Skjeggete kvinner og menn i kjoler

KRISTOFFER LUNDIN fra Tromsø er stylist, modell og reality-deltaker. I fjor var han med i «Jan Thomas søker drømmeprinsen», og i år var han med i den nye sesongen av «Paradise Hotel» på TV3. I intervjuet med Blikk i dette nummeret kritiserer han reality-bransjen for at de altfor ofte henter inn én skeiv person og tenker at det holder. Han mener det fører til at denne ene homofile blir en slags representant for alle andre skeive.

Han synes også rollen som «den obligatoriske fjasete homsen», er begrensende, selv om han synes at det er helt greit å være en karikatur innimellom. Men han opplever at skeive som sprenger konformitetens grenser, som han selv gjør når han som mann stiller i stiletthæler og kjole, ofte møtes med forventinger om å forbli i dette ene uttrykket, denne ene rollen. At han aldri kan ta av seg stiletthælene når han først har tatt dem på.

SAMTIDIG ER DET et ekkelt paradoks at kriteriene for å bli castet til reality-serier ligger tett opptil fortidas praksis med «freak-shows» der skjeggete damer og siamesiske tvillinger ble stilt ut på tivoli og sirkus som folkeforlystelse. At mennesker med et annerledes utseende og framtoning fortsatt er godkjent som underholdning, er ren diskriminering.

Likevel har Lundin takket ja til å være med i reality-serier. «Kanskje sitter det noen streite folk foran tv-en og syns at jeg er rar, men da vil i alle fall de som kommer etter meg til å virke mindre rare», forklarer 29-åringen om ansvaret han tar.

«Når jeg er så heldig å komme fra Norge, og har muligheten til å være meg selv, føler jeg at det er litt frekt å la være».

Men det har kostet. «Stygge homo, du e en menneskelig kreft svulst og du høre hjemme på et program på animal planet som kåra top 10 styggeste dyr i verden». Dette var en av mange meldinger Lundin fikk da han var med i «Paradise Hotel».

DET ER ET HAV av kunnskapsløse hatere der ute som trengs å konfronteres med sine egne fordommer. De trenger å se enda mer av det de tror de ikke liker. Men det får de ikke.

I sommer kom det en ny rapport fra Norsk Filminstitutt, «Mangfold på lerretet 2013 -2020». Der hadde de analysert de 230 norske filmene som er vist på kino i denne sjuårsperioden. De fant ut at bare én hovedrolle og to biroller hadde en ikke-heterofil legning. Disse tre rollene var fordelt på to filmer, hoved- og birollen i Joachim Triers «Thelma» (2017) og en birolle i Ingvild Søderlinds «Alle utlendinger har lukka gardiner» (2020). Dette utgjør 0,9 prosent av filmene som er laget siden 2013, inkludert dokumentarfilmer som har gått på kino.

Ingen av de 230 filmene hadde en hovedrolle med trans- eller ikke-binær kjønnsidentitet. Bare én film hadde en birolle med ikke-normativ kjønnsidentitet, filmen «Rett Vest» (2018). Karakterer med ikke-normativt kjønnsuttrykk utgjør dermed den desidert minste andelen av datamaterialet, kun 0,4 prosent.

«HVEM SOM ER representert i norske filmer, er et sentralt spørsmål for å forstå norske filmers evne til å skape identitet, inkludering og tilhørighet og relevans», heter det i rapporten fra Norsk Filminstitutt, som er den største enkeltkilden for finansiering av film og tv-drama i Norge.

I rapporten kan vi nå selv lese dommen over deres egen mangfoldssatsing. Tallenes tale sier svart på hvitt at det står elendig til med norske filmers evne til å formidle noe annet enn den norske hvite, funksjonsfriske, heterofile og kjønnstradisjonelle identiteten.

I fjor gikk dessuten kvinneandelen på produksjonstilskudd ned fra 52 prosent til 46 prosent. Bare 36 prosent av tildelingene til spillefilm har kvinnelige regissører. Dette er nesten en halvering fra 2019.

Målt ut fra representasjonskriterier er norsk film konservativ, lite risikovillig, udemokratisk, diskriminerende og kjedelig. Men mangfold er ikke «et plagsomt samtidsfenomen» som vil gå over av seg selv, det er et sentralt kriterium for relevans og kvalitet.

Rapporten fra Norsk Filminstitutt avslører en samlet filmbransje totalt i utakt med norsk virkelighet anno 2021.