? For det er jo i et uvant farvann. Hvert nye individ vi møter er som en skog med stier vi ikke kjenner fra før av.

Uten relasjonell stedsans

Det betyr på mange måter å vandre i en labyrint som kalles personlige preferanser og uuttalte tatt-for-gitt-heter.

Som mennesker flest har en slags intuitiv forståelse for hvordan de skal utforske en skog, har også mennesker flest en slags forståelse for hvordan de kan utforske et annet menneske.

Men hva hvis et menneske er født uten relasjonell stedsans? Hva om et menneske alltid må ha med seg kart, kompass og GPS hver gang de går inn i en skog eller ny relasjon? Hva om alt må være tydelig og uttalt på en klar og tydelig måte for at en relasjon skal være mulig eller overhode finne sted?

Slik er det for veldig mange som er på det autistiske spekteret. Denne intuitive forståelsen av andre mennesker, eller rettere sagt, tatt-for-gitthetene som de fleste lener seg på når de møter på andre mennesker, eksisterer ikke for dem, eller er så uklare for autisten at det ikke gir nok informasjon til autisten for å møte andre individer. Det kommer som sagt i grader, for det er ikke som et punkt på kartet, men et spekter av personlige kvaliteter og utfordringer.

Denne følelsen av å ikke vite noe uuttalt jeg egentlig «skal vite», og som allister (ikke-autister) gjerne tar for gitt at jeg skal kunne. Tatt-for-gittheter som er like usynlige for meg som bakterier er uten mikroskop for alle andre.

Grunnen til at jeg for øvrig bruker allist framfor nevrotypisk, er at ikke alle nevrodivergente er autister. Nevrodivergent kan også være folk med for eksempel diagnoser som Bipolar, ADHD eller Tourettes, men de kan likevel være ikke-autister. Ved å bruke allist, kan jeg tydeliggjøre at jeg snakker om forskjellen mellom autist og ikke-autist.

Konkrete erfaringer

Så hvorfor tar jeg opp denne problemstillingen i akkurat Blikk av alle steder? Fordi jeg som homofil autist ønsker å formidle at det skeive miljøet på mange måter er orientert rundt tatt-for-gittheter som er tilpasset allisten, og som på mange måter kan virke fremmedgjørende for de av oss som er autister. Enkelte av disse tatt-for-gitthetene er også tilstedeværende i det heteronormative samfunnet, men at de også preger og utestenger autister i det skeive miljøet, mener jeg er ekstra kritikkverdig. Som skeive har vi ofte følt på utenforskap og bør derfor ikke skape det selv.

Altså, jeg ønsker ikke at andre homofile skal kaste seg til beina mine og gjøre meg til et veldedighetsprosjekt. For det er jeg jo ikke. Jeg er tross alt et voksent menneske med muligheten til å handle selv, og ingen har krav på å bli elsket av alle. Men jeg skulle kanskje ønske litt mer toleranse og åpenhet for at autister kan operere med andre tatt-for-gittheter enn dere allister.

Hva betyr egentlig det? Det er vanskelig for meg å si helt eksplisitt. Ironisk nok. For disse tatt-for-gitthetene er flyktige for meg, og mest sannsynlig har allisten mer tilgang på disse enn autisten. Hvis jeg dog skal peke til fenomenene jeg refererer til, kan jeg peke til noen konkrete erfaringer jeg har hatt.

Jeg opplever ofte at folk forsvinner ut av det blå etter å ha møtt dem. Nå er dette en universell opplevelse som også kan gjelde allister. Alle har opplevd å bli ghostet en eller annen gang, men ghosting for autisten føles ekstra ille, fordi det blir en påminnelse om alle gangene de har feilet og ikke forstår hvorfor. Autisten begynner ofte å grave i seg selv ned og spørre: Hva gjorde jeg feil denne gangen? Men de finner aldri svar selv. De må alltid spørre, og en allisten forstår ikke nødvendigvis motivasjonen til en annen allist, og fordi de selv forstår disse sosiale fenomena implisitt og for gitt, har de ikke nødvendigvis tenkt på dem eksplisitt. Dette er tross alt tatt-for-gittheter allister bare aksepterer.

