Hovedpersonen i «Etter hvert vil øynene venne seg til mørket», Dajman, henter moren sin hjem fra en psykiatrisk avdeling for å pleie henne frisk. Han er lei av helsevesenet, men skal vise seg å bli vanskelig å pleie henne på egenhånd. Dajman sliter med et voldsomt raseri, både overfor mora, kjæresten Filip og seg selv.

På samme måte som hovedpersonen i debutboka, kom Jovanović til Norge som bosnisk flyktning med foreldrene sine da han var barn. Boka har spesielt blitt hedret for overbevisende skildringer av utenforskap og vanskelige familierelasjoner.

Les også

Pluss

Raseri og kjærlighet

Alt er tilsynelatende under kontroll. Damjan har fast arbeid, egen leilighet og en kjæreste han er glad i. Men så rakner det.

– Jeg ville undersøke klisjeen mor og homofil sønn. Den spesielle kontakten Damjan og mora har, angsten hans for å bli som henne. Innleggelsene hennes er liksom hans bagasje, sa Jovanović til Blikk i forbindelse med utgivelsen.

Tarjei Vesaas’ Debutantpris deles årlig ut til den beste skjønnlitterære debutanten under 35 år. Vinneren mottar 60 000 kroner. Jovanović deler i år nominasjonen med Karoline Brændjord («Jeg vil våkne til verden»), Simen K. Nielsen («Incunabula»), Sarah Smith Ogunbona («Globus») og Malin C. M. Rønning («Skabelon»).

Prisvinneren offentliggjøres fredag 19. mars på Den norske Forfatterforenings nettside.

Kjærlighet og hat

Dette skriver Det litterære Råd om nominasjonen av «Etter hvert vil øynene venne seg til mørket»:
«Hovedpersonen Dajman i Bruno Jovanovic (f.1990) debutroman, Etter hvert vil øynene venne seg til mørket, er homofil og tilhører en etnisk minoritet. Ingen av delene synes å plage ham nevneverdig, de syntes heller å være en selvfølgelig del av hans identitet. Det som derimot plager ham, er moren. Hun er alvorlig psykisk syk og ute av stand til å ta vare på seg selv, noe han skammer seg over i en slik grad at han til slutt sperrer henne inne. Problemet er at ingen, heller ikke kjæresten, må få vite om det. Romanen gir et overbevisende portrett av en mann med stort indre trykk, men utforsker samtidig den ikke alltid klare grensen mellom omsorg og maktovergrep, kjærlighet og hat.»