Artikkelen ble først publisert i bladet Kunnskap nr. 6/24. Den er gjengitt med skribentens tillatelse.

Kommuneansatte bruker ofte uttrykket: «Vi behandler alle likt».

Det er en av setningene jeg har hørt mest når jeg forsker på kommunikasjonen mellom kommuner og minoriteter, spesielt lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og andre som hører hjemme i kjønns- og seksuelt mangfold (LHBTQ+).

Kommunens ansatte søker kanskje å forklare at de ikke har noen fordommer, barrierer eller begrensninger i sin omsorg eller tjenester til innbyggerne de møter.

Denne, og flere andre årsaker, deles også i en ny nordisk kunnskaps­samling, som også dokumenterer fraværet av forskning på eldre LHBTQ+ i Norden. Denne viser også hvor skralt det er med forskning og innsikt i skeive eldres møte med helse- og omsorgstjenester, spesielt i Norge.

Så hva gjør man når temaet eldre LHBTQ+ er fraværende i kommunens omsorg og tjenester samt i forskning?

Inviterer til å bli hørt og inkludert

Hvordan kan vi behandle alle likt når vi ikke ser dem eller møter dem i våre tjenester? spurte en kommunalsjef for helse retorisk under en av arbeidsgruppene jeg har holdt de siste månedene. Denne lederen tok selv initiativ til den første arbeidsgruppen.

I slike grupper forsøker vi å utvikle strategisk kommunikasjon for å skape dialog mellom LHBTQ+-eldre og kommunene. Vi skaper språk- og kommunikasjonsverktøy for å invitere dem til å bli hørt og inkludert.

Dette er en sentral del i mitt doktorgradsprosjekt, med blant annet et unikt samarbeid med de seks kommunene i Follo, det vil si Nesodden, Frogn, Ås, Vestby, Enebakk og Nordre Follo med til sammen 150.000 innbyggere.

Dokumenterer stillhet

Sammen med forsker Janne Bromseth avdekker jeg nå stillheten til LHBTQ+-eldre overfor kommunene deres.

Vi trekker på nye data fra en kvalitativ studie av helse­erfaringene og behovene til eldre LHBTQ+ i deres lokale miljøer for å forstå deres perspektiver og tjenestebehov, også på tvers av systemer for formell omsorg.

Vi finner en høy grad av uro ved å ikke bli møtt med konstruktive motiver, holdninger eller kunnskap om minoritetsliv.

Vi argumenterer for at dette fører til en strategisk og retorisk kommunikasjonskrise der det er utfordrende å skape dialog mellom de eldre LHBTQ+ og deres kommuner.

I verste fall er mangel på tillit til kommunens ansatte og et heteronormativt rammeverk for omsorg og tjenester en direkte årsak til at LHBTQ+-eldre er tause og lukket overfor kommunene sine, noe som kan føre til mangel på nødvendig hjelp og omsorg.

Først i verden

Norges hovedstad Oslo var den første kommunen i verden som la frem en dedikert handlingsplan for inkludering av LHBT-borgere i 2006.

Planen hadde som mål å øke bevisstheten og kunnskapen om LHBT-borgere blant kommunens ansatte, og listet opp 40 handlingspunkter som fulgte opp den første nasjonale undersøkelse om LHBT-borgeres levekår gjennomført i 1999.

Tiltakene hadde i hovedsak vekt på likebehandling av LHBT blant kommunens ansatte og i kommunens tjenester. De fleste tiltakspunktene var rettet mot ungdom og migranter.

I 2008 ble den første nasjonale planen presentert i Norge.

Det overordnede formålet med denne planen var «å få slutt på diskrimineringen som lesbiske, homofile, bifile og transpersoner (LHBT) opplever i ulike livsfaser, sosiale sammenhenger og i arbeidslivet, og å bidra til bedre levekår og kvalitet på liv for gruppen».

De nasjonale og lokale handlingsplanene blir sett på som hovedverktøyet for inkludering av LHBTQ+­borgere og presenterer politiske ambisjoner samt administrative tiltak.

Siden 2008 har den nasjonale handlingsplanen blitt fornyet tre ganger, det samme har Oslos plan.

Det er også utarbeidet et mindre antall lokale handlingsplaner i andre norske kommuner, både i de største byene som Bergen og Tromsø og i mindre kommuner som Alta og Utsira.

Berlin lanserte sin plan i 2010 og mer enn 40 kommuner verden over er medlemmer av det internasjonale Rainbow Cities Network, mange av dem med egen handlingsplan.

I dag kan planene også bli omtalt som strategiske kommunikasjonsverktøy for å bedre LHBTQ+ innbyggeres liv.

Mangler tiltak for eldre

Men hva skjer når vi studerer nærmere tre dokumenter som er avgjørende for å utvikle inkludering av LHBTQ+-eldre i Norge nå?

Disse er:

• · Den nåværende nasjonale handlingsplan for ­inkludering av LHBTQ+-borgere i Norge, som gjelder 2023–2026.
• · Oslos nåværende handlingsplan, som gjelder 2024–2028.
• · Den nyeste norske stortingsmeldingen om arbeidet som er utført og fremtidig aldringspolitikk i Norge, gjeldende fra 2017.

I den nasjonale planen er kun ett av 49 tiltakspunkter direkte rettet mot skeive eldre, nemlig nummer 21. Det handler om behovet for å innhente kunnskap om eldre skeive. Rett før den nasjonale handlingsplanen ble lansert, bidro min kollega Janne Bromseth til å få inn dette punktet på nordisk nivå.

I det første tiltaket i Oslos plan nevnes behovet for mer opplæring om kjønns- og seksualitetsmangfold og sammensatt diskriminering. Det gjelder for ledere og ansatte i bydeler og kommunale institusjoner.

Planen prioriterer ansatte i helse og omsorg, med særlig omtale av sykehjem, eldreomsorg og helsestasjoner, sammen med ansatte som jobber med barne- og ungdomsoppdragelse og tjenester for flyktninger.

I etterkant av dette nevnes et spesielt behov for mer kunnskap og spesiell bevissthet om eldre skeive menn med hiv.

I et annet aksjonspunkt skal kommunen sikre sosiale sammenkomster for skeive eldre i utkantstrøk. Det utgjør totalt kun tre tiltak dedikert til skeive eldre.

I stortingsmeldingen er ikke målgruppen skeive eldre nevnt i det hele tatt.

Carl oppstår som personas

Med dette som utgangspunkt har jeg, særlig våren 2024, holdt en rekke presentasjoner og arbeidsmøter i to av kommunene jeg samarbeider med. I møtene har jeg presentert funn fra Bromseths og min forskning.

I etterkant av et av møtene valgte Nordre Follo kommune å svare på utfordringene rundt manglende dialog med skeive eldre med å utvikle en egen personas, en rollemodell for hvem kommuneansatte kan møte i for eksempel i mottakssamtaler om helse- og omsorgstjenester:

Carl er 74 år, og sto frem som skeiv seint i livet som mange gjør. Han var engang gift med en kvinne, men er nå nylig blitt enkemann etter å ha mistet mannen han giftet seg med for nesten to tiår siden.

Dette viktige steget for å skape dialog med skeive eldre er bare en av flere nye strategiske kommunikasjonstiltak i kommunene jeg samarbeider med.

Det starter med kunnskap og bevissthet rundt hvem kommunen ikke ser i tjenestene sine, og målrettet og strategisk arbeid med fortrinnsvis kommunikasjonsverktøy for å skape mer innsikt, tillit og dialog.

Regel nummer én i dette strategiske kommunikasjonsarbeidet er å tørre å gå inn i fraværet av visse innbyggere i tjenestene sine.