Lesbisk synlighetsuke

Hattie McDaniel (1939).
Hattie McDaniel (1939).

Ikonet: Hattie McDaniel

Hun var første afroamerikaner til å vinne Oscar, for sin birolle som hushjelpen Mammy i «Tatt av vinden» (1939). Til tross for usynliggjøring og kritikk står Hattie McDaniel igjen som en banebryter i filmhistorien.

Publisert

[Saken sto først på trykk i magasinet Blikk 02/2007]

Hattie McDaniel (1895-1952) var den første afroamerikanske skuespilleren som ble belønnet med en Oscar, for sin birolle i «Tatt av vinden» i 1939. Hun ble dermed også den første afroamerikaneren som deltok på prisseremonien.

Inntil Hattie vant Oscar, fikk ikke afroamerikanere lov til å være tilstede under de glamorøse Oscar-utdelingene. McDaniels var stolt da hun gjorde entré i all sin velde, og enda stoltere da hun faktisk fikk sin Oscar.

Banebrytende kvinne

Hattie McDaniels var den klassiske hushjelpa i Hollywoods storhetstid. I amerikanske filmer fram til omtrent 1955, opptrådde afroamerikanere utelukkende som tjenere og arbeidsfolk, med unntak av noen få filmer der det ikke finnes hvite på rollelista. Dette skyldtes den såkalte Hays-koden, et sensursystem som også blant mye annet forbød lange kyss, dobbeltsenger, synlig graviditet, nakenhet og enhver omtale av homoseksualitet.

Filmprodusentene måtte ta hensyn til den katolske kirke, de rasesegregerte sørstatene og diverse andre sterke pressgrupper. Sensursystemet rammet utvilsomt afroamerikanerne grovest. De var der, fullt synlige, men alltid i stereotype og nedverdigende roller. De var en egen, ganske så isolert koloni i Hollywood. De tjente mer penger enn nesten andre afroamerikanere, men uansett hvor store rollene måtte være, sto navnene deres aldri på plakaten, og de sto etter alle hvite medvirkende på rollelista.

Ensom svart svale

Det skulle ta 25 år før en afroamerikaner igjen skulle vinne Oscar, og 41 år før vinneren var en kvinne. Fattige ti rolleprestasjoner av afroamerikanere er blitt anerkjent på denne måten. Bare tre av dem er kvinner.

Denne ensomme svarte svalen fra førkrigstidas ellers så glamorøse Hollywood, var 162 centimeter høy, nesten like bred. Hun så imponerende ut, men ikke glamorøs. Det skulle hun da heller ikke være. Hun skulle jo spille hushjelp. Og bare det. Det var nedverdigende for en dame med stor selvbevissthet, vel utviklet intelligens og et stort talent. Men hun hadde ikke noe valg. Dessuten hadde hun kommet langt her i verden. Mye lenger enn nesten alle hennes medsøstre.

Hattie McDaniels foreldre hadde vært slaver i sørstatene, og faren hadde kjempet i og borgerkrigen og blitt skadet. Det var hans nesten førti år lange kamp for å få en pensjon som erstatning for ødelagt helse som ga Hattie den seige stoltheten hun trengte for å komme seg opp fra bunnløs fattigdom til en slags status på Hollywood stjernehimmel.

Allerede som tenåring var hun vokalist i jazzband, og i 1932 flyttet hun til Hollywood. Hun medvirket i bortimot hundre filmer, først som statist, eller i roller som var så små at hun ikke sto på rollelista.

Forferdelig morsom

<span class=" font-weight-bold" data-lab-font_weight_desktop="font-weight-bold">Klikk bildet og kjøp BLIKK+</span>
Klikk bildet og kjøp BLIKK+

I 1935 ble hun lagt merke til. Den fem minutter store knøtterolla som hushjelpa til Katharine Hepburn i «Alice Adams» var annerledes. Hun var ikke underdanig og alltid beredt, men sur, motvillig og direkte foraktfull. Og forferdelig morsom. Publikum brølte av latter, og Hattie fikk kontrakt hos produsenten David O. Selznick. Det ga henne en fast og riktig bra lønn.

Den radikale svarte pressen, som jobbet iherdig for å bedre afroamerikaneres kår i USA, var ikke så begeistret. Hatties roller var morsomme sånn som det hvite publikum ville at svarte skulle være morsomme. Her snakket den ellers så beleste damen med karikert språk, vagget rundt i digre, side hushjelpantrekk og rullet med øynene.

Men hun hadde svaret rede til sine kritikere: «Why should I complain about making $700 a week playing a maid? If I didn’t, I’d be making $7 a week being one!».

Den beste tidlige rollen hennes var som Queenie i den første filmatiseringen av musikalen «Show Boat», mot den eneste afroamerikanske skuespilleren med noe som lignet en stjernestatus, den legendariske Raul Robeson.

