Følg pengene

SOM UNG var han en av aktivistene som okkuperte Skippergata 6 i Oslo i 1981, et hus som hadde stått tomt i 30 år og ble landets første selvstyrte ungdomshus.

«Det oppsto en naturlig solidaritet mellom det skeive miljøet, husokkupantene og miljøer som var på siden av samfunnet den gang. Vi så at vi var i samme situasjon – utskuddene. De samfunnet ikke ville vite av, se eller ha», forteller «Agnar» til Andreas Gjøsæther Jensen, som har skrevet masteroppgaven «Blodsopere» og andre utskudd», om skeive annerledesboende i Oslo etter 1968.

«Agnar» er en av Jensens åtte skeive okkupanter som har delt sine erfaringene med å bo sammen utenfor «heteronormen».

– Motivet deres var bolignød, sosial nød, opprør og aktivisme. Okkupantene var militante ungdommer, transer, homser, gatebarn og prostituerte, forteller Jensen til Blikk.

VERKEN BOLIGNØD og sosial nød har forsvunnet i de 40 årene siden «Agnar» var ung. I februar kom Statistisk sentralbyrås (SSB) med en ny rapport basert på livskvalitetsundersøkelsene i 2020 og 2021. Svar fra 34.100 personer mellom 18-79 år, der 4,4 prosent definerte seg som ikke-heterofile, utgjør datagrunnlaget.

Ifølge SSB er færre skeive enn heterofile i arbeid, skeive har dårligere boforhold, dårligere helse og har flere økonomiske problemer enn heterofile. Blant unge skeive oppgir hele tolv prosent at de er arbeidsuføre. Dette er fire ganger så høyt som blant heterofile. Åtte prosent skeive i 30-årene er arbeidsledige, mot tre prosent heterofile i samme gruppe.

I Norge er det vanlig å eie ditt eget hjem, men bare 18 prosent oppgir at de leier boligen de bor i, mens blant skeive utgjør leietakerne hele 38 prosent.

SSB KONKLUDERER med at skeive i gjennomsnitt har signifikant dårligere levekår enn heterofile, spesielt bifile og unge ikke-heterofile. Og da er trans- og interkjønnpersoner ikke med i datamaterialet. SSB oppgir at de ikke har tilstrekkelig informasjon til å skille ut disse gruppene.

Men levekårsundersøkelsen «Seksuell orientering, kjønnsmangfold og levekår» (2021) viser at signifikant flere transpersoner enn cispersoner hadde nedsatt fysisk og psykisk funksjonsevne, og hadde hatt redusert arbeidsevne på grunn av psykiske helseproblemer siste året. Du trenger ikke å være Einstein for å regne ut at det gjør utslag på lommeboka.

I MARS 1982 ble ungdomshuset i Skippergata revet. Etter harde konfrontasjoner med politiet og forhandlinger med kommunen og byrådspolitikere, fikk unge husløse og arbeidsløse til en avtale med Oslo kommune om å leie det som skulle bli kjent som Blitzhuset. I april i år feirer Blitz 40-årsjubileum med slagordet, «Forty years of pure punk, activism and annoying the neighbours!», som må sies å ha vært en vellykket strategi hittil.

De skeive intervjuobjektene til Andreas Gjøsæther Jensens forskning har tilhørt Blitz-miljøet, men ikke alle var aktivister i utgangspunktet.

– «Tor» var husløs fordi han er homo, forteller Jensen om informanten som ble kastet ut hjemmefra som 15-åring fordi han var homofil.

40 ÅR SENERE bekrefter SSBs datamateriale at unge skeive i likhet med «Agnar» og «Tor», fortsatt opplever seg som «utskuddene» – de samfunnet ikke ville vite av, se eller ha». Forskjellen fra den gangen, er at de nå kan telles i forskernes tabeller. Men den strukturelle diskrimineringen som helt tydelig kan leses ut av levekårsundersøkelsene, har likevel ikke blitt fulgt opp med konkrete politiske tiltak om hvordan skeive skal behandles bedre av helsevesenet, arbeidslivet, utdanningssystemet og boligmarkedet.

I regjeringens handlingsplan mot lhbtiq-diskriminering for 2021–2024, kokes de politiske prioriteringene ofte ned til uforpliktende formuleringer av typen; «behov for å kartlegge kunnskap om holdninger», «dette må gjøres i tett dialog med» og «sikre at det utredes og tas hensyn til».

SELV OM skeive har blitt både intervjuet, telt og kategorisert i ulike handlingsplaner og levekårsundersøkelser gjennom flere år, har det altså ikke gjort hverdagene bedre for «Agnar» og «Tor» anno 2022.

Skeive har trangere økonomi enn heterofile, slår SSB fast, og dobbelt så mange skeive har vanskeligheter med å få pengene til å strekke til sammenlignet med heterofile. Blant skeive pensjonister klarer 21 prosent ikke å betale en uforutsett utgift, mot 9 prosent heterofile. Det er mer enn dobbelt så mange.

Men de økonomiske belastningene det har å tilhøre skeive minoriteter, har ikke vært løftet inn i de politiske debattene om likestilling. Sammenhengen mellom diskriminering og privatøkonomi har heller ikke vært et tema i den skeive bevegelsen. Men med SSBs nye analyse av levekårene, bør den høye prisen som skeive betaler, bokstavelig talt, bli et prioritert tema.

I likestillingens navn må vi snakke mye mer om penger, og mye mindre om pikk i damegarderoben.