– «Drag Me Out» føyer seg sømløst inn i rekken av uoriginale konsepter

Mandag hadde programmet «Drag Me Out» premiere på TV-Norge. Jeg er ikke overbevist.

Jeg har jobbet med drag og artisteri i mange år og kan si at jeg kjenner både sjangeren og historikken ganske godt.

Her har vi altså et knippe heterofile mannlige hvite kjendiser (de samme som er med i de fleste andre programmer) som konkurrerer (som i flere andre programmer) for et kjendis-dommerpanel der ingen har spesielt god forkunnskap om drag som uttrykksform. Disse kan hete sånt som Jan Thomas eller Lilli Bendriss som atter en gang suppleres av påtatt drama, forutsigbar regi og kjendis-synsing. Lett familieunderholdning blir det, Innholdet derimot er ikke visst ikke like viktig.

I år markerer vi 50 år siden straffeloven for homofile ble opphevet, og i denne lange kampen for frigjøring har dragqueens vært en viktig del av historien. Nei, drag og homofil frigjøring trenger nødvendigvis ikke å henge sammen - drag er en scenisk uttrykksform og homofili er en seksuell legning. Men vi på innsiden vet at drag handler om så mye mer enn bare å transformere maskuline menn til feminine damer.

Så hvorfor ikke gi de som faktisk kan faget muligheten til å skinne uten å måtte være mentor for Staysman, Lothepus eller Petter Pilgaard? Har vi blitt så hjernevasket av denne konkurranse/kjendis-formelen at vi ikke lenger underholdes av original-artister som fremfører sine egne låter, skuespillere som faktisk ER skuespillere eller show med flinke og profesjonelle artister som faktisk KAN det? Og hvis det på død og liv må være en konkurranse: hvorfor sitter det ikke erfarne scenekunstnere i dommerpanelet?

Kulturell appropriasjon

Til sammenligning har vi «Maskorama» på NRK. Bak dette konseptet står det også fantastiske kostymedesignere, flinke artister og levende historier, men alt dette drukner i kjendis-kåtskapen. Hvem er krokodilla? Lothepus eller Pilgaard? AV MED MASKA!

«Drag Me Out» føyer seg sømløst inn i rekken av disse uoriginale konseptene.

Det finnes mange dyktige dragartister her i Norge som virkelig hadde fortjent denne plattformen (deriblant mentorene i programmet). Dette hadde også bidratt til en lang liste av positive ringvirkninger som forståelse av kunstformens innhold, synliggjøring av ulike typer drag, dragshowets historie og ikke minst alt arbeidet som ligger bak det å lage en komplett forestilling.

Kulturell appropriasjon kan sikkert bidra til større toleranse/åpenhet i den hetero-normative verden, men på samme tid kan det være med på å endre formen til noe den i utgangspunktet ikke er.

Drag har aldri vært et «våpen» for alfa-menn som er «tøffe nok» til å utforske sin feminine side. Drag er en scenisk uttrykksform, et opprør mot tradisjonelle kjønnsroller, homohistorie, scenekunst, lidenskap og hardt arbeid. Det er sikkert stas å være dronning for en dag, utforske femininitet og samtidig få applaus fordi man er «modig», men sannheten er at de som virkelig er modige og fortjener respekt er gutter og menn som tør å uttrykke femininitet også når kamera er slått av.

Hvis noe av dette kommer tydeligere frem i de neste episodene av «Drag Me Out» vil jeg selvfølgelig legge meg flat og beklage hvis jeg har vært forutinntatt.

Håvard Kalseth
Scenekunstner og tegnspråktolk