«Behandlerne viderefører frykten for behandling»

Ledere ved Nasjonal behandlingstjeneste for kjønnsinkongruens (NBTK) ved Rikshospitalet har gått ut i mediene for å mane til nedstengning av Helsestasjonen for kjønn og seksualitet (HKS). Dermed har de videreført frykt for behandling av sin egen pasientgruppe.

Både HKS (19. mai) og Rikshospitalet (10. mai og 22. mai) skriver i Aftenposten. Rikshospitalet krever at alle andre tilbud enn deres eget skal legges ned, mens HKS oppfordrer til faglig diskurs. Da blir forskjellen svært synlig.

90 pasientklager

Vi i Foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold (Fri) møter ofte personer som får behandling i og utenfor den nasjonale behandlingstjenesten ved Rikshospitalet. Å si at tjenesten har et dårlig rykte, er en underdrivelse. Kritikken har i årevis haglet fra mange hold.

Pasienter føler de møtes med manglende tillit og at de må lyve for å få kjønnsbekreftende behandling. Mange får avslag, og de forteller om en ekstra psykososial belastning.

Et foreldrepar som mistet barnet sitt til selvmord, skrev til Statsforvalteren at de opplevde at «NBTK driver profesjonskamp på vårt barns grav». (Saken, som ble omtalt i Blikk, dreier seg om uenighet rundt behandling av en mindreårig pasient, red.anm.)

Rikshospitalet har fått 90 pasientklager på under tre år. Flere har endt hos Statsforvalteren eller ført til tilsynssaker. Og ikke minst har tidsskriftet Sykepleien avdekket at Rikshospitalet har bedrevet «etisk tvilsom» forskning på gruppen.

Pasientene er helt uten mulighet for fornyet vurdering eller andre valg i det offentlige.

Hvem kan vel glemme at de samme lederne i 2018 omtalte gutter og menn i sin pasientgruppe som «nasjonens døtre»? I hvert fall ikke pasientgruppen selv.

Frykt for å gjøre feil

Behovet for et kompetanseløft hos Rikshospitalet er åpenbart. Spesielt synlig blir dette når Rikshospitalet kun kan støtte seg på en kritisert rapport fra Statens undersøkelseskommisjon for helse (Ukom) og svake anbefalinger fra Sverige. Ifølge Riksförbundet för homosexuellas, bisexuellas, transpersoners, queeras och intersexpersoners rättigheter følger ikke alle svenske klinikker disse anbefalingene.

Det Rikshospitalet heller burde lene seg på, er diagnosemanualen ICD og Standards of Care 8, som er ledende behandlingsstandard i verden, men da må de endre praksis.

Hvis ledelsen er så bekymret for å behandle transpersoner, burde de kanskje heller jobbe med andre pasientgrupper de føler seg tryggere på? Det fremmer ikke tillit til en leder når hovedfokuset er frykten for å gjøre feil.

HKS har et godt rykte blant transpersoner. Dette kommer ikke av en overdreven iver etter å behandle, men av at de ser transpersoner som mennesker med individuelle behov og ønsker.

De forstår at en mann ikke trenger å ligge med et spesielt kjønn eller ha spesielle interesser for å være mann, som Rikshospitalet har krevet av sine pasienter.

Pasientene taper

HKS møter flere bruker- og interessegrupper og var de første til å starte utviklingen av et kvalitetsregister.

Vi må minne om at de som taper som følge av Rikshospitalets korstog, ikke er Rikshospitalet eller andre behandlere, men transpersoner som trenger behandling.

Vi forventer at Rikshospitalet bruker tid og energi på å bygge tillit i pasientgruppen, følger behandlingsstandarder og bedriver mer etisk forskning heller enn å fremme frykt og angripe andre aktører i mediene. Det tar seg dårlig ut og fører til et enda dårligere rykte.

Denne kronikken ble først publisert av Aftenposten