Deadline

Oslo Pride-paraden ble avlyst etter råd fra politiet, men tusenvis av skeive samlet seg på Rådhusplassen etter terrorangrepet utenfor London Pub i Oslo natt til lørdag 25. juni.
Oslo Pride-paraden ble avlyst etter råd fra politiet, men tusenvis av skeive samlet seg på Rådhusplassen etter terrorangrepet utenfor London Pub i Oslo natt til lørdag 25. juni.

Kampen fortsetter

Skeive lever farlig hver eneste dag. Hver for seg, sammen, og overalt. Men terror og vold er ikke det som skremmer oss mest nå.

Publisert

ALLE INTERVJUER var ferdige, det siste som gjensto var å velge bilde til forsiden, og jeg skulle skrive min faste kommentar. Om natta skjer det utenkelige. I løpet av noen timer rekker vi så vidt å lage en ny forside og skrive litt om følgene av terrorangrepet. Det eneste Blikk-redaksjonen visste helt sikkert på det tidspunktet, var at tusenvis hadde gått ut i gatene i solidaritet med døde og sårede i protest mot terror, lhbt+hat og et politi som sviktet sitt samfunnsoppdrag da skeive trengte beskyttelsen deres aller mest.

Siden politiet jobbet med hatkriminalitet som en hovedteori, burde de selvsagt ha gjort alt som sto i deres makt for å sørge for at terrorens ettermæle ble at demokratiet seiret. I stedet ble skeive bedt om å holde seg hjemme. Slik bekreftet politiet at det å være skeiv i Norge, ja det er så livsfarlig at vi ikke kan regne med samfunnets evne og vilje til å beskytte oss mot hat og vold. Å bli frarådet å være synlig og vise samhold, mot og styrke, føltes som å bli jaget tilbake i skapet.

LHBT+BEVEGELSENS historie er en lang rekke fortellinger om å leve med hverdagshatet; hatytringer, trakassering, voldstrusler, overfall og å måtte løpe for livet, men også bøte med livet. Verst var det i årene 1991-97. Sju homofile menn ble drept i Norge, men den gangen ble ikke drapene regnet som hatkriminalitet.

Først i 2005 ble det slått fast i straffeloven at straffen for hatkriminalitet skal være ekstra streng. Året etter begynte politiet å registrere om anmeldte lovbrudd var hatmotiverte, og først da kunne hverdagshatet også telles og dokumenteres.

Nasjonal trygghetsundersøkelse fra januar i år viser at 3 prosent heterofile har vært utsatt for hatkriminalitet, mot hele 25 prosent transpersoner og ca. 15 prosent bifile, homofile og lesbiske. Men mørketallene er store, bare 21 prosent anmelder, ifølge politiets innbyggerundersøkelse fra 2019.

DET ER stor grunn til å tro at transpersoner etter de stadig mer hatske debattene de siste årene, utsettes for enda mer vold nå og føler seg tilsvarende mindre trygge på at det nytter å anmelde den. Også skjulte har veldig lite lyst til å stå fram som homofile, lesbiske eller bifile på den lokale politistasjonen, og dermed for hele bygda. Skeive muslimer i konstant krysspress fra alle kanter, har også doble og triple minoritetsgrunner til ikke å ville anmelde noe som helst.

Ifølge krimstatistikken er 3 av 4 identifiserte gjerningspersoner menn. Nærmere 60 prosent er 30 år, eller eldre, og de aller fleste er født i Norge. Samtidig mener 1 av 5 helt vanlige norske menn at sex mellom menn er feil, og 2 av 5 menn mener at Pride-markering tar for stor plass, ifølge Bufdirs ferske holdningsundersøkelse.

Voldelig ekstremisme er den mest ytterliggående formen for hatkriminalitet. Men det er en helt klar sammenheng mellom hatytringer, og vilje til å utøve vold i hverdagen – også når det ikke er Pride.

LØGNER OM «transkampens skjulte motiver», FRIs «ideologi» og Prides såkalte «skadelige påvirkning på barn», publiseres på sosiale og i redaktørstyrte medier som om de er ufarlige «meninger», men framsettes og omfavnes av privilegerte som aldri har blitt voldsutsatt på grunn av minoritetstilhørighet. Men internasjonal forskning viser at hatytringer har store skadevirkninger, uavhengig av om de faller utenfor det strafferettslige forbudet og er «lovlige» hatytringer.

Masseskytingen utenfor London Pub må ses i sammenheng med dette hverdagshatet som legitimeres som «ytringsfrihet» og er dokumentert i krimstatistikken og av skeive selv. Det er hverdagshatet som er skyld i at skeive blir overfalt, banket helseløse og i verste fall drept. Den manglende tryggheten har skeive måttet lære seg å leve med. Vår overlevelsestaktikk mot hatet har vært kamp, samhold og synlighet.

FOR DET SOM virkelig skremmer oss mer enn terror og vold, er at de som vil oss ille skal klare å ta fra oss rettighetene vi har kjempet så hardt og lenge for. Det var denne angsten som fikk næring i dagene etter 25. juni da politiet lot frykten vinne over demokratiet.

Vår lovfestede forsamlings- og demonstrasjonsfrihet ble ofret bare en uke etter at regnbueflagget ble heist på Stortinget. Og paradoksalt nok i et Skeivt kulturår som skal markere at det er 50 år siden staten og politiet sluttet å forfølge homofile.

Veldig mange ble rasende og fortvilet på redaktører, politikere, kronikkskrivere og kommentartroll som i lang tid hadde angrepet skeive og Pride. De som etterpå nektet å ta ansvar for å ha vært med på å legitimere et hat som endte med skyting og drap. Men da gjerningmannens identitet ble kjent, var mange av dem likevel raske med å legge et kollektivt ansvar på muslimer - til og med skeive - om å ta avstand fra terroren siden gjerningsmannen er muslim.

JA, MANGE BLE rasende og fortvilte, og mange klarte også å være usedvanlig klartenkte. Som Bassel Hatoum, leder av Skeiv verden, var i sin appell på Rådhusplassen mandag 27. juni.

«Det burde aldri ha vært vårt ansvar å måtte slå ned på retorikk som er skadelig, polariserende og legitimerer hatet og volden mot oss. Skeive liv er ikke en ideologi, uansett hva du måtte lese eller høre. [ … ] Mediene og de som deltar i debatten har et særlig ansvar for hvordan det offentlige ordskiftet påvirker livene våre. Det ansvaret må de ta».

Powered by Labrador CMS