Deadline april nr 4-2020:

Moras hjerneslag og dødens krypende tilstedeværelse fyrer opp under roman-
figuren Kittys ønske om å lage barn sammen med kona Nina.
Moras hjerneslag og dødens krypende tilstedeværelse fyrer opp under roman- figuren Kittys ønske om å lage barn sammen med kona Nina.

Svikefulle kropper

Kroppene våre er opprørske og svikefulle. De kan støte fra seg embryoer og trekke til seg virus.

Publisert Sist oppdatert

IKKE MANGE BØKER er skrevet om og av lesbiske mødre som får barn sammen. For seks år siden kom Anja og Gro Hammerseng-Edin ut med den første, «Anja + Gro = Mio – kunsten å få barn». I boka delte de av sine egne erfaringer fra prosessen med å få Mio.

Nå har bok nummer to kommet med samme tema. «Kroppen er en morder» er en roman, og dermed fiksjon, men forfatteren Kitty Byng har likevel lagt seg tett opptil virkeligheten.

«Historien er basert på virkeligheten vår i de ytre tingene, som antall barneforsøk, og OBOS- leiligheten, og karakterene Nina og Kitty er jo basert på oss», forteller Bygn til Blikk.

Hun synes det er interessant å skrive om ting der hun utforsker hva som gjemmer seg i ulike følelser og mellommenneskelige dynamikker. Hun ikke er slik at hun finner på en historie hun vil skrive. Som psykolog er det mer naturlig for henne å forholde seg til konkrete rammer og foreta dypdykk i problemer.

DET ER NÅR Kittys mor blir syk, at Kitty innser at tida også rammer hennes egen kropp. Ønsker paret å få barn, bør de begynne nå.

Romanen handler om deres erfaringer med assistert befruktning og de mange mislykkede svangerskapene. De opplever etter hvert at en stadig større avstand åpner seg mellom dem i forsøkene på å bli foreldre. Byng skildrer også «donorforhandlingene». For hvor viktig synes vi ikke at akkurat våre egne egenskaper er når det kommer til stykket? Andre tema i boka er blant annet bioteknologiens muligheter, andres forventninger, rasisme og kjærlighetens skjørhet.

«I boka tar jeg utgangspunkt i noen spesifikke følelser og omstendigheter og ser på hva som kan skje med et par i en slik situasjon som den jeg skildrer. Særlig hva som skjer når karakterene blir presset lenger og lenger ut i vanskelige situasjoner», forteller Bygn når Blikk er på «hjemme hos»-besøk hos henne og kona Nina for å snakke om bokas likhet med virkeligheten.

INTERVJUET MED Nina Bygn og Nina Bahar skjer i midten av mars, og idet Blikk takker for seg og går ut av døra i leiligheten deres, stuper olje- prisen og Oslo Børs. Alle offentlige arrangementer blir avlyst. Alle utesteder stenges. De som ikke har samfunnskritiske funksjoner i arbeidslivet, får hjemmekontor eller karantene – inkludert Blikk- redaksjonen.

For alle som selv har opplevd aids-epidemien, er koronapandemien også et flash back-mareritt. Den raske spredningen av et virus med påfølgende forskjellige «løsninger» fra myndigheter og eksperter på hvordan risikoen kan minimeres, vekker vonde minner hos mange.

I aids-krisas begynnelse nektet forsikringsselskapene hivpositive livsforsikring og sosialdepartementet sendte ut et lovforslag til høring om at enkeltpersoner og grupper skulle kunne tvangstestes. En overlege ved Blodbanken på Ullevål sykehus foreslo til og med at «hivsmittete bør få tatovert et kors på et lett synlig sted i lyskepartiet».

DET ER VIKTIG å understreke at mye er veldig forskjellig denne gangen. Blant annet ble koronaviruset identifisert raskt, og ingen utsatte minoritetsgrupper må bære skylda for utbruddet, slik narkomane og homser måtte på 80-tallet.

Det som er likt, er at mange kjenner på mye frykt. Frykt for at alt skal bli skikkelig krise hvis vi sikke klarer å holde næringslivet og samfunnet vårt i gang. Frykt for at de selv eller noen de er glade i, skal bli syke og dø.

I Byngs roman «Kroppen er en morder» er det nettopp dødens krypende tilstedeværelse som blir utslagsgivende for Kittys barneønske. Når hun etter sju forsøk ennå ikke har lyktes, trøstes hun av en venn: «Jeg kan bare si en ting til deg, og det er at du ikke må miste håpet!».

Det er en god oppfordring i krisetider. Håpet er den eneste risikoen vi må tørre å ta nå.

Powered by Labrador CMS