Pappklubben fra Kampen slår til igjen

Pappklubben fra Kampen avduket skulpturen av lesbiske Mona på Ruth Maiers plass under Lesbian Visibility Day.

Pappklubben fra Kampen har laget Norges første lesbiske statue: – Målet er å sette lesbiske kvinner på sokkel, ikke på benk

Publisert Sist oppdatert

Homsene har Analplugg-gnomen nedenfor Ekebergparken. Lesbene har ingenting. Det vil Pappklubben fra Kampen gjøre noe med.

Pappklubben vil se flere offentlige statuer av lesbiske kvinner i Norge. På Lesbisk synlighetsdag 26. april, samlet de seg på Ruth Maiers plass i Oslo for å avduke sin egen statue, «Mona».

Lesber i refleksvest

Idet Blikk nærmer seg Ruth Maiers plass, høres lyden av lystige lesber.

– Har dere skaffet dere en båtplass enda?

– Kvinner, deriblant lesber, må betale 10 kr for å tisse på St. Hanshaugen. Menn betaler ingenting. Uhørt!

Båtsnakk og toalettkritikk diskuteres om hverandre i den lille gruppen med oppmøtte. Noen lesbiske par, single lesber og to homofile menn. Flere av de oppmøtte har tatt på seg refleksvester denne ettermiddagen, på tross av strålende sol.

– Et av våre virkemidler på markeringen i dag har vært å ta i bruk refleksvester for å synliggjøre lesber i byrommet. Dette er et visuelt stunt, men også et uttrykk for hvor vanskelig det er å finne andre lesber i Oslo, sier Christa.

Synlige refleksvester til tross: Kveldens store hovedperson er uten tvil «Mona», en 175 centimeter høy kvinne laget i pappmasjé, laget av kunstner Christa Barlinn Korvald. I løpet av kvelden får også Mona på seg refleks – to påmalte striper med refleksmaling på den hvite toppen sin.

Kunstneren Christa er initiativtaker av kveldens arrangement på Lesbisk synlighetsdag, sammen med kjæresten Maria Refsland. Deres mål? De vil se flere lesbiske statuer i offentligheten.

Mona males med refleksmaling, for synlighetens skyld. Her med Maria Refsland (t.h.) og kunstner Christa Barlinn Korvald fra Pappklubben.

Forteller om sitt første lesbiske kyss

Maria setter i gang kveldens program. Hun foreslår at de oppmøtte, som har satt seg ned i en sirkel på plassen, etter tur skal fortelle om sitt første lesbiske kyss. Det første kysset hvor de «kjente at det kriblet» og forstod at noe var annerledes med dem.

– Jeg fikk mitt første lesbiske kyss i på en fest i niendeklasse. Vi måtte gjemme oss for mamma, som var med på festen som ledsager, sier en av dem.

– Jeg fikk mitt på en backpackertur i Andesfjellene, sier en annen.

Stemningen er lett, men også inderlig. To homofile menn har også møtt opp. De får lov til å bidra med sine egne historier – riktig nok om sitt første kyss med en lesbe.

– Jeg kysset en lesbisk venn av meg en kveld hvor vi stakk kniver i et bilde av en jente hun var ulykkelig forelska i og hadde fått hjertet sitt knust av, sier en av de to homofile mennene, som helst vil være anonyme.

Den omreisende lesbiske skulpturen Mona ble plassert på Ruth Maiers plass for anledningen.

Lavendel på Ruth Maiers plass

Pappklubben på Kampen har ikke bare tatt med seg Mona denne kvelden. De har også med seg flere blomsterpotter med lavendel.

– Lavendel har vært et viktig symbol i den skeive historien, spesielt lesbisk historie, både fargen og blomsten. For eksempel gruppen med lesber i USA som kalte seg «Lavender Menace», et originalt nedsettende kallenavn de fikk av Betty Friedan i kvinnebevegelsen, som helst ikke ville inkludere lesber, sier Maria.

