Kreativ skriving - en form for identitet

21. mars er verdens poesidag. Som tekstforfatter ønsker jeg å reflektere litt om hvordan poesi og kreativ skriving har påvirket livet mitt.

 For i år er det ti år siden jeg begynte å opptre med slampoesi rundt i Norge.

 Jeg vokste opp i en kulturinteressert familie. Som barn var jeg glad i «Frøken Detektiv»-serien, og så for meg å skrive romaner. Enn så lenge har jeg ikke gjort det.

 Jeg kan ikke utelukke å gjøre det i fremtiden. Derimot har jeg gjort mye annet spennende, og er utgitt i en rekke antologier.

 I år er det altså ti år siden begynte jeg å opptre med slampoesi, også kalt Spoken Word. Det vil si tekst som fremføres av den som har skrevet, med fokus på tilstedeværelse, rim, og rytme. Sjangerblanding, fra eventyr til rap.

 Slampoesi rommer mye, derfor falt jeg pladask. Blant annet fordi jeg ikke er så glad i å forholde meg til regler innenfor kreativitet.

Men hvorfor alt dette?

Rett og slett fordi jeg har så mange tanker i hodet, og må få utløp for dette et sted.

Å skrive kreativt er å kunne bruke stemmen, en speiling av samtiden. Som tekstforfatter pleier jeg å si at jeg skriver min egen vei.

 For skrivingen har ført meg til steder jeg ikke så for meg, og gir en følelse av tilhørighet, selv om jeg ofte sitter alene og skriver.

Den har ført meg til en rekke fine miljøer hvor man inspirerer hverandre. Som Drag Slam Night og SlamShake. I UNG TEKST, Unge Viken Teaters satsning på unge dramatikere, har jeg fått deltatt i en rekke spennende prosjekter.

Jeg har reist til forskjellige Pride arrangementer i Norge. Som Arctic Pride 2024, i Tromsø, langt unna Oslo, min egen hjemby.

Kunsten å få tilbakemelding

Jeg er ingen guru, men skal for tredje gang være verkstedleder i kreativ skriving for sommerleiren til Mental Helse Ungdom. 

Smak kommer alltid til å være forskjellig. Man kan rett og slett ikke gjøre alle til lags. Det er viktig å ta imot tilbakemeldinger. Til syvende og sist er det en selv som skal avgjøre hvordan teksten skal bli.

 Å få tilbakemeldinger er som å svømme i et stort hav. Tar man imot alt, blir det som å drukne, og man får ikke produsert. Derfor pleier jeg å introdusere deltakerne for forskjellige typer skriveoppgaver.

 Min store redsel er at deltakerne kjeder seg. De har jo selv meldt seg på kurset fordi de er interesserte. Gleden og interessen ønsker jeg å hjelpe dem med, og forhåpentligvis fører det til videreutvikling.

Elsk-hat-forhold

Jeg husker selv da jeg var seksten år og fikk delta på skrivekurs med Per Ivar Martinsen i Litteraturhuset i Oslo. Den gleden og inspirasjonen jeg fikk der, håper jeg å videreføre når jeg selv holder kurs. Følelsen av å bli hørt og sett.

Samtidig som skrivingen har ført meg mange steder, og introdusert meg til en rekke flotte personer og miljøer, kan det også være ensomt. Alene med datamaskinen på hjemmekontor. Redigeringsprosesser. Kill your darlings. Et elsk-hat forhold. Som en berg og dal bane - enkelte perioder er intense, andre ganger stillestående.

Å skrive kan være sårbart. Både å skrive finne riktige ord, men også å dele videre. Eller som de gangene man står fast. Å føle at ord ikke strekker til.

Et av rådene mine da, er å spare på alt man skriver. Noe kan plutselig komme til nytte senere. Plutselig er nøtten knekt. Ikke minst, unngå KI, eller å kopiere fra andre. Det er ikke interessant.

Jeg vil høre andres tanker og meninger. Deres stemmer. For å skrive er en del av vår identitet.

 Å reise for å opptre på arrangementer kan også være ensomt. Hvor man ikke kjenner noen, og vet ikke hva man kommer til. Hvordan blir responsen fra publikum?

Bare gjør det!

Jeg håper jo å kunne inspirere andre der til å finne sin stemme. 

Jeg ønsker også å ta de mulighetene jeg får, og ikke angre på noe jeg ikke turte å si ja til.

 Jeg er ikke ute etter å bli kjent, men er ute etter å få jobbe med det jeg liker. Som en lærer jeg hadde på Høgskolen i Bergen sa (nå Høgskulen på Vestlandet): «Vil du være kunstner? – Just do it!». 

Hvor ideen kom fra

 Diktet «Beina mine» fikk jeg ideen til under Oslo Kulturnatt, 15. september 2023, vårt første show med SlamShake på Melahuset.

 Vi har improskriving som en del av disse showene. Denne kvelden trakk vi lapper opp fra en hatt, hvor vi skulle skrive tekster utfra et ord vi fikk.

 Deretter hadde vi ti minutter på å skrive, før tekstene skulle fremføres av de som ønsket. For å være ærlig, husker jeg ikke hva som stod på lappen jeg trakk, men det ble altså inngangen til dette diktet.

 Som jeg allerede har skrevet, er et av tipsene mine å spare på alt man skriver.

 Jeg jobbet videre med teksten, som endte med å bli publisert i diktantologien «Et vindu inn», TEKST forlag, 2024.

Beina mine

I går tenkte jeg litt ekstra over beina mine

Vurderte hvilke sko som er best å løpe i

Fant fram bukse i stedet for kjole

Selv om den sorte kjolen med puffermer ville vært finere

Samtidig

I bakhodet

De små tiltakene vil ikke hjelpe

Om noe skulle skje

I går tenkte jeg også på

At det eneste jeg egentlig ville med beina

Var at de skulle gå motsatt vei

Ført meg til deg

For en liten stund til

Så jeg fikk hørt den milde stemmen

Sett det perfekte smilet

Bare muligheten

Til å være nær

På arrangementet vi begge var invitert på

Som jeg måtte takke nei til

Grunnet jobboppdrag

Med spenning i magen

Om jeg ville komme trygt hjem

Eller ikke

Jeg tar sjanser

Gang på gang

Fordi å følge frykten

Ikke er å leve

Vet at livet blir lettere

Dersom jeg ender opp med en av motsatt kjønn

Med deg i tankene

Føles det ut som en bjørnetjeneste

Vet ikke om du er skeiv engang

Eller om vi noensinne kommer til å møtes igjen

Hvordan jeg kan komme fram til å vite

Din sannhet

Det eneste jeg vet

Er at jeg svelget ned frykten

Igjen

Var representant

For de av oss som ikke tør å møte

Eller kan

Kom hjem trygt

Likevel

Var dette riktig

Å ta en for laget

Når beina brant

Etter å føre meg til deg?