Der hun sitter med sitt vinglass og sine sigaretter

«Å BO MED EN som er hjemsøkt av fortiden, og som er i ferd med å bli alvorlig psykisk syk, må ha vært vondt, og hvem spurte noen gang etter Astrids versjon av det som skjedde mellom disse to da det toppet seg?» Spørsmålet stilles av journalist og litteraturkritiker Siri Lindstad i essayet om Gunvor Hofmo som i år ville ha fylt 100 år.

Lindstad er kritisk til hvordan dikterens liv og verk har blitt tolket av biografer og andre i lyset av forholdet hennes til Ruth Maier som to år etter at de traff hverandre, ble drept i Auschwitz i 1942. Lindstad mener at den ensidige opptattheten av deres tragiske kjærlighet, som inntil for noen år siden ble omtalt som «vennskap», ikke åpner opp for andre blikk på Gunvor som faktisk levde videre i hele 53 år etter Ruths død.

Særlig gjelder dette Jan Erik Vold som har oversatt Ruths dagbøker til norsk, vært redaktør for et utall bøker om Gunvor og Ruth og har skrevet biografien «Mørkets sangerske», og som i år har gitt ut en bearbeidet utgave av biografien, «Venn, jeg har våket. Gunvor Hofmo 1921-1995».

Lindstad mener at han og andre ser «Ruth i det meste», som hun understreker ikke er overraskende, men hun påpeker at «det er forskjell på å skrive om lyrikeren Hofmo og mennesket Gunvor», og at «det er forskjell på å diskutere noens dikt og å fortelle om noens liv. Et kunstnervirke er aldri alt ved et liv.»

FEM ÅR ETTER Ruths død, møter Gunvor den 25 år eldre Astrid Tollefsen (1897 – 1973), som debuterte som lyriker samme år. Lindstad stusser over hvordan Gunvors nye kjæreste og etter hvert samboer, blir beskrevet av Vold: «Portrettet hans av Astrid er ikke pent, han skildrer henne som en snylter, en usympatisk og upålitelig eldre kvinne med en patetisk drøm om å bli dikter».

Noe hun faktisk var. Til og med prisbelønt og hedret. Hun skrev 15 diktsamlinger og 1966 fikk hun fikk Dagbladets lyrikkpris, Kritikerprisen i 1967, og Norsk Kulturråds bokpris i 1967. I 1970 ble hun nominert til Nordisk Råds litteraturpris.

Men i 100-årsmarkeringen av Gunvor Hofmo er hun nesten usynlig til tross for at de hadde et forhold i seks år, helt til Gunvor får hun diagnosen schizofrenia, paranoid form, i 1953. Når hun legges inn på Gaustad, forsvinner Astrid ut av historien.

Hennes versjon av hva som skjedde mellom dem er det ingen som kjenner. Hvordan livet hennes var før og etter bruddet, eller hva slags følelser hun hadde for Gunvor, vet vi lite om. Alle hennes etterlatte papirer skal ha blitt kastet, ifølge Vold som i biografien «Venn, jeg har våket», likevel mener å kunne omtale forholdet deres som et «vennskap».

«Det er som om Vold synes Astrid bare er til bry i fortellingen om Gunvor, og at han derfor vil viske henne ut», skriver Lindstad, og stiller det betimelige spørsmålet om det virkelig ikke er rom til dem begge i den offentlige historien om Gunvor Hofmo?

INGEN HAR HITTIL stått opp for Astrid Tollefsen, hennes kjærlighet, hennes liv. Også artikkelen om henne i Norsk biografisk leksikon er deprimerende lesning. Her blir hennes stemme i diktene redusert til «en ensom og resignert kvinne som flakker fra land til land, fra kafé til kafé, uten å oppnå dypere kontakt med noen. Ingen snakker til henne i togkupeene, og ingen nærmer seg bordet hennes, der hun sitter med sitt vinglass og sine sigaretter.»

Til tross for at Astrid mottok en rekke priser, koker leksikonartikkelen forfatterskapet hennes ned til «fraværet av et klart markert lyrisk subjekt er påfallende», og hevder at formuleringene hennes «virker generelt upersonlige og at holdningen er depressiv og melankolsk».

Den Nordisk Råds litteraturpris-nominerte (sic!) dikteren beskrives videre «som en fordrømt og forlest småbyfrøken som kom til hovedstaden med store ambisjoner». Først på slutten av artikkelen tillegges hun et snev av litterær kvalitet: «Hennes åpenbare poetiske begavelse kommer først for alvor til utfoldelse i de senere diktsamlingene».

Og det er alt vi vet om Astrid. Hennes liv har forsvunnet i skyggen av sin tidligere samboers første kjærlighet. Den eneste biografene synes passer inn i fortellingen om den store poeten Gunvor Hofmo.