Eple eller pære?

PÅSTÅELIGHETEN om egen fortreffelighet og eksistensberettigelse kommer i bølger og skaper kaos og uforsonlighet – før den igjen treffes av en motbølge skapt av dyrekjøpt erfaring, ettertenksomhet og kanskje et snev av klokskap.

Akkurat nå er vår verden igjen iferd med å gå av hengslene på grunn av kriser, kriger og katastrofer. Historiens pendel har nå svingt seg langt ut på den mørkeblå og brune siden. Her i Norge, i skyggen av vår tids nye politiske virkelighet, lever vi likevel våre liv noenlunde som før. Men våre handlinger og valg i hverdagen som fortoner seg som små og ubetydelige i det store bildet, har likevel blitt rammet av en polariserende tankegang som har medført at vi behandler hverandre og andre mer uvennlig og respektløst enn før. 

For å si det enkelt og overtydelig; det ikke lenger like ettertraktet og applaudert å like både epler og pærer. Det siste tiåret har vi blitt veldig tydelige og høylytte i våre meninger om hvilken frukt som er den riktige, og vi insisterer mer enn før på at andre må bli enige med oss om hva som er spiselig, og hva som er råttent og absolutt må fjernes fra fruktfatet. 

NOEN KALLER den eskalerende polariseringen for kulturkrig, mens andre mener at merkelappen er importert fra USA og er en avsporing fordi den sier lite om norsk virkelighet. Uansett om kulturkrig er en nyttig betegnelse eller ikke for å forstå hva som har skjedd med tankeevnen vår, så er det en kjensgjerning at spesielt skeive liv, rettigheter og kultur er under sterke angrep fra de mørkeblå og brune kreftene.

Årsaken til at skeive har havnet i denne situasjonen er at vi lyktes med å sette søkelys på den systematiske undertrykkelsen vi ble utsatt for. Et kjapt historisk tilbakeblikk bekrefter hvorfor det var livsnødvendig: Ifølge en gallup-undersøkelse i 1967, forventet et flertall av norske borgere at homofile tok hensyn til heterofile ved å være tause om legningen sin. Avsløringsfrykten var stor og lammende. Det gjaldt å leve så diskré som mulig. 

På 80-tallet forlater den skeive bevegelsen diskresjonslinja. Offentlig synlighet som strategi ble en gedigen suksess. Ingen andre minoritetsgrupper har fått gjennomslag for så mange rettighetskrav i løpet av så kort tid som det vår bevegelse har klart. 

I 2016 BLIR omsider kampen for transrettigheter synlig i LLHs satsing da organisasjonen skifter navn og blir til FRI – foreningen for kjønns- og seksualitetsmangfold. Samme år trer også Lov om retten til endring av juridisk kjønn i kraft. Transpersoner, ikke-binære og andre grupper som før var definert som «minoriteter i minoriteten», hadde blitt bevisste sine egne muligheter til å slå tilbake mot diskriminering og usynlighet. Prisen de betaler, er at deres rettigheter nå er utpekt som hovedtrusselen mot heterofamiliens eksistens. 

Vår tids utfordringer med økt fremmedfrykt, ekstremisme og backlash for menneskerettigheter kan medføre at forskjellene mellom ulike skeive grupper lett kan forsterkes og muligheten for samarbeid smuldre opp. Diskriminering og manglende inkludering av hivpositive, transpersoner, muslimer, funksjonsnedsatte og asylsøkere skjer dessverre også blant «våre egne». 

Den skeive bevegelsen som tidligere har vært med på å forandre Norge til et bedre land for alle, har nå en stor jobb med å kjempe fram rettighetene til minoritetene i minoriteten. Det er det som er oppgaven vår nå.

VI DEFINERER oss selv og hverandre ut ifra alder, kjønn, klasse, etnisitet, religion, kulturell tilhørighet, seksuell praksis, hivstatus og funksjonsfriskhet, i tillegg til uendelig mange andre underkategorier. Det handler om interseksjonalitet, at vi alle er individer med like stor rett til å bli inkludert og respektert. Vi er alle litt eple og litt pære. Det gjelder også skeive fotballspillere. 

I dette nummeret har Blikk vært på trening med New York Ramblers, verdens første offisielle organiserte fotballklubb for skeive som ble grunnlagt i 1980. Spillerne var opprinnelig bare homofile menn. I dag er klubben åpen for alle, uavhengig av etnisitet, religion, kjønn, seksuell orientering, eller kjønnsidentitet. 

«Det tok meg lang tid å skjønne at man kan elske musikaler og samtidig digge fotball», forteller Danny Gilbert til Blikk, president i New York Ramblers.

«Å være homo og sportsinteressert går liksom ikke hånd i hånd. Jeg kjente ingen andre skeive som var opptatt av sport før jeg oppdaget New York Ramblers for åtte år siden.»

BLIKK HAR også intervjuet Per Barclay, en av Norges viktigste samtidskunstnere. Anledningen er den nye soloutstillingen hans, «Soft Sweet Vortex», på Henie Onstad Kunstsenter. I fjor tok han initiativ til å restaurere fasaden på det legendariske urinalet Kjærlighetskarusellen i Stensparken. Det gjorde han fordi han synes bygget i seg selv er en perle, og fordi det har en historie som møtested for homofile – inkludert han selv.

Også han har valgt litt eple og litt pære. Livet sitt deler han med kona gjennom 32 år. De utgjør et bofellesskap basert på platonisk kjærlighet og praktiske hensyn.

«Du vet, det er mange måter å leve livet sitt på. Så lenge det er konsens, bør det være greit», sier Barclay.

I Blikk vil vi at alle skal ha rett til å velge det vi selv liker fra livets fruktfat, og kunne leve akkurat som vi vil. Vi må ikke la de skråsikre ta fra oss dette valget.