I kamp for kjærligheten

.

DETTE NUMMERET er et minneskrift til Kim Friele. Det kommer ut idet startskuddet går for Skeivt Kulturår. Over hele Norge skal det i 2022 markeres at det er 50 år siden Stortinget opphevet Straffelovens paragraf 213 som straffet sex mellom menn med inntil ett års fengsel. Over hundre menn hadde inntil da blitt dømt til fengsel. Den siste dommen falt så sent som i 1970.

Helt siden Forbundet av 1948 ble startet, hadde de ønsket å fjerne forbudet, men fikk ikke gehør og saken ble lagt død. Først da Kim ble leder i 1966, ble det fart på arbeidet. Hun begynte et intenst påvirkningsarbeid rettet mot stortingspolitikere, samfunnstopper og pressen. Til slutt fikk DNF-48 fjernet paragrafen 21. april 1972. Homobevegelsens første og banebrytende seier var i boks.

Den hadde ikke kommet uten Kim Friele.

HELLER IKKE Forbundets neste store seier, som var å få fjernet homoseksualitet som «mental forstyrrelse». Her innledet Kim et tett samarbeid med psykiateren og Høyre-politikeren Astrid Nøkleby Heiberg, som ble en nøkkelperson da Norsk Psykiatrisk Forening fjernet homofili fra diagnoselisten i 1977. Fem år senere fjernet også Sosialdepartementet homofili som diagnose.

«For meg er det absolutt viktigste avkriminaliseringen, og fjerning av homofili som sykdomsdiagnose. Begge sakene jobbet jeg veldig hardt og veldig lenge for», sa Kim selv.

Men det kom også andre triumfer etter disse. I 1978 garanterte Kirke- og undervisningsdepartementet full rettssikkerhet for åpne homofile lærere i skolen, og året etter fikk homofile fulle rettigheter i Forsvaret. I 1981 ble det innført straffevern for homofile i «rasismeparagrafen». Norge var først i verden med å beskytte homofile mot diskriminering gjennom lovverket.

Heller ikke disse menneskerettighetene for homofile og lesbiske hadde kommet på plass så tidlig uten Kim Friele.

I DNF-48 var hun en beundret klanhøvding og homodronning, men var også vanskelig og egenrådig. Etter 23 år som bevegelsens motor, og offentlige talsperson utad, sluttet hun som generalsekretær i 1989 etter mange års interne uenigheter, blant annet om Forbundets forslag til partnerskapslov. Hun mente det diskriminerte enslige, og de som ønsket å stebarnsadoptere. I ettertid innrømmet hun at det var nødvendig å gå av da: «Det var både generasjonsmotsetninger og kjønnsmotsetninger. Jeg var dessuten blitt 50 år, så det var på tide å slippe til yngre krefter».

Like etter flyttet hun og Wenche til Haugastøl, men Kim trakk seg ikke tilbake fra offentligheten. Tvert imot. Et nytt kapittel som politisk kompass, inspirator, foredragsholder, statsstipendiat og debattant begynte. Eller det fortsatte som før, nå bare med større armslag.

Med årene kom også anerkjennelsene av hennes uredde arbeid som menneskerettighetsforkjemper: Ridder av 1. klasse av St Olavs Orden, 4. plass i NRKs publikumsavstemning om Århundrets nordmann etter kong Olav, Einar Gerhardsen og Erik Bye, Homobevegelsens ærespris og en rekke andre gjeve utmerkelser.

KULTUR- OG likestillingsminister Anette Trettebergstuen oppsummerer hennes betydning slik: «Fra å være hatet og fryktet, omstridt og steil, endte Karen-Christine Friele som en folkekjær landsmoder. Omfavnet av folket selv.»

Statsminister Jonas Gahr Støre hedrer Kim Friele som «en unik pioner og et forbilde i den norske samtiden». Han omtaler henne som «et varmt, modig og kraftfullt menneske som ledet an i å forandre historien. Og som derfor alltid vil være med oss i fremtiden.»

Homo- og menneskerettighetskampen i Norge får neppe oppleve en frontfigur av Kim Frieles kaliber igjen. Hun kom og krevde sin plass i rett sak i akkurat rett tid. Det finnes bare én av henne, slik det bare finnes én Nelson Mandela, og én Martin Luther King.

«DET VIKTIGSTE er at homobevegelsen aldri blir historieløs. Mange tror at frihet er noe du får ved fødselen og bare beholder. Men vi må aldri slutte å kjempe. Vi må ha med fortiden inn i framtiden», var en av hennes stadige påminnelser.

Dette minneskriftet er Blikks bidrag til lhbt-historien. I hennes ånd hedrer vi Kims kamp ved å samle minner som skal få framtiden til å huske hennes rolle i fortiden.

Og siden hun likte å få siste ordet, så får hun det: «Jeg har ikke vært lett. Jeg skjønner det. Men man oppnår ikke rettferdighet ved å gå stille i dørene.» [Kim Friele, til Blikk, mai 2015.]