– Kjære London Pub, mitt andre hjem, mitt umistelige skeive kollektiv

Jeg føler meg helt tom, og har ingen kampånd å bidra med akkurat nå. Men jeg trenger å dele en kjærlighetserklæring. Hvorfor homsebarer? Egne puber for skeive? Vi har jo ikke hetero-utesteder, bare utesteder? Alle er jo velkomne overalt?

Kjære London Pub, mitt andre hjem, mitt umistelige skeive kollektiv.

Der jeg hver eneste uke i flere år har kommet og blitt overøst av kjærlighet og kyss på begge kinn. Der ingen stusser over at mine beste venner er menn i 50-årene, der kjønnsbåser og alt av forventninger er snudd både på kryss og tvers. Der vi lager våre egne kriterier for hva som er viktig og riktig. Der jeg i hele min forvirrede vei mot å finne ut hvem jeg er og hva jeg trenger å være, har blitt møtt med støtte, tålmodighet, nysgjerrighet, og applaus ved hver eneste milepæl.

Der vi som kollektiv har tryggheten i nettopp det perfekte uperfekte. Vi kan puste med hele oss, fordi vi plutselig er del av en majoritet som er like fargerike, skække, rare, eksentriske, på-kanten-av-samfunnet, frie og ufrie som oss selv. Mange skadde av livet - men ingen ødelagte. Der jeg ikke trenger å late som jeg ikke er skadd av livet, og der ingen heller behandler meg som om jeg er ødelagt. Der jeg har blitt elsket, utfordret, tatt imot, følt meg ønsket og brukelig, lært å stå opp for meg selv, og så absolutt ikke minst, blitt stått opp for. Og igjen, elsket.

På mandag åpnet London igjen, og jeg fikk komme hjem for første gang siden jeg løp skrikende fra skuddene som helt meningsløst drepte to mennesker, skadet mange, og traumatiserte enda flere. Minuttene jeg ikke visste hvor vennene mine var, og det iskalde, likegyldige ansiktet til den feige terroristjævelen mens han tok liv, kommer til å hjemsøke det naive virkelighetsbildet mitt i lang tid.

Kjære London, mitt andre hjem, mitt umistelige skeive kollektiv. En liten bit av det knuste hjertet mitt kommer alltid til å ligge igjen hos dere.