Christa forteller at hun fikk vite om Lesbisk synlighetsuke først for et år siden, da Maria postet et bilde i anledning dagen på Instagram.

– I fjor feiret jeg Lesbisk synlighetsdag med å spise sushi med min daværende kjæreste, og nå feirer jeg dagen med å spise sushi med min nåværende kjæreste. Og avduke Mona, selvfølgelig, sier Christa.

– Hvorfor valgte dere å legge markeringen av Lesbisk synlighetsdag og avdukingen av Mona til Ruth Maiers plass?

– Ruth Maiers plass fikk navnet sitt for et år siden omtrent, så vi tenkte at den måtte tas i bruk. Den ligger jo litt usynlig til, mellom to pizzasjapper, og det er ingen skilt her. Ruths snublestein ligger en gate bortenfor, men det er ingenting her som viser at plassen er oppkalt etter henne. Vi ville nettopp ta i bruk Ruth Maiers plass for å synliggjøre hennes historie, sier Maria.

Kritiske til Kim-benken

Etter å ha sittet på Ruth Maiers plass i omtrent en time drar Maria, Christa og arrangementsdeltakerne mot St. Hanshaugenparken. De legger Mona på Christas sykkel og triller henne gjennom gatene.

Det ser ut til at Pappklubben har oppnådd målet sitt, for kvelden i alle fall. For Mona vekker helt klart oppsikt. Ivrige forbipasserende stopper opp og spør hva de holder på med. Initiativtakerne forteller ivrig om Mona og drømmen om å en dag se en fastmontert lesbisk statue i Norge.

Mona ble fraktet videre til St. Hanshaugenparken og ble plassert på hedersplass midt i fontenen. Maria Refsland (t.v.) og Christa Barlinn Korvald i front.

Ingen i Pappklubben virker særlig imponerte over skulpturen dedikert til Kim Friele i Bergen: En benk som sett fra luften staver navnet «KIM».

Klikk bildet og kjøp BLIKK+

– Jeg syns Kim-benken er en flopp. Det er ironisk at prosjektet benken er en del av heter «Kvinner på sokkel», for dette er jo det motsatte. Benken er anonym og formet som det utydelige navnet «Kim». Det kommer ikke tydelig fram hvor viktig denne personen har vært i vår samtid, sier arrangementsdeltaker Marin Håskjold.

– Det er en kjent sak at skulpturer som plasseres i offentlig rom som skal vise fram minoriteter, ofte blir satt på bakken, mens majoriteter ofte blir satt på sokkel eller opphøyd, og Kim Friele sin benk har jo toppet, eller bunnet kan vi kanskje si, denne klisjeen. For hun er ikke bare satt på bakken, hun er ment til å sittes på, sier Christa.

– Lesbiske kvinner på sokkel, ikke benk

Pappklubben mener Kim-benken blir «nok et regnbueflagg», et litt diffust uttrykk for skeivhet, som man ikke umiddelbart forstår hva betyr, med mindre man har lest seg opp på forhånd.

– Det Norge mangler, er noe som er figurativt og lesbisk, som Mona, sier Maria.

– Ja! Mona er et bra prosjekt, men hun er også omreisende. Målet er å sette lesbiske kvinner på sokkel, ikke på benk, sier Christa Barlinn Korvald.

Maria Refsland er delvis uenig med sin medarrangør.

– Jeg tenker at man kanskje ikke trenger å herme etter det menn har gjort gjennom hele verdenshistorien. Det er jo noe litt kvalmt med å sette enkeltmennesker på sokkel, ravende over alle andre. Så jeg tenker kanskje det er noe litt sympatisk med Mona, som reiser rundt, og vekker oppmerksomhet når hun fraktes, deltar i demonstrasjonstog og i markeringer, så hun kan sees i hele byen. Kanskje omreisende statuer er det store nye, sier Maria.

Mona og Pappklubben avsluttet kvelden i solnedgangen på St. Hanshaugen.
Powered by Labrador CMS