Hvem skal egentlig definere hva Skeivt kulturår er?

.

Tre måneder inn i det såkalte skeive kulturåret er det mange av oss skeive som fortsatt undrer seg hva Skeivt kulturår er. Det skal markere at det er 50 år siden avskaffelsen av paragraf 213, som kriminaliserte homoseksualitet, men vi er fortsatt outsidere i kulturfeltet.

Vil vi få innpass i kulturfeltet med vår skeive kunst også etter 2022? Og vil dette året kunne gjøre en reel forskjell for de store tunge institusjonene?

Skeivhet kan være så mangt. For de fleste av oss handler skeivhet om å bryte med normene for kjønn og seksualitet, eller andre samfunnsnormer for uttrykk. I et samfunn med så sterke normer, er skeivhet noe radikalt.

De siste ukene har jeg sett paneler og samtaler med representanter for Nasjonalbiblioteket, Nationaltheatret, Nasjonalmuseet, Nasjonal-og-så-videre, der de blir spurt om hva de tenker Skeivt kulturår er.

Men er det egentlig deres oppgave å svare for disse spørsmålene? Hvis ikke vi skeive kunstnere og aktivister får definere vårt eget år, mister jeg troa.

I januar ble det delt ut fem millioner kroner til Skeiv kulturår. 25 av over 200 søknader fikk tilskudd. Mange av disse var store eller mellomstore institusjoner, som årlig mottar hundrevis av millioner i statsstøtte. Bør ikke disse uansett programmere skeivt, og trenger de ekstra tilskudd for å gjøre det?

Det har blitt lyst ut fem nye millioner for Skeivt kulturår fra Kulturdepartementet som skal deles ut gjennom Kulturrådet. De store institusjonene bør holde seg for gode til å søke disse midlene og heller programmere skeivt med de midlene de allerede får tildelt.

Flere av oss som jobber på grasrota eller med skeiv kultur, gjør det ikke fordi vi vil feire Skeivt kulturår. Mange av oss gjør det fordi vi ikke har noe annet valg.

Det skeive perspektivet er det perspektivet vi har. Vi kjemper for vår eksistens, for å få plass i samfunnet og i kulturfeltet – ikke for å markere et år som skal tittes på av hvite kulturtanter, men for å overleve.