Bruno Jovanović er tildelt Saabye-stipendet

«Bruno Jovanović har levert en besettende roman det er ubehagelig å være i, men som er desto vanskeligere å forlate. Det er litteratur på alvor. Det er en glede å tildele ham Saabye-stipendet for 2021.» Lars Saabye Christensen

Hovedpersonen i debutromanen til Bruno Jovanović, «Etter hvert vil øynene venne seg til mørket», Dajman, henter moren sin hjem fra en psykiatrisk avdeling for å pleie henne frisk. Han er lei av helsevesenet, men skal vise seg å bli vanskelig å pleie henne på egenhånd. Dajman sliter med et voldsomt raseri, både overfor mora, kjæresten Filip og seg selv.

På samme måte som hovedpersonen i debutboka, kom Jovanović til Norge som bosnisk flyktning med foreldrene sine da han var barn. Boka har spesielt blitt hedret for overbevisende skildringer av utenforskap og vanskelige familierelasjoner.

– Jeg ville undersøke klisjeen mor og homofil sønn. Den spesielle kontakten Damjan og mora har, angsten hans for å bli som henne. Innleggelsene hennes er liksom hans bagasje, sa Jovanović til Blikk i forbindelse med utgivelsen.

I sommer ble Bruno Jovanović tildelt Saabye-stipendet.

Saabye-stipendet

Saabye-stipendet ble opprettet i forbindelse med Lars Saabye Christensens 60-årsdag i 2013, og deles ut til en av fjorårets debutanter.

Pluss

Raseri og kjærlighet

Alt er tilsynelatende under kontroll. Damjan har fast arbeid, egen leilighet og en kjæreste han er glad i. Men så rakner det.

Stipendet skal deles ut hver høst og er på kr 25.000,-. Stipendet kan tildeles alle som debuterer innenfor feltet skjønnlitteratur for voksne på Cappelen Damm. Dersom det er to eller færre debutanter i løpet av ett år, vil stipendet ikke deles ut det året. Debutanten(e) blir da automatisk med i vurderingen året etter.

Lars Saabye Christensen er eneste jurymedlem og samarbeider med redaksjonssjef John Erik Riley om tildelingen.

Det nye alvoret

Om tildelingen skriver Lars Saabye Christensen:
«Litteraturen kan være ubehagelig og oppløftende på samme tid. Kanskje litteraturen er på sitt beste akkurat da. Det dreier seg om et særlig samspill mellom uttrykk og inntrykk, altså et kunstnerisk kraftfelt som leseren kan ta del i, og som i seg selv er en fryd, det er ganske enkelt språkets uforlignelige energi som settes i spill. Etter hvert vil øynene venne seg til mørket er en roman som har en slik udiskutabel kvalitet. Når man har kommet til slutten, har faktisk øynene, leserens, vendt seg til dette mørket, og man legger merke til et lyspunkt: fortellerens skadeskutte mor og Filip, kjæresten hans, møtes endelig for første gang. Men også dette er et øyeblikk som nærmest står og skjelver, slik jeg-fortellerens, som er uforvarende vitne til det samme, også skjelver, og romanens rystelse forplanter seg straks til leserens hjerte.

Bruno Jovanović’ debutroman er ganske enkelt en fininnstilt kraftdemonstrasjon. Den opererer på tre nivåer som henger nøye sammen: jeg-fortelleren Damjans status som flyktning, hans status som homoseksuell, og morens status som psykiatrisk pasient. Man skulle tro at dette ble for mye, men forfatteren holder fortellingen i et jerngrep, som gjør at disse planene flyter sømløst sammen og gir en ny forståelse av det forslitte begrepet utenforskap, forstått som både en kroppslig, mental og intellektuell tilstand, som igjen består av opprør, motstand og fortvilelsens raseri. Bruno Jovanović skriver inn både potens og potensial. Vi blir heller ikke presentert for årsaker, men betingelser. Det tilføyer den nitide realismen et gåtefullt nærvær.

Allerede fra første side befinner leseren seg i fortellerens raseri. Med moren som passasjer, og det skal hun å være i hele romanen, kolliderer Damjan, det er illevarslende, selv om skadene er små. Han får et kutt i panna, såret gror, men skorpen som danner seg er et blikkfang som klør, irriterer, avleder og opphisser; han får i likhet med leseren lyst til å rive den av, og denne latterlige skorpen blir bildet på det nærmest uutholdelige ubehaget som griper om seg i dette kammerspillet, der hovedpersonene er jeg-fortelleren selv, moren og Filip. Det som binder dem sammen og støter dem fra hverandre er kjærligheten. Og moren, en uforglemmelig og tragisk skikkelse, blir prismet kjærligheten skinner gjennom, på godt og vondt.

I en sentral og talende passasje står det: Jeg tror ikke hun hater meg. På samme måte som jeg ikke hater henne. Jeg elsker henne, virkelig. / Sønner hater ikke mødrene sine. Men det blir for mye å være den eneste som elsker henne. Disse linjene illustrerer også utenforskapene som går opp i en høyere enhet, og skaper en skjevhet, eller annen slags dissonans i språket og synsvinkelen, manifestert i dette paradoksale innskuddet i fortellingen: Jeg har ennå ikke møtt en eneste nordmann som har fortjent å bli fortalt om hjemlandet mitt. Hvis jeg ikke får være helt norsk, skal jeg i hvert fall ikke være innvandrer-narren deres.

Bruno Jovanović har levert en besettende roman det er ubehagelig å være i, men som er desto vanskeligere å forlate. Det er litteratur på alvor. Det er en glede å tildele ham Saabye-stipendet for 2021.»

Lars Saabye Christensen
Juli 2021