Scenekunst
– Når man som minoritet skal jobbe med store institusjoner, kan man fort bli lovet gull og grønne skoger
Denne våren løfter Det Norske Teatret fram tre nye kvinnelige regissører. Slampoet, forfatter og regi-spire Martine Næss Johansen er imponert over teatrets ambisjoner og gjennomføringsevne.
.
Martine Næss Johansen har en travel januarmåned. Når Blikk slår på tråden, er hun nettopp ferdig med to digitale møter.
Det ene med Nasjonalmuseet om et samarbeidsprosjekt i forbindelse med Skeivt kunst- og kultursenteret. Det andre med Det Norske Teatret om Spire-prosjektet. Til sistnevnte har hun blitt invitert inn, som en av tre, i et prosjekt som skal løfte fram nye kvinnelige regissører.
I løpet av våren 2022 skal hun arbeide fram og til slutt sette opp et teaterstykke på Det Norske Teatrets ungdomsteater i Groruddalen.
– Det er veldig stort. Det tok egentlig litt tid å ta det innover seg. Jeg tror jeg brukte noen uker før jeg egentlig skjønte hva det var, sier Johansen, som understreker at hun aldri var i tvil om hva hun skulle svare.
– Når noen fra Det Norske Teatret ringer og spør om du du lyst til å regissere noe, er svaret ja!
.
– Jeg tror teater er litt klassebetinget
Sammen med Zezé Kolstad og Jae Nyamburah er Johansen invitert til å jobbe med en gruppe ungdommer med teaterinteresse. De tre skal jobbe fram stykkene med oppfølging fra mentorer Kjersti Horn og Marit Moum Aune, som Johansen beskriver som «heavy hitters» i teaterverdenen.
– Vi nok alle tre løse det litt ulikt. Jeg jobber jo mye med ungdom, så det var noe jeg ba om og var hypp på, sier Johansen.
Hun har tidligere holdt slam- og skrivekurs for både barn, ungdom og voksne, men aldri tradisjonelt teater.
– Jeg syns det er en utrolig spennende form og jeg liker veldig godt scenekunst, men jeg har ikke vokst opp med det og fått det inn under huden. Jeg tror teater er litt klassebetinget, hvorvidt man føler seg hjemme i en teatersal og har vokst opp med stykkene. Det er mange ting som kan være til hinder. Prisen på billetter for eksempel, sier Johansen.
– Scenekunst i ulike former er noe jeg absolutt vil fortsette med. Kanskje jeg en dag klarer å skrive et stykke ... Det ligger nok litt fram i tid, men vi får se. Jeg prøver først dette første prosjektet, så ser vi hvordan det går!
.
.
Ikke bare kvotert inn
Kvinner, da spesielt minoritetskvinner, er fremdeles mangelvare ved landets regissørutdanninger. Det var først i 2021 at en melaninrik kvinne ble tatt opp til det prestisjetunge registudiet på Kunsthøgskolen i Oslo. Dette opplyser Belinda Braza, kunstnerisk leder ved Det Norske Teatret i Groruddalen og initiativtaker til Spire-prosjektet til Dagsavisen. Dette vil både Braza og Det Norske Teatret gjøre noe med.
Johansen sier hun hadde tillit til Braza også før hun ble spurt om å være med på prosjektet.
– Dette er drømmesituasjonen. Jeg kjenner litt til hvordan Belinda jobber, og det er betryggende. Når man som minoritet skal jobbe med store institusjoner, kan man fort bli lovet gull og grønne skoger uten at det leveres. Eller at man blir kvotert inn, sier Johansen.
– Det er så mange ledd mellom den personen som inviterer deg inn og en ledelse som kanskje ikke helt skjønner hva som er poenget med prosjektet. Det er mye som kan gå gærnt i sånne samarbeid, men her er det klare intensjoner og målsetninger. Men her er absolutt gjennomføringsevne og mulighet til å gjennomføre uten at det blir feil. Det er fint å komme inn på et sted som faktisk har tenkt litt gjennom ting. Det elsker jeg å se og oppleve.
.
.
Regi «for dummies»
Til tross for at Johansen har lang fartstid innen scenekunsten som slampoet, kaster hun seg ikke fryktløs inn i rollen som teaterregissør.
– Jeg sa til Belinda at jeg må skaffe meg en «Regi for dummies»-bok! Jeg har jo litt erfaring fra ulike prosjekter hvor jeg har jobbet med ungdom, men jeg har aldri hatt en rolle som denne. Jeg har heller ikke noen bakgrunn som skuespiller, så det er mye som er nytt. Derfor er det også fint at det det er mange flinke folk som er med på prosjektet, sier Johansen.
– Det er ikke sikkert at jeg kan ringe dem klokka tre på natta, når jeg lurer på hva man egentlig holder på med, men det er i alle fall fint å ha noen som kan si «dette gjør du feil» eller «dette gjør du riktig» underveis.
.
Ungdommer i rollene
I arbeidet med forestillingen tar hun utgangspunkt i sin nyeste roman «Vi har ikke fire nye år». Johansen skal lage en forestilling som tematiserer ung, skeiv kjærlighet, med utgangspunkt i sin egen roman «Vi har ikke fire nye år» fra 2020. Rollene i stykkene spilles av tenåringer og unge voksne opp til 25 år.
Johansen, Kolstad og Nyamburah sine stykker settes sammen til en helaftens uformell teateropplevelse på Rommen Scene i Groruddalen senere denne våren. Arbeidet starter for fullt 2. februar, med sikte på visning i slutten av mars eller begynnelsen av april.
Helt ordrett blir den nok ikke satt opp, for Johansen vil gi skuespillerne frie tøyler til å gå løs på teksten.
– Slik er de ikke helt bundet til akkurat det jeg har skrevet, men kan bruke det som interesserer dem og gjøre det til sitt eget. Jeg vil gjerne at de skal bygge inn egne utgangspunkter, ønsker og talenter. Da kan man få noe litt annerledes enn om jeg bare gir dem dialogen i boka og ber dem pugge den, sier hun.
– Noen av skuespillerne har mye erfaring, andre har ikke det. Hva er det de kan bruke som kan funke? Hva er det de kan by på? På den måten får de mer eierskap til det. Det blir deres også. Det er mer spennende å tenke sånn for meg også. Jeg har jo lest den boka en del ganger!
.
