«Jeg var så alene og redd, og følte på en ensomhet så stor at det kunne knuse et menneske i tusen biter,» skriver Paul Omar Lervåg.
«Jeg var så alene og redd, og følte på en ensomhet så stor at det kunne knuse et menneske i tusen biter,» skriver Paul Omar Lervåg.

«I WANT TO BREAK FREE»

«Jeg trenger å gjøre opprør mot den maskuline mannsrollen som skjermet meg i alle disse åra», skriver Paul Omar Lervåg.

Publisert Sist oppdatert

Det begynte omtrent da jeg var 12 eller 13 år gammel.

Jeg begynte å rette meg opp, vrikke mindre med rompa og snakke mer monotont. Jeg hadde ikke ord for det den gangen, men i dag vet jeg at jeg tok på meg en hetero-maskulin maske for å overleve i et kristent konservativt miljø hvor de så på legningen min som en synd. En form for internalisert homofobi som er mer normalt blant homser enn vi liker å tro.

11. mai 1989 kom jeg til verden. En skeiv klump lagd av regnbuer, glitter og ren lykke. Det var bare ett problem da. Familien jeg kom hjem til var en Smiths Venner familie. Tidligere har jeg skrevet om å være født homofil og hvordan et kristen-konservativt miljø kan være en ekstern faktor som kan bidra til å undertrykke en legning som ikke samsvarer med et heteronormativt syn på seksualitet.

Den eksterne undertrykkinga du blir påført av miljøet ditt, forsvinner når du separerer deg fra miljøet. Men som mange skeive vet, så handler ikke traumatiske opplevelser kun om den øyeblikkelige undertrykkinga som skjer der og da, men også om senskadene og hvordan man blir sin egen undertrykker i ettertid. Traumene som sitter igjen og påvirker hvordan du snakker, går og klær deg. Traumene som gjør at du blir hyperseksualisert, men emosjonelt avstumpa, og redd for forpliktelser. Som gjør deg redd for alt som er feminint.

Sannheten er at man ikke nødvendigvis trenger å ha en bakgrunn som min for å bli litt avstumpa. Det er nok å få heteronormativitet dyttet ned i halsen fra barndommen av. Uansett om de kommer i form av velmente spørsmål som «Liker du noen av jentene i klassen?», eller om det kommer i form av prinsessen som finner drømmeprinsen på film.

Eller når det kommer i form av skoleballet jeg var frivillig på da jeg gikk på videregående, hvor jeg ble dyttet mot å danse med jenta som var forelska i meg, selv om jeg strittet imot alt jeg kunne uten å komme ut av skapet for de andre frivillige. For heterofile kan dette virke som en bagatellmessig fotnote i noens liv. For meg, og del andre skeive sitter slike øyeblikk som meislet i stein i minnet vårt for alltid. I like stor grad som de negative reaksjoner vi fikk da vi kom ut av skapet.

Barndommen og ungdommen er de årene vi formes som individer. Å ikke få rommet til å utvikle seg selv som individ i disse formative årene, kan være ødeleggende og påvirke deg for resten av livet.

Jeg var så alene og redd, og følte på en ensomhet så stor at det kunne knuse et menneske i tusen biter. Det har vært over et tiår siden jeg gikk på skoleball, og det er over et tiår siden jeg kom ut av skapet, men minnene sitter som satt i stein.

- Jeg har lyst til å være den høylytte og karismatiske homoen som skriker: «Jeg er her, jeg er homofil, hør meg brøle!»
- Jeg har lyst til å være den høylytte og karismatiske homoen som skriker: «Jeg er her, jeg er homofil, hør meg brøle!»

Det har gjort at det tok ekstra lang tid før jeg begynte å utforske min egen seksualitet, som betyr at det tok enda lengre tid før jeg begynte å åpne meg selv romantisk for andre menn. Det har også gjort at jeg ikke har fått muligheten til å utforske min egen kjønnsidentitet.

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">Klikk bildet og kjøp BLIKK+</span>
Klikk bildet og kjøp BLIKK+

Denne formen for intern undertrykking ledet også til internalisert homofobi. Jeg var en av de «maskuline» homsene som klaget over de feminine homsene i Pride. «Jeg er homo liksom, men jeg er så homo» sa jeg.

Det var ikke helt sant, og det var som å spytte de som ledet frigjøringskampen for skeive rett i trynet. Homser, hypermaskuline, hyperfeminine eller mitt imellom ville ikke hatt den friheten de har uten de som bante vei.

Ironisk nok, har jeg innsett i ettertid at jeg ikke bare var misunnelig på disse homsene, men innerst inne ønsket jeg å være som dem. Det var alltid en indre stemme som visket: Men jeg har lyst til å gå med fargerike klær, bruke sminke og omfavne en feminin side ved meg selv. Jeg har lyst til å prøve drag! Jeg har lyst til å være outrageously fabulous! Jeg har lyst til å være den høylytte og karismatiske homoen som skriker: «Jeg er her, jeg er homofil, hør meg brøle!»

For jeg har innsett, jeg er ikke bare interessert i menn seksuelt og emosjonelt. Jeg har også innsett at jeg har behov for å få ut den frustrasjonen jeg har sittet inne med i alle år. En frustrasjon som er et resultat av flere år med maskering, først som heterofil, deretter maskulin. Jeg trenger å gjøre opprør mot den maskuline mannsrollen som skjermet meg i alle disse åra.

Det er greit å bære en maske i nødssituasjoner, jeg har gjort det jeg har gjort for å overleve, det angrer jeg ikke på, men jeg kan ikke lenger godta at den ytre maska blir noe internalisert som holder meg igjen. Jeg trenger å la maska falle, rope «fuck femifobi» og aldri bære den maska igjen. Eller som Queen sang i 1984: «I want to break free!»

Hjelp!

Paul Omar Lervåg
Samfunnsdebattant og retorikkstudent

Powered by Labrador CMS