En fare av verdensdimensjoner

«BAK DE MØRKLAGTE murene rundt Trefoldighetskirken og under de mørke søylegangene på Deichmann-bygningen har det i flere år pågått en lyssky virksomhet hvor homoseksuelle har satt hverandre stevnemøte og hvor unggutter – for å tjene en femmer – ofte tilbød de ulykkelige visse tjenester». (Politiet i VG, 12. august 1960)

Hvordan det var å være «de ulykkelige» forteller Kim Friele om i «Troll skal temmes» (1990). Hun gjengir historien til en kontorsjef i 40-årene som har blitt presset for penger: «Det var han som la an på meg og foreslo at vi skulle finne oss en mørk krok i innhegningen rundt Trefoldighetskirken. Da vi var kommet så langt, sa han ‘Er du klar over hva du gjør? Jeg er under seksten år. Betal tre hundre kroner så skal jeg ikke sladre.’»

DET NORSKE Forbundet av 1948, kjempet mot Straffelovrådets utredning av en ny 213-paragraf i 1953. Rådet ville fjerne forbudet mot homosex, men ha en ny seksuell lavalder på 18 år, og i spesielle tilfeller 21 år, mens den var 16 år for heterofile. I tillegg foreslo det en ny lov som i praksis innebar organisasjonsforbud. Homofile skulle bare kunne distribuere informasjon og tidsskrifter til medlemmer, men offentlig annonsering av møter og rekruttering av medlemmer under 21 år, skulle være forbudt.

Dermot Mack, formann i DNF-48 (1953–58 og 60–62), mente derfor at det var bedre å beholde et nesten sovende forbud enn å risikere å få nye som kunne bli håndhevet mer aktivt, og ikke minst gjøre Forbundet ulovlig.

Han fikk «støtte» av Bispemøtet som også var i mot Straffelovrådets forslag, men av motsatt grunn selvsagt: «Homoseksuelle handlinger bør få gjelde som de perverse og forkastelige ting som de er […] En må være oppmerksom på at vi her står overfor en samfunnsfare av verdensdimensjoner.»

I april 1954 ble Straffelovrådets forslag avvist av Stortinget.

ETTER FEM REGJERINGER og 18 år ble forbudet fjernet fredag 21. april 1972. Dette ble starten på en likestillingsrevolusjon der homofile og lesbiskes status som avvikere gradvis ble oppgradert til «normal». I store sprang ser suksesshistorien slik ut:

Homoseksualitet fjernet som «mental forstyrrelse», like rettigheter i Forsvaret, Straffeloven utvidet til å gjelde homodiskriminering, partner- skapslov, ekteskapslov, lovforbud mot diskriminering på grunn av seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, lov om endring av juridisk kjønn, og forhåpentligvis snart får vi et forbud mot homoterapi og et forsvarlig helsetilbud for alle som lever med kjønnsinkongruens.

I KJØLEVANNET av rettighetskampens historiske seiere, har samtidig mye av grunnlaget for den særegne homokulturen blitt borte. Rett og slett fordi den ikke er livsnødvendig lenger. Homofile og heterofiles rettigheter er nå så godt som likestilte, og mange homofile har i dag ikke et behov for å tilhøre et annerledes «oss» nå som homofile og lesbiske faktisk kan leve «normale» heteroliv.

Den gamle homokulturens fornyere er i dag de som føler seg hjemme i det skeive. De er som er minoritetene i minoriteten. De som blant annet kjemper for transrettigheter, for retten til å leve frie ikke-kjønnsnormative liv, polyfolk, BDSM-ere, bifile, funksjonsnedsatte, flerkulturelle og de som kjemper for å skape trygghet og inkludering for alle slags skeive i ulike religiøse miljøer.

UNDER SKEIVT KULTURÅR er det først og fremst de historiske restene av den gamle homokulturens lek med kjønnsroller og seksualitet som vises fram i etablerte gallerier og museer. Det er selvsagt bra at vi får bli kjent med de ukjente pionerene og tar oss tid til å hedre de som gikk foran. Det hersker ingen tvil om at et stort og viktig arbeid ligger bak dokumenteringen av fortidas homo- og lesbekultur, og at den er viktig.

Men i markeringene av at Stortinget for 50 år siden fjernet forbudet, slik at «de ulykkelige» ikke lenger var kriminelle, har den politiske rettighetskampen kokt ned til historien om en homokultur som heldigvis verken provoserer, eller er nyskapende lenger.

I de månedene som gjenstår av Skeivt kulturår, må ressursene heller brukes til å få fram fortellingene om den politiske kampen mot diskriminering og undertrykkelse, og motstanden den møtte og møter fra norske myndigheter. Dette er helt grunnleggende for å forstå hvorfor homokulturen i det hele tatt oppsto, og hvorfor dagens skeive kamp har havnet i skyggen av Skeivt kulturårs nostalgitripp.