Perfekt anledning for regjeringen til å beklage

.

FØR PARAGRAF 213 i Straffeloven ble opphevet i 1972, var strafferammen inntil ett års fengsel for sex mellom menn. Over hundre ble dømt, den siste så sent som i 1970. Ti år senere fjernet omsider Sosialdepartementet homofili som sykdomsdiagnose også.

I 2022 er det altså både 50 år siden homofile menn ikke lenger var kriminelle forbrytere, og 40 år siden homofili ikke lenger ble definert som en arvelig tilstand på grunn av degenerert arvemateriale. Dette er den skeive bevegelsens første og viktigste seire. Men de kom ikke av seg selv.

Det politiske arbeidet med å få fjernet homoforbudet og diagnosen startet på 50-tallet av folk som risikerte å miste familie, venner, hjem og jobb, og som derfor møttes i ytterste hemmelighet. Uten dem, hadde vi verken hatt skeiv kultur, eller Skeivt kulturår.

I DETTE NUMMERET har Blikk intervjuet aktivister om hvor viktig møteplasser og utelivet har vært for kampen for frigjøring og frihet. Det er viktig å minne om at homobevegelsen ikke var et kuratert kulturprosjekt på anerkjente offentlige museer eller gallerier, slik Skeivt kulturår kanskje kan gi et inntrykk av.

Homokampen ble tvert i mot født på hemmelige klubber med en øl i hånda. Utenfor ventet en hverdag der politiet og homohatere jaktet i parkene, og et helsevesen som mente elektrosjokk og terapi var riktig medisin for «seksuelt avvik».

I begynnelsen var det først og fremst private leiligheter som var treffsteder for en gryende motstandskamp og festlige sammenkomster. En av disse var Finn Jansens lille leilighet på Frogner.

JANSEN SALONG ble et fristed for klesdesignerens venner, menn som fortsatt bodde hjemme og menn som gjestene hadde møtt på et pissoar, eller i en park. Deriblant for Rolf Løvaas som i 1950 startet opp Norsk seksjon av Det Danske Forbundet af 1948 der Jansen ble et av de første medlemmene. Samme høst leide DNF-48 lokaler i klubbhuset til Tåsen Idrettslag.

«Det falt oss aldri inn å søke økonomisk støtte fra offentlig instans til homokampen vi hadde startet. Riksadvokaten hadde med sin påtegning til politimestrene i Oslo sagt klart og tydelig fra om at han slett ikke satte pris på homoseksuelle som rottet seg sammen i ei hytte på Tåsen eller i et klubbhus på Ormsund, der vi seinere holdt til», skrev Arne Heli i boka «Åpen om det forbudte» (2006).

STYRET I DNF-48 skjønte fort at de måtte lage fester for å rekruttere nye medlemmer. I en tid der homofile var syke og kriminelle, fantes det ingen egne utesteder. I stedet ble homokamp, fester og intern underholdning mikset sammen til en cocktail som etterhvert fikk sterk virkning på bevegelsens oppslutning og framgang.

I 1974 kunne DNF-48 åpne sitt eget utested i Akersgata. Metropol ble et samlingsstedet for aktivisme, show og fest de neste 15 årene. Kim Friele beskrev nødvendigheten slik: «[…] et sånt sted er veldig viktig for mennesker som trenger kontakt. Det de gjør i første omgang, er ikke å melde seg inn i Forbundet, men puste ut, ta seg en øl, kikke på folk i trygghet, danse, leve litt».

– Festkulturen gjenspeilte et behov for å bryte med kristendommen, puritanismen, synd og skam som mange av oss vokste opp med. Opposisjonstrangen var stor, forteller forfatteren Gudmund Vindsun til Blikk.

TIDLIGERE LEDER av DNF-48, Kjell Erik Ullmann Øie, legger vekt på hvor avhengig homokampen var av folk hadde selvtillit.

– Og det fikk vi i utelivet. Å få smaken på å leve et normalt liv, sjekke, danse, flørte, ha det moro og senke skuldrene, var viktig for oss alle og arbeidet som skjedde videre.

Sexforbudet mellom menn som ble opphevet 21. april 1972, er selve opptakten til Skeivt kulturår. Men kriminaliseringen og sykeliggjøringen av homofili er begge den skeive kulturens ufrivillige jordmor. Den vokste opp som et opprørsk og skammens barn i skyggen av norsk justis- og helsepolitikk. Likevel har verken justisminister Emilie Enger Mehl, eller helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol, signalisert at bakgrunnen for Skeivt kulturår angår deres fagfelt.

Hittil er kulturminister Anette Trettebergstuen alene i regjeringen om eierskapet til Skeivt kulturår, til tross for at jubileet skal markere opphevelsen av straffelovens «homoparagraf».

AT HOMOKAMP og skeiv kultur har oppstått på grunn av overgrep i regi av offentlig norsk politikk, ser ut til å være totalt glemt i jubileumsåret. Men skaperne av den kulturen som nå skal markeres ett år til ende over hele landet, ble faktisk behandlet som unormale, kriminelle og syke inntil for noen få tiår siden.

Når myndighetene mener at avkriminalisering av homofile er en god grunn til å markere et Skeivt kulturår, er også jubileet en like god grunn til å markere at det samfunnet gjorde mot skeive, var galt. En offentlig beklagelse er en tydelig måte å fortelle dagens unge og kommende generasjoner på, at staten erkjenner skyld for å ha straffet skeiv kjærlighet. En beklagelse er også en oppreisning til de som risikerte alt og måtte møtes i hemmelighet.