Ufattelig sliten

Andre ganger opplever jeg at allisten blir sint, opprørt eller sender meg vage signaler om misnøye uten å egentlig forklare hvor eller hvorfor disse følelsene og signalene kommer ifra. De tar for gitt at jeg skal forstå dem. Til tross for at jeg har uttrykt at jeg ikke har en hjerne som ikke gir meg tilgang på disse tatt-for-gitthetene uten videre. De må uttrykkes eksplisitt.

Det sosiale har som sagt aldri vært en passiv prosess hos meg. Det sosiale har alltid vært noe jeg må bruke betydelig hjernekraft på for å manøvrere meg gjennom. Det blir litt som om det som er vann for andre, forvandles til gjørme for meg.

Den sosiale prosessen i enhver sosial situasjon, i hvert fall det implisitte i det, blir ofte en intellektuell øvelse, framfor noe som går naturlig og automatisk. Ved at jeg hele tiden må formulere sosiale hypoteser i omtrent hver eneste situasjon jeg går inn i, blir jeg også ufattelig sliten.

Denne manglende tilgangen på det usagte skaper utrygghet hos autisten. Det gjør at de ofte ikke våger å ta sjanser når de møter en potensiell partner. De opplever ofte en avvisning de ikke kjenner kilden til. Autisten havner derfor i en ond sirkel, og stenger seg selv inne, tar mindre sjanser, og møter derfor mindre antall potensielle partnere.

Dobbel belastning

Autister føler derfor ikke bare på en slags utestengelse fra det heteronormative samfunnet på basis av legning eller kjønnsidentitet, men autister føler seg ofte utenfor det skeive miljøet på grunn av skeive allisters tatt-for-gittheter som sanksjonerer og stenger dem ute.

Den sistnevnte utestengelsen blir en dobbel utestengelse, fordi den gjør seg også gjeldende i det heteronormative samfunnet. Det er en sammensatt diskriminering som gjør seg gjeldende fra flere hold. Uansett autisten henvender seg til de skeive eller streite allistene føler de seg lite trygge. For uvissheten er alltid der, og uvisshet er lik utrygghet for autisten.

I tillegg er tatt-for-gitthetene i det skeive og heteronormative samfunnet ikke nødvendigvis de samme heller. De kan ha betydelige forskjeller. Så hvis autisten har tilegnet seg bevissthet for en norm i det heteronormative samfunnet, er det ikke nødvendigvis overførbart til det skeive. Det betyr at autisten må lage hypoteser og bruke mye hjernekraft i møte med både det skeive og det heteronormative samfunnet. Det er en dobbelt belastning.

Det er også viktig å påpeke at ulike autister har ulike ressurser tilgjengelig til å møte verden med. Belastningen av ikke å forstå og måtte tenke over alt de gjør, er nok tilstedeværende for de fleste autister, men det er ikke sikkert at alle autister har tilgang på de samme ressursene for å drive med sosial problemløsning.

Ønsket mitt som autist

Det er for eksempel forskjell mellom en autist som har utgangspunktet for å ta en master i retorikk og kommunikasjon som meg, og en autist som ikke kom seg helskinnet gjennom grunnskolen. Jeg har evnene og ressursene tilgjengelig for å uttrykke denne problemstillingen og gjøre den til noe eksplisitt for andre, men slik er det ikke nødvendigvis for alle skeive autister. Det som likevel er viktig er at enhver autist driver med sosial problemløsning og at det er utmattende for dem.

Ønsket mitt som autist, men også rådet mitt til allister er å gi skeive autister litt avlastning og ikke påføre autisten denne påkjenningen i hverdagen. Reflekter over hva du tar for gitt, og spør deg selv om den skeive autisten gjør det samme.

Kanskje det du tolker som frekt eller slemt fra et allistisk standpunkt, ikke nødvendigvis er ment slik fra autistens side? Kanskje det du som allist oppfatter som upassende, er den mest naturlige måten for autisten å uttrykke seg på? Kanskje din kontekst, ikke er deres kontekst. Gå ut ifra at det er kulturforskjeller mellom deg og autisten og jobb litt med å øke din egen toleranse overfor autistiske tenke- og handlemåter.