Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.

I etterkant av OL, har kjønnsdebatten blusset opp nok en gang. Folk har spekulert i kjønnet til Imane Khelif på bakgrunn av at hun bryter forventninger til hvordan ciskvinner kan se ut.

I tillegg kommer påstander om tester utført av den russiskstyrte organisasjonen IBF, som skal ha vist at Khelif har XY-kromosomer.

Testen skal visstnok ha skjedd etter Khelif slo den russiske bokseren Azaliia Amineva. Resultatene er ikke lagt fram.

Utfra dette udokumenterte materialet har Khelif blitt demonisert av folk som har spekulert i hva hun har mellom beina og kalt henne konebanker. Dette selv om konteksten framstår som en ren svertekampanje fra russisk side.

Folk endrer heller ikke holdning etter en skandaløs pressekonferanse der Umar Kremlev, sjefen for IBF, skal ha kalt Thomas Bach «sjefssodomitt», (Bach var med på å fjerne IBFs stratifikasjon i OL).

Kremlev kom med referanser til Sodoma og Godmora i alt langt og skinnsykt bibelsk rant hvor han klaget på åpningsseremonien og andre påståtte fornærmelser mot kristendommen.

IBF er ikke et nøytralt forbund, men er i realiteten en forlengelse av det russiske propaganda-apparatet.

Hvorfor skulle en russiskstyrt institusjon plutselig bli troverdig fordi det handler om idrett og kjønn?

Jeg tror kommentarfeltkrigerne bør tenke seg om en ekstra gang.

På en annen front av debatten, skrev Jim Swann i Aftenposten at han følte ideen om at «jenter kan være tøffe, og gutter kan danse ballett» var en ide som ble erstattet ideen om at kjønnsutypiske barn egentlig er trans.

Samtidig som saken om Khelif er et eksempel på opphetede diskusjoner om kjønn, er det likevel den homofile mannen Jim Swanns sitt innlegg jeg kommer til å vektlegge i denne langtlesningen.

Jeg syns det likevel var viktig å rydde den store OL-elefanten i rommet ut av veien før jeg gikk videre til hovedtemaet mitt: Hvordan skal vi forstå kjønnsrommet?

Selv om måten Imane Khelif har blitt behandlet på, viser til flere måter kjønnsrommet blir begrenset på for å gå etter transfolk, mener jeg at Jim Swanns innlegg gir oss konkrete synspunkter vi kan holde en diskusjon ut ifra.

I diskusjonen om «kjønnsrommet», eller hvilke ideer om kjønn som råder og gis plass til, pekte Jim Swann blant annet på at temaheftet i barnehagen som han mener har gått fra å si: «Personalet må reflektere over sine egne holdninger til og samfunnets forventninger til gutter og jenter».

Til at Solaris – naturfag 3-4 sier: «Klær, hårfrisyre, hva du leker med og hva du gjør, kan vise hvilken kjønnsidentitet du har.»

Argumentet hans er hovedsakelig slik:

Påstand: Samfunnet har gått fra å mene at et atypisk kjønnsuttrykk hos gutter og jenter utfordrer hva som er et akseptabelt kjønnsuttrykk for gutter og jenter til å mene atypiske kjønnsuttrykk er en indikasjon på at de er trans (eller ikke-binær).

Belegg: Fordi det originale temaheftet har gått fra å skrive om at gutter kan like ballett og jenter kan være tøffe til at man skriver i Solaris - naturfag 3-4 at atypisk kjønnsuttrykk kan være et tegn på at noen er trans (eller ikke-binær).

Nå nevner ikke Jim Swann ikke-binære i sin tekst, men jeg velger å inkludere ikke-binære fordi diskusjonen i realiteten handler om ikke-binære også.

Argumentet, det vil si påstanden + belegget, hviler på to grunnleggende forutsetninger (eller hjemler) som forbinder koblingen mellom de to.

