Dette er et innlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et innlegg, kan du sende det hit.

For åtte år siden satt jeg sammen med en gruppe transpersoner og diskuterte den etisk uforsvarlige praksisen med å operere kroppene til intersex-babyer for å passe inn i de normative standardene for mannlige og kvinnelige kropper.

Konsensus blant oss, og mange andre på nettet, var at den store forskjellen mellom trans- og intersexindivider kunne oppsummeres slik: transpersoner måtte kjempe for å få de operasjonene de trengte, mens intersexpersoner ble utsatt for operasjoner de verken trengte eller hadde bedt om.

Etter hvert som tiden har gått, har jeg blitt uenig i den påstanden.

Jeg ser nå at denne bioetiske problemstillingen er mye mer nyansert enn mange liker å tro.

Vi ønsker å tro at transidentifiserte personer fritt velger de operasjonene de ønsker. Men virkeligheten er litt mer komplisert.

I tillegg kan det å stille spørsmål ved denne oppfatningen vekke sterke reaksjoner.

Både trans og detrans kan oppleve anger og komplikasjoner

Jeg levde som en transkvinne i nesten fire år, og av den grunn tror jeg mine erfaringer kan være relevante for dette temaet.

Som en detransitioner som gjennomgikk kjønnsskifteoperasjon for ti år siden, har jeg sett den grusomme siden av disse prosedyrene og de livsendrende komplikasjonene de kan medføre.

Det var en beslutning jeg tok for meg selv, og nå må jeg leve med disse konsekvensene.

Jeg kan ikke påstå at inngrepet jeg gjennomgikk var nødvendig, og mange mennesker – enten de er trans eller detrans – kan oppleve anger og komplikasjoner etter operasjonen.

Siden disse prosedyrene fortsatt befinner seg på et primitivt stadium, ikke gir effektive resultater som rettferdiggjør innsatsen, og medfører betydelige risiko, er de ikke noe jeg vil anbefale til noen.

Jeg mener at slike operasjoner bør minimaliseres så mye som mulig inntil teknologien har utviklet seg langt nok til å gjøre dem tryggere og mer effektive.

Operasjoner vi ikke trenger

Så hvordan kan vi redusere unødvendige operasjoner?

Noen kan finne dette overraskende, mens andre kanskje ser det som åpenbart, men jeg tror at å eliminere diskriminering mot ikke-normative kropper og rigide forventninger til hvordan menn og kvinner skal se ut, er et steg i riktig retning.

Vi liker å tro at operasjoner er noe transpersoner gjør for seg selv, men det er ikke alltid tilfelle.

Mange studier fokuserer på anger etter operasjonen, men få ser på faktorene som fører mennesker til operasjon i utgangspunktet.

Klinikker skryter ofte av sin evne til å hjelpe transpersoners kropper til å bli mer i tråd med deres kjønnsidentitet, men hvor mange pasienter gjennomgår operasjoner de egentlig ikke trenger?

La meg formulere det på en annen måte:

Hvor mange transpersoner gjennomgår kirurgiske inngrep ikke for seg selv, men for å tilpasse seg samfunnets normer?

Hvor mange gjør det fordi samfunnet ikke vil akseptere dem som det kjønnet de identifiserer seg med, med mindre de passerer som normative medlemmer av det kjønnet?

Jeg har ikke et definitivt svar, men jeg har snakket med nok transpersoner og detransitioners til å se at et betydelig antall gjennomgår eller vurderer å gjennomgå operasjoner.

Dette ikke fordi de føler dysfori rundt kroppen sin og dens deler, men fordi de håper det vil redusere diskrimineringen og transfobien de møter.

Å ikke passere er ikke en moralsk feil

Denne typen diskriminering tar mange former.

Tankene våre vil kanskje på naturlig vis lede oss til «menn kan aldri være kvinner» gruppen som den største synderen, og vi ville ikke tatt feil.

Å bli fortalt at «du kan aldri være en mann/kvinne, uansett hvor mye sminke du bruker eller hvor mye muskelmasse du bygger» kan få noen til å tro at kirurgi er den eneste måten å oppnå aksept på.

Men diskriminering trenger ikke alltid å være så åpenbar.

Selv mer subtile holdninger, som «jeg har ingen problemer med transkvinner så lenge de gjør en innsats for å faktisk se ut som kvinner,» kan være like skadelige.

Noen av oss kategoriserer transkvinner som «ekte» eller «fetisjist/autogynefil» basert på hvor godt de passer.

Selv om jeg ikke ser noe galt med å være autogynefil, dømmer vi ofte noen utelukkende basert på utseende.

Ikke alle vil være i stand til å passere som det kjønnet de identifiserer seg som, og det er ikke deres skyld. Å ikke passere er ikke en moralsk feil.

Kjønnsnormative skjønnhetsstandarder

Dette er hva jeg kaller selektiv diskriminering. Det kan presse noen som opprinnelig ikke følte behov for ytterligere operasjoner, til å ønske dem for å unngå stirrende blikk og dømmende holdninger.

Diskriminering skyver transpersoner under kniven.

Idealisereringen av å passere kan også manifestere seg på andre måter, som for eksempel ønsket om å transisjonere tidlig.

Det kan være mange både gode og dårlige grunner til hvorfor noen ønsker å transisjonere i tidlig alder. Men et av de vanligste argumentene for tidlig transisjon er at det vil gjøre det lettere for dem å passere.

Dette forsterker skjønnhetsstandarder som idealiserer kroppene som passer normative kjønnsstandarder, og presser transpersoner til å tilpasse seg disse idealene, selv om det kan koste dem helsen deres.

Ansiktsfeminisering er et annet eksempel på en prosedyre transkvinner gjennomgår, ikke for å lette dysforien eller for å tilpasse utseendet sitt til sin identitet, men for å redusere antall mennesker som oppfatter dem som menn, og dermed redusere diskriminering.

Løsningen ligger ikke i kirurgens skalpell

Mitt hovedpoeng er at flere leger, kirurger og terapeuter bør være klar over dette når de diskuterer behandlingsalternativer med pasientene sine.

Ellers er operasjoner utført på intersex-babyer for å tilpasse dem til kjønnsnormative standarder ikke annerledes enn operasjoner utført på transpersoner av lignende grunner.

Uten å nevne de tvilsomme praksisene ved Rikshospitalet, som i praksis tvang pasienter til behandlinger de ikke ønsket eller trengte ved å tilby et «alt eller ingenting» valg. Noe som knapt var et valg i det hele tatt.

Jeg tror ikke løsningen på å bekjempe diskrimineringen av transpersoner ligger i kirurgens skalpell. Jeg tror den ligger i at folk viser mer empati og mindre fordømmelse overfor de som har forskjellige erfaringer.

Noen transpersoner er lykkelige med å kun transisjonere sosialt, mens andre kan finne hormonell behandling tilstrekkelig, og noen velger kirurgiske inngrep.

Ingen transpersons opplevelse er den samme, men hvordan man ønsker å gjennomføre sin overgang bør baseres på faktiske behov, ikke på press for å unngå å bli behandlet urettferdig av andre.

Jeg mener også at de som er skeptiske til disse prosedyrene, og de som er bekymret for økende tilfeller av anger, bør adoptere denne tilnærmingen som en måte å minimalisere unødvendige operasjoner og dermed minimalisere tilfeller av anger.

Det burde ikke være for mye å be om.