Stolthet og fordom

Jeg kunne ikke forstå at legningen min var noe å være stolt av. Jeg hadde ikke valgt å være skeiv, og hvis jeg kunne velge hadde jeg sannsynligvis valgt annerledes. Det var dessuten ingen som gikk rundt og var stolte over å være hetero. Hvorfor skulle jeg da være stolt over å være homo?

Slike tanker brukte jeg for å rasjonalisere avgjørelsen min. Hvis jeg hadde gravd litt dypere, bare et par centimeter under overflaten, hadde jeg oppdaget den virkelige årsaken til hvorfor jeg holdt meg hjemme: Jeg skammet meg.

På dette tidspunktet var det fortsatt utenkelig at det stygge, fæle, svarte som jeg hadde brukt så mye energi på å skjule, plutselig skulle være noe å feire. En ting var å akseptere, en ting var å avfinne seg med tingens tilstand, men å gå i parade? Et hurra-for-meg-tog … Det ble for mye. Det ble påtatt. Det ble falskt.

Når ytre fordommer blir til indre fordommer

I ettertid har jeg forstått at denne motviljen mot Pride-paradens budskap, var uløselig sammenfiltret med et sentralt begrep innenfor skeiv psykologi, nemlig «internalisert homofobi».

Begrepet betegner en prosess hvor samfunnets negative holdninger til skeive forvandles til selvkritiske holdninger hos skeive.

Navnet er komplisert, men prosessen er enkel: Når man stadig mottar små og store signaler om at man ikke passer inn, at man ikke er riktig skrudd sammen, begynner man til slutt å tro på det selv. Man begynner å skamme seg, og når man skammer seg har man mest lyst til å være usynlig. Det siste man ønsker er å paradere gjennom Oslos gater.

Med skam som skyts

Den amerikanske forskeren Brené Brown definerer skam som «den intenst smertelige følelsen eller opplevelsen av å tro at vi er mangelfulle og derfor uverdige til kjærlighet og tilhørighet». Skammen er altså et symptom på at selvet er i ferd med å forkaste seg selv.

Dette er en av grunnene til at «shaming», altså å påføre et annet menneske skam, er blant de mest effektive formene for sosial kontroll. Trusselen om å fjerne tilknytning og tilhørighet, som er like nødvendig for psyken som mat og drikke er for kroppen, gjør at den andre kan bli presset til å innordne seg.

Mange skeive har blitt utsatt for denne ondskapsfulle hersketeknikken, både på et personlig og et samfunnsmessig nivå. Mange har mistet venner og familie fordi de har valgt å være trofaste mot seg selv. Enda flere har opplevd at måten de elsker på, noe som i utgangspunktet er vakkert, blir redusert til noe skittent og usedelig – et skjellsord og et tabu.

Med stolthet som forsvar

Med tanke på at skam har blitt brukt som et våpen mot skeive mennesker i uminnelige tider, er det innlysende at stolthet – Pride – er en passende respons.

Stolthet er nemlig skammens rake motsetning: Når skammen har lyst til å gjemme seg bort, har stoltheten lyst til å vise seg fram. Når skammen ønsker å gjøre seg liten, ønsker stoltheten å gjøre seg stor og ta plass. Når skammen sier «unnskyld meg», sier stoltheten «her er jeg!»

Den positive utviklingen som har skjedd i løpet av de siste 50 årene er et uomtvistelig bevis på at stolthet fungerer. Bare i løpet av de 12 årene siden jeg ble invitert til å gå i min første Pride-parade, har det skjedd fantastiske fremskritt: Homofile har nå mulighet til å gifte seg i kriken, transpersoner må ikke lenger sterilisere seg for å endre juridisk kjønn og Pride har blitt en landsomfattende folkefest.

Stadig dukker det opp nye generasjoner med unge mennesker som har vokst opp med åpenhet i stedet for lukkethet, inkludering i stede for ekskludering og stolthet i stedet for skam. Nye generasjoner som ikke ber om unnskyldning og som ikke gir ved dørene.

Dette gir meg tro på framtiden. Hvis vi fortsetter på samme måte, greier vi kanskje å skape et samfunn hvor Pride har utspilt sin rolle. Et samfunn hvor det er unødvendig å være stolt over sin egen skeivhet, fordi det er utenkelig å skamme seg over den. Inntil den dagen har kommet, vil Pride fortsatt være et nødvendig gode.

Innlegget sto først på trykk på verdensdagen.no. Gjengitt med tillatelse.