1. At endringene mellom det originale heftet og «Solaris – naturfag 3-4» er reell og slik Jim Swann fremstiller det som.

2. At endringene fra temaheftet i barnehagen til «Solaris – naturfag 3-4» har stor nok kraft til å endre premissene for måten vi snakker om kjønn i hele samfunnet.

3. Ikke minst, hviler det på at vi har gått fra å ønske å skape et større kjønnsrom for alle kjønn, til å «presse» dem inn i trans- eller den ikke-binære boksen.

Første forutsetning (hjemmel): Er det slik at det kun blir gitt plass til kjønnsidentitet i det nye heftet, eller snakker «Solaris – naturfag 3-4» også om å gutter og jenter som bryter kjønnsnormer også?

Atypiske kjønnsuttrykk kan både være et tegn på å ikke være komfortabel med en smal bås for hva det vil si å være gutt og jente, men også være et tegn på en transperson eller ikke-binær person som dypper tåen i andre kjønnsvann for å se hvordan det føles.

Det må ikke være enten eller. Det er rom for både for folk som bryter grensene for hva det betyr å være gutt eller jente, og folk som vil ut av de kategoriene de er plassert i.

Hvis «Solaris – naturfag 3-4» bare gir rom til trans og ikke-binær, men ikke gir plass til cisgutter og -jenter som bryter med normer for kjønnsuttrykk er jo det selvsagt dumt. I så fall ville det vært en unyansert lærebok. Noe som ikke er en selvfølge, men Swanns tolkning.

Trans og ikke-binær samt cisfolk som bryter normer for kjønnsuttrykk er ikke sannheter som ekskluderer hverandre. Begge er sannheter som kan eksistere samtidig.

Dette fordrer selvsagt at denne mangelen i «Solaris – naturfag 3-4» er reell, og ikke en ujevn fremstilling av Jim Swann.

Jeg har lyst til å lese Jim Swann i beste mening her. Samtidig leser han den omtalte læreboken som djevelen leser bibelen. Solaris skriver ikke at et atypisk ER et tegn på at noen er trans, men at det KAN være et tegn på det.

Swann har nok rett i at formuleringen står oppført i Solaris, men framstillingen hans viser lite velvilje overfor boka og dens forfattere.

Andre forutsetning (hjemmel): Har en potensielt ujevn endring som blir introdusert i «Solaris – naturfag 3-4» kraft nok til å skifte forutsetningene for måten vi snakker om kjønn på?

Jeg er i tvil. Barn og unge blir først og fremst ikke eksponert for trans og ikke-binære primært gjennom skolen. Unge får mer av sin dose skeivhet fra influensere og diskurs på sosiale medier, hos skeive jevnaldrende, TV-serier og film.

Vi skal snakke nyansert om kjønn overfor barn og unge, og forstå at atypisk kjønnsuttrykk ikke MÅ bety trans eller ikke-binære, men KAN være et tegn på det, slik det og står i Solaris. Vi skal selvsagt gi rom og være åpne for begge muligheter.

Slik en del samfunnsdebattanter har fremstilt i det siste må det være enten/eller.

Enten må atypiske kjønnsuttrykk hos barn og unge bety trans og ikke-binære eller så må det bety at det bare er cisbarn som bryter med normer for kjønn.

På sett og vis blir det fremstilt som om det ikke er rom for at begge deler kan være sant samtidig. Det tror jeg er en falsk motsetning vi ikke trenger, og noe som gjør oss alle en bjørnetjeneste.

Da skaper vi et samfunn uten nyanser og forminsker kjønnsrommet. Hvis vi etablerer en sannhet der atypiske kjønnsuttrykk bare kan bety at folk bryter normer internt i sitt gitte kjønn, ekskluderer det de som opplever at de er trans eller ikke-binære.

Hvis vi derimot skaper en sannhet der atypiske kjønnsuttrykk bare kan bety at folk er trans eller ikke-binær, snevrer vi inn rommet for folks mulighet til å utrykke seg innenfor boksen de er i.

Jeg mener at vi bør holde døra på gløtt for begge muligheter, og gi barnet uansett om det er trans eller cis, muligheten til å utforske og finne ut av dette selv uten at vi skal sette strenge føringer den ene eller andre veien.

Hva som er sant vil jo komme an på individet, tross alt. Noen er trans eller ikke-binære, mens andre ikke liker at boksen deres er så trang.

For å sitere min bror fra en annen mor (binne), altså Ole Brumm. «Ja takk begge deler!»

Å være absolutt i tankegangen vår gjør verken trans- eller cis- eller ikke-binære -barn som bryter normer for kjønn en tjeneste. Det gjør bare kjønnsrommet mindre.

Tredje forutsetning (hjemmel): Har vi gått fra å ville utvide rommet for kjønnsuttrykk hos cisbarn til å ville presse dem inn i en trans eller ikke-binær boks?

Min opplevelse av å være i det skeive miljøet er at vi fremdeles er opptatt av at rommet for kjønnsuttrykk hos de ulike kjønnene bør utvides. Jeg føler ikke at trans og ikke-binær har erstattet dette.

Det jeg derimot opplever er at majoriteten av ikke-skeive har en tendens til å ville bevisst eller ubevisst snevre inn boksen for kjønn, og gjøre kjønnsrommet absolutt og trangt.

Er det for eksempel den ikke-skeive befolkningen som kjemper for at rommet for kjønnsuttrykk skal være åpen og bredt? Ikke akkurat.

Hvis vi ser på en av de fenomenene som har fått mest fordømmelse fra majoritetsfolk i det siste, er det homofiles og lesbiskes fremst kulturarena når det kommer til å bryte normer for kjønn. Det vil si drag-scenen.

Menn, kvinner og ikke-binære som kler seg ut i drag, uansett om det måtte være drag queens eller drag kings, har blitt spesielt mistenkeliggjort i det siste. Blant annet har dragartister og dragforestillinger blitt utsatt for pedo-sverting.

Denne formen for demonisering av folk som faktisk bryter kjønnsnormer gjennom kunsten sender ikke akkurat signaler om at det er fint å bryte med normer for kjønn. Den demoniseringen er det ikke skeive som står for. Den står folk i majoriteten for.

Ikke minst opplever homofile eller lesbiske kvinner som bryter normer kjønnsuttrykk å bli trakassert og latterliggjort i offentligheten for å bryte normene innenfor sin egen kjønnskategori.

Feminine homser og butchy lesber blir av og til trakassert av heterofile menn og kvinner på ulike arenaer, inkludert når de går rundt i offentligheten og lever sine beste liv.

Det utvider ikke akkurat rommet for kjønnsuttrykk gjør det vel? 

Denne innsnevringen er det ikke skeive som står for.

Sannheten er at skeive skaper masse rom for å bryte normer for kjønn innad på våre egne arenaer. Hver gang noen møter på forsøk på innsnevringer er det alltid utenfor miljøet.

Med andre ord, er det ikke skeive eller Rosa kompetanse sin skyld at rommet for å utrykke kjønn blir mindre.

Det er i realiteten storsamfunnet eller rettere sagt individer fra storsamfunnet som snevrer inn rommet gjennom å ubevisst eller bevisst straffe skeive for å bryte de normene.

Jeg husker jeg hadde en periode hvor jeg eksperimenterte med sminke, neglelakk og klær som brøt med normer for kjønnet mitt, altså mann.

Minoritetsstresset jeg ble påført av ikke-skeive uansett om det var hvite menn som pushet 50 som baksnakket ekstra høylytt, eller minoritetsgutter i flokk som maset aggressivt om hvorfor jeg gikk rundt med neglekunst ble for mye for meg til slutt.

Slik jeg har påpekt en rekke ganger her i Blikk. Jeg er autist. Det gjør meg ikke bare ekstra følsom for sanselig inntrykk (spesielt lyd), men det gjør meg også ekstra følsom for å bli utsatt for faretruende og emosjonelt krevende situasjoner.

På grunn av dette presset valgte jeg å legge vekk sminke og neglelakk til fordel for et mer maskulint og kjedelig kjønnsuttrykk. Det gjør meg fremdeles ganske trist. For jeg skulle ønske jeg levde i et samfunn som gir meg rom til å eksperimentere med stil og uttrykk.

Det presset derimot, kom ikke fra skeive, og førte meg heller ikke mot trans eller ikke-binær, slik de som hevder at de er redde for at rommet for kjønnsuttrykk skal bli mindre liker å fremstille det som.

Nei, det ble gjort av ikke-skeive, og det førte meg mer mot det maskuline utrykket fordi det var det som føltes trygt da jeg gikk rundt i offentligheten.

Hvorfor kunne trans eller ikke-binær gjort at jeg følte meg tryggere?

Hvis jeg bare blir utsatt for ubehagelige situasjoner hvis jeg går rundt med sort neglelakk og rosekinn, hvordan i all verden skulle det å begynne å presentere som kvinne eller ikke-binær gjort at noe føltes tryggere?

Sannheten er at det ikke er noe lettere å være trans og ikke-binær enn det er å bare bryte med normene for kjønnsuttrykk for gutt eller jente. Det er mye vanskeligere å være trans eller ikke-binær!

Det har vært vanskelig å være skeiv i det siste, og det er ikke vi som gjør det vanskelig. Det er ikke vi som snevrer inn rommet for hva vi mennesker kan være eller gjøre. Det er det storsamfunnet som gjør.

Vi blir utsatt for press fra majoriteten uansett om vi bare bryter normene for kjønn eller om vi sosialt transisjonerer til en annen kjønnsidentitet enn hva vi blir antatt å ha ved fødselen.

Det går liksom ikke an å vinne uansett hva skeive gjør.

For eksempel taper skeive uansett om de får kjønnsbekreftende behandling, eller om de bare endrer kjønn i folkeregisteret, eller kun bryter normer for kjønnet sitt.

Storsamfunnet er redde for at spesielt barn skal få kjønnsbekreftende behandling, men lager også et helvetes leven hvis transpersoner bare sosialt transisjonerer og velger å beholde sin reproduktive evne ved å ikke ta bunnkirurgi.

Ved å ikke akseptere at menn kan ha vagina eller at kvinner kan ha penis presser man disse transpersonene inn i en medikalisert diskurs som dytter dem motvillig til å gå hele veien, selv når de ikke ønsker dette selv.

Dette er noe en del av majoriteten ikke forstår:

En del transpersoner ønsker faktisk ikke å bytte ut kjønnsorganene sine for å kunne leve som det kjønnet at de opplever seg som. For veldig mange transpersoner er toppkirurgi eller hormoner nok.

Transpersoner og ikke-binære er tross alt forskjellige, og de har forskjellige ønsker om hvor langt de ønsker å gå når det kommer til kjønnsbekreftende behandling.

Så hvis majoritetsfolk er så sykt redde for at barn og unge skal kappe av seg sine reproduktive organer, kanskje de ikke skal presse transpersoner på alle mulige skanser, og dermed tvinge dem til å gå lenger enn de ønsker?

Kanskje vi skal sprenge rammene for kjønnsrommet i fillebiter, og ikke snevre inn kjønnsrommet, slik at folk må ta absolutte valg, eller valg de egentlig ikke vil ta.

Det betyr at vi må utvide kjønnsrommet for de som bare bryter normer for kjønnet sitt, og det betyr at vi må være åpne for at transpersoner og ikke-binære som vil inn i en annen boks.

Vi må ikke skape en enten/eller di