Evig hushjelp

Honoraret steg til ufattelige 1000 dollar i uka da hun fikk rollen som Mammy i «Tatt av vinden». I dag ville vi sagt at det er en hovedrolle. Bare Scarlett O’Hara selv, Vivien Leigh, er med i flere scener. Mammy er filmens mest vettuge person, som hoderystende ser på begivenhetenes gang og som titt og ofte smeller til med et drepende blikk eller en irettesettende, sviende replikk.

Her får Hattie vise hele registeret, fra hysterisk morsom til tragisk rørende. Hennes Mammy er nok slave, selv om det ordet aldri nevnes, men hun er en hel og stolt person med integritet og kraft. Hun er en figur man husker. Det var i høyeste grad en fortjent Oscar hun fikk for beste birolle i 1939.

Dessverre ledet den ikke til så mye. Riktignok steg honoraret enda mer, men Hays-koden gjaldt like fullt. Det eneste nye var at nå spilte hun hushjelper i viktigere filmer, sånn at hun syntes bedre. Flere så store roller som Mammy fantes ganske enkelt ikke.

Hun leverte fine studier av ganske forskjellig hushjelper i John Hustons «In this our life» (1942), Selznicks krigsdrama «Since You Went Away» (1944) og Disneys «Song of the South» (1946). Dette var store filmer, og store suksesser. Men den radikale pressen ble direkte hatsk: «Nå måtte hun da ta seg sammen og holde opp å spille sånne nedverdigende roller!». I stedet for å angripe systemet, angrep de offeret.

Hemmelig privatliv

Det hjalp lite at privatlivet var kaotisk og fullt av hemmeligheter. Hattie var gift fire ganger, men til sammen bare i cirka sju år, og hun fikk ingen barn. Hun fikk ikke til dette med menn. Langt bedre gikk vennskapet med den kvinnelige journalisten Ruby Goodwin, som også jobbet som Hatties privatsekretær. Deres etterlatte korrespondanse levner liten tvil. Hvor fysisk forholdet deres var, får man aldri vite. Den slags skrev de ikke om. Men de var uten tvil hverandres store kjærlighet.

De var ikke en del av det radikale, men absolutt eksklusivt hvite lesbiske miljøet i Hollywood. Riktignok finnes det sitater der både Marlene Dietrich og Claudette Colbert omtaler Hattie som en venn, selv om de ikke hadde privat omgang. Til gjengjeld avslører skuespilleren Tallulah Bankhead i sin selvbiografi fra 1952 at hun og Hattie hadde en affære.

Hatties eneste private hvite venn var Clark Gable, som ellers fremsto som byens mest krampeaktige homofob. Men han nektet å reise til premieren på «Tatt av vinden» i sørstatenes hovedstad, Altlanta, fordi Hattie og de andre svarte skuespillerne i filmen ikke fikk lov til å være tilstede, og ikke engang kunne være nevnt i premiereprogrammet. Det var Hattie selv som til slutt overtalte ham til å dra likevel.

Ble nektet begravelse

Hushjelp/mammy-hetsen fortsatte å plage Hattie resten av livet, og hun ble mer og mer en latterliggjort hoggestabbe for toneangivende afroamerikanere med Malcolm X i teten. Hun var genuint opptatt av å fremme sin sak, men ble ikke gitt muligheten. Den negative omtalen i den svarte pressen plaget henne, og den hvite pressen skrev nesten aldri om henne, bortsett fra at de som regel tok med en rosende setning om hennes rolle i anmeldelsene.

Men fra 1947 fikk hun suksess med sitt eget ukentlige komishow i radio, «Beulah». Hun nådde også å gjøre tre episoder av en populær tv-versjon før brystkreften tok knekken på henne i 1952. Hennes siste ønske var å bli gravlagt i Hollywood, men det var ikke mulig for en svart kvinne. Først i 1999 ble det reist en minnestøtte over henne i Hollywood Memorial Park.

Om statusen har forandret seg i ettertid, så anerkjenner den ikke hennes lesbiske sider. Den velskrevne, viktige og spennende biografien om henne, «Hattie McDaniel. Black Ambition. White Hollywood», skrevet av Jill Watts i 2005, går ikke inn på dette temaet i det hele tatt. Heller ikke i de andre seks biografiene som er skrevet om henne. Kun i William J. Manns veldokumenterte «Behind The Screen. How Gays and Lesbians shaped Hollywood» (2002) er hennes kjærlighet til kvinner omtalt.

Det er verdt å merke seg at alle de tre første afroamerikanske kvinnene av større kulturhistorisk betydning i USA var lesbiske, eller i hvert fall biseksuelle tungvektere. Brodway-stjernen og jazzpioneren Ethel Waters (1896 – 1977) og bluesdronningen Bessie Smith (1894 – 1937) var begge jevnaldrende med Hattie. «Tatt av vinden» alene gjør at Hattie er den flest har sett. Alle tre slet med de samme fordommene, men mot alle odds banet de veien for våre dagers stjerner.

Powered by Labrador CMS