– Vi er skeive, vi er her, og vi blir

Jeg skriver ikke denne teksten først og fremst for å vekke empati – det er vanskelig å føle empati for oss som visstnok er ideologier eller kyr eller haner eller hva enn man kaller oss. Det er vanskelig å føle empati for oss som ikke får være mennesker. Jeg skriver denne teksten først og fremst for å si: vi er skeive, og vi er her, og vi blir.

En del av det å være skeiv for meg er å alltid grue seg litt til juni. Juni er måneden hvor vi skal feire oss selv, gå med strak rygg, være oss selv og ikke bare bli sett, men også anerkjent.

Men juni er også måneden hvor jeg ikke kan sjekke mobilen uten å regelmessig få beskjed om at jeg egentlig ikke eksisterer, jeg er ikke et menneske av kjøtt og blod: jeg er en ideologi. Min kropp, mine opplevelser, min måte å være i og oppleve verden har ingen menneskelig form. Jeg er en abstrakt ideologi, jeg tilhører ideenes verden og eksisterer kun for å kunne mobiliseres til politiske formål.

Jeg blir sett, men jeg blir ikke anerkjent

Juni er måneden hvor jeg får høre at jeg ikke finnes fordi høner er høner og haner er haner. Kyr er også kyr og dette er visstnok et bevis på at transpersoner og ikke-binære mennesker ikke eksisterer. Som om det at kyr valser rundt nakne på alle fire og spiser gress skulle vært et gyldig argument for at visse Senterpartipolitikere burde slutte i Stortinget og heller flytte inn på en låve.

Juni er måneden hvor jeg er usynlig og synlig på samme tid. Det er måneden hvor media forteller at jeg – som ikke-binær og bifil – ikke er mer enn et tankeeksperiment, jeg er immateriell. Men jeg vet også at jeg ser skeiv ut, og juni er måneden hvor man til stadig får høre at «Pride er gått for langt». Jeg vet ikke helt på hvilken måte Pride har gått for langt, men vi er visstnok blitt for synlige på tross av at vi bare er metafysiske ideer. Meg og min person eksisterer ikke, men denne kroppen som ikke får lov å passe inn blir ekstra synlig og utsatt. Jeg blir sett, men jeg blir ikke anerkjent.

Skeive blir banka opp før Pride hvert år. Skeive vet hva vold er, vi vet at skeivfobi ikke hører fortiden til. Og storsamfunnets sjokk over noe slikt som masseskytingen på fredag fant sted, er bare enda et bevis på at storsamfunnet foretrekker å være blind for volden vi stadig opplever.

Hårreisende dobbeltmoral

Før helga hadde jeg begynt å puste litt lettere ved tanken på at Pride snart var over, at snart er det juli og tid for agurknytt og media og kommentarfelt kan slutte å snakke om hvordan jeg på et merkelig vis ikke eksisterer, samtidig som jeg også er farlig for barn. Siste dagers medieoppslag og kommentarfelt bekymrer meg derimot; jeg frykter at diskusjonen om at «Pride er gått for langt» og at «Pride er for seksualisert for barn» vil rulle videre frem til høsten.

Det virker ikke som om folk har fått med seg den mørke ironien som ligger i at Pride, når alt kommer til alt, ble anbefalt avlyst av politiet på grunn av trusselen fra folk som hater skeive. Eneste gyldige argumentet for at barn ikke skal gå i Pride fremstår for meg å være at politiet, som tross alt klarer å beskytte SIAN, ikke klarer å beskytte oss skeive og våre politiske markeringer. Det er ikke et resultat av at Pride har gått for langt, det er et resultat av en hårreisende dobbeltmoral.

Ingen av oss blir fri før alle er fri

Jeg merker at jeg står rådløs igjen og ikke helt vet hvor man kan gå videre fra dette. Men jeg leser historier om helter fra natt til lørdag, om kompisen til Salams nestleder Nikita Amber Abbas som brukte sin egen kropp for å beskytte henne fra kulene. Jeg leser om skeive som risikerte livet for å legge gjerningsmannen i bakken før politiet kom. Jeg leser om at det var de mest utsatte blant oss: transpersoner, ikke-binære og skeive med minoritetsbakgrunn, som sto i spissen for grasrotmarsjen på lørdag: Reclaim Pride, Salam, Skeiv Verden, Steatorni, PKI, Garmeres og Skeiv Ungdom brettet opp armene under en krise for vise oss selv og verden at vi er her, og vi blir.

Det gir meg håp og det gir meg styrke. Men det er også en påminnelse om ansvaret som hviler på resten av den skeive bevegelsen: når de dårligst stilte blant oss gjør kraftanstrengelsen det krever for å ta vare på oss alle i voldens hete, er det også vårt ansvar å sørge for at vi går videre med en skeiv bevegelse som aldri glemmer å kjempe for de av oss med muslimsk bakgrunn eller annen innvandrerbakgrunn, som er transpersoner eller ikke-binære. Vi er skeive, vi er her, vi blir, og ingen av oss blir fri før alle er fri.