Deadline
Skeiv inflasjon?
Skeive som rømmer fra bygda til byen har ofte blitt kalt for «kjærlighetsflyktninger». Kanskje er det fortsatt noe sørgelig sant i den eufemismen.
I NRKs anmeldelse av den sveitsisk-tyske, ikke- binære forfatteren Kim de l’Horizons «Blodbok», som kom på norsk i februar, skrev kritikeren at «Det har nærmest gått inflasjon i unge, homofile forfattere som skriver om sin turbulente vei for å finne seg selv», og så nevnte hun franske Eduard Louis, amerikansk-vietnamesiske Ocean Vuong, og danske Thomas Korsgaard.
For NRK er altså kun tre skeive stjerneforfattere nok til å kalles en inflasjon.
BLIKK FIKK Korsgaard i tale da han var en snartur i Oslo for å promotere «En måtte nok ha vært der», siste bok i trilogien om Tue, som nylig kom på norsk.
Romanfiguren Tue deler mye av sine livserfaringer med forfatteren. En oppvekst i skrinne kår i grisgrendte strøk i Jylland, der det er lite rom for å skille seg ut, hverken som fattig, forsømt eller skeiv. Både Korsgaard og Tue rømmer mer enn de reiser til det de tror er friheten i København.
Det er ikke sikkert Korsgaard ville likt å bli kalt for kjærlighetsflyktning, men at det skeive var en drivkraft da han dro hjemmefra, er han tydelig på: «Jeg tenker ofte at dersom jeg hadde vært interessert i kvinner, så hadde det nok vært lettere å bli boende i det jeg var blitt presentert for. Noen ganger tenker jeg at å oppdage at jeg var interessert i menn, gjorde at lysten til å dra ble sterkere.»
IKKE UTEN grunn har Korsgaard blitt sammenliknet med den franske stjerneforfatteren Louis, som slo internasjonalt igjennom med «Farvel til Eddy Bellegueule» i 2015 og siden har brukt forfatterskapet til å utforske klasseforskjeller og utenforskapet som homofil. Senest med «Forandre seg: Metode», som kom på norsk for halvannet år siden. Her gjentolker han debuten med større selvinnsikt, og en bevissthetsutvidende litterær streben, der han avslører egne – og andres – behov for å bli sett, og å være noen når andre hevder det motsatte. I motsetning til Korsgaards trilogi hvor romanene vektlegger individuelt utenforskap, formidler Louis’ siste roman noe mer allment om klassereisens kostnad.
Begge viser, kanskje ubevisst, også noe om hvordan begrepet «kjærlighetsflyktninger» muligens er kjønnet. Er disse fortellingene, som jeg delvis kjenner meg igjen i, tilgjengelig som kunstnerisk potent materiale for andre skeive enn homofile menn?
MENS JEG leste disse bøkene i vinter undret jeg: Kan en selvbiografisk historie om en ung skeiv kvinne som pakker seg vekk fra bygdas utenforskap, gi en forfatter litterær popstjernestatus? Og hvorfor finnes det heller ikke noen norsk Korsgaard eller Louis, som skriver det skeive inn i på toppen av den litterære offentligheten, som ellers har vært både bygde- og klassebevisst?
I andre kulturuttrykk som musikken, synes det for eksempel ikke å være begrenset plass for skeive kunstnere av alle kjønn. Norges største internasjonale popartist akkurat nå er albumaktuelle Girl in Red. Hennes navn har blitt et kodeord for jenter som vil sjekke opp andre jenter verden over. Og hun selv er åpen om at forholdet mellom tekst og virkelighet er flytende. Det er hennes skeive erfaringer lytteren får ta del i.
NRK-ANMELDEREN som karakteriserte tre skeive forfattere som en «inflasjon», unnlot interessant nok å nevne Glenn Bech. En annen prisvinnende danske som i vinter fikk både romanen «Farskipet» og det insisterende, speilvendte manifestet «Jeg anerkjenner ikke lenger deres autoritet», oversatt til norsk.
Blikk har tidligere intervjuet Beck. I intervjuet angriper han, som i manifestet, den kulturelle middelklassens privilegier. Han sa blant annet at «problemet er at vi ikke snakker om klasse. Det oppsto på et tidspunkt en idé om at vi alle var i samme båt, og så lot vi som om det var sant.» Vi-et han refererer til i dette sitatet er det skeive miljøet.
OG HVOR romslig er egentlig miljøet, spør Blikk i hovedsaken om skeive med funksjonsnedsettelser, i magasinutgave nr. 3/2024.
Blikk har intervjuet lederen for organisasjonen Skeive funkiser, og andre som har erfaringer med å bryte med normen for kropp, ikke bare i storsamfunnet, men også i de skeive miljøene.
Folk som tilhører subkulturer opplever at de blir holdt utenfor, selv om det ikke nødvendigvis er gjort med vond vilje. Bevisst diskriminering og mobbing skjer selvsagt, men manglende inkludering kan også tilskrives uforstand, og ikke helt sjelden også blindhet for egne privilegier. Som det blir sagt i reportasjen: «En av de vanligste fordommene mot funkiser er at vi ikke har en seksualitet».
Nå er det ikke slik at alle kan få innpass på toppen bestselger- eller hitlisten, ei heller bruke kunst til å utforske eget begjær og identitet – og å skape seg en ny. Men når kritikere kaller kun tre skeive representanter for «inflasjon» – et begrep som faktisk betyr verdiforringelse, altså at noe mister verdi – så er det mildt sagt problematisk.
For med alle sine feil og mangler er det i møte med populærkulturen vi speiler våre liv, enten ved å skape noe annet, eller som noe vi vil – og bør – kunne ta